Live: The Big Four of Thrash

Omsider delte de scene; Metallica, Megadeth, Anthrax og Slayer.

De fire største thrashbandene hva angår salgstall på 80-tallet. Minst tre av disse bandene er fremdeles gigantiske, mens Anthrax i større grad har rotet det til for seg med unødvendige bytter av vokalist og tapt terreng. Kveldens konstellasjon inkluderte imidlertid deres opprinnelige skrikhals Joey Belladonna.  Ideen har blitt foreslått et utall ganger, men grunnet bittert fiendskap mellom Dave Mustaine og de fleste andre – er det først nå det har blitt alvor av planene. Dette blir imidlertid ikke noen ordinær konsertanmeldelse, mest fordi jeg befant meg i Colosseum kino, mens bandene spilte i Bulgarias hovedstad Sofia.

Oslo Kino inviterte nemlig til live overføring av arrangementet, i seg selv en spennende nyvinning. Hvordan ville thrash metal over fire og en halv time arte seg i kinosetet? Ville det bli konsertstemning? Det skulle vise seg den eneste formildende omstendigheten var nettopp bandenes innsats på scenen. Oslo Kino skal ha all honnør for å satse på dette, men falsk markedsføring er utilgivelig. Tilløpene til fest og feiring avtok temmelig brått idet publikum skjønte at dette var alt annet enn direkte. I følge Lydverkets utskremte twitret Scott Ian at han kikket på bandets konsert rett etter de hadde gått av, og kombinert med usannsynlig rask turnover mellom bandene, luktet det hele opptak. Savnet etter backstage-kameraer var også påfallende, og de masete gruppeintervjuene var ikke tilfredsstillende. Alt jeg fikk ut av disse var at Kerry King fremdeles nekter å dele rom med Mustaine, om det ikke er omvendt da. Produksjonen kunne med andre ord vært mer spennende og eksklusiv. Prislappen på kr 250,- per hode burde forsvart en mer helhetlig pakke. I tillegg hadde Colosseum utstyrt seg med overivrige vakter som kvelte ethvert tilløp til dans, og som påså at ingen gjorde mobilopptak av skjermen. Det føltes en anelse nord-koreansk, nesten eksotisk i så måte.

Når disse ankepunktene er ført, må det sies at det var en stor begivenhet. Anthrax (7/10) gikk hardt ut, og lirte av seg klassikere som ‘Madhouse’, ‘Indians’ og ‘Metal Thrashing Mad’ til et voksende publikum. Joey Belladonna er en karismatisk vokalist, og det samme er nærmest en selvfølge når det gjelder gitarist Scott Ian. Pluss i margen for trommis Charlie Benante, som gjorde et solid stykke arbeid. Med Megadeth (7/10) var vi med ett over på ett av de største. Dave Mustaine snerret og freste i mikrofonen, men låt for det meste temmelig sped. Temmelig grusom, dessverre. Men selv om vokalen druknet, er det først og fremst gitararbeidet som kjennetegner Megadeth. Og det fikk vi til gagns. Chris Broderick plukket soloene suverent, og sto ikke tilbake for Mustaine på noen måte. Det var også gledelig å se Dave Ellefson tilbake på bassen. Klassikerne sto i kø, deriblant ‘Peace Sells’, ‘In My Darkest Hour’, ‘Hangar 18’, ‘Skin o’ My Teeth’ og den obligatoriske ‘Symphony of Destruction’. Men showet i sin helhet ble en anelse statisk og tamt, merkelig nok – da det audible stort sett var rent gull.

Slayer (6/10) var tredje band ut, og er uten tvil kveldens mørkeste bidrag. Her trekker jeg først og fremst for lyden, men også for en nokså uinspirert sceneopptreden. Dave Lombardo gjorde som alltid en fantastisk jobb på batteriet, mens Araya fremsto langt mindre karismatisk enn normalt – mest grunnet hans ryggoperasjon, som innebærer at han aldri mer kan headbange. Hannemans aversjon (?) mot mutet riffing ødela en god del for soundet, all den tid hans pønk-aktige angrep på strengene overdøvet Kings hvileslag. Vi fikk imidlertid perler i form av ‘South of Heaven’, en grøtete ‘Angel of Death’, ‘Mandatory Suicide’ og ‘Raining Blood’, samt freske takter fra det nyeste albumet. Jeg har sett dem langt mer vitale tidligere. Statuer med instrumenter, tynget av alderen.

Metallica (10/10) kronet denne kvelden, og hadde stadion i sin hule hånd. Som vanlig. Bandet fremsto uforskammet opplagt i sammenlikning med både Megadeth og Slayer. Hetfield forhold seg usedvanlig taus (mye i likhet med de to forrige bandene), men tødde etterhvert opp. ‘Creeping Death’, ‘Harvester of Sorrow’, ‘Master of Puppets’, One’, ‘Fade to Black’, ‘Hit the Lights’, ‘Seek and Destroy’ – alt var som det skulle. Foruten ‘Sandman’ og ‘Nothing Else Matters’, var det bare ett bidrag som ikke var av fin åttitalls-årgang, nemlig ‘Cyanide’ fra deres siste plate. Kveldens desiderte høydepunkt var likevel en coverlåt – Diamond Heads ‘Am I Evil?’. Metallica fikk opp stort sett alle deltakerne på samspill, og Hetfield delte mikrofonen med Belladonna og Mustaine. De tre andre trommisene ble tildelt hver sin skarptromme. Det var i så måte et stort minus at kun Lombardo ble Slayers bidrag, all den tid resten av bandene var representert. Nok et bidrag til Slayers feide med Mustaine – eller omvendt. Dave har jo gjort kristenmann av seg, så hvem vet?

____________________________________________

Edit 02.08.10: Dave Lombardo hostet omsider opp en slags forklaring på Slayers fravær på ‘Am I Evil?’. En noe tynn sak om at ‘De andre gjør ikke sånt’. Altså at medlemmene ønsker å følge en plan, og generelt holder seg unna improvisasjon og jamming. Underlig all den tid Kerry King har spilt med det som kan krype og gå av band tidligere. Og jamming? De spilte låten rett frem, uten det minste kny av improvisasjon eller jamming. Selv undertegnede kunne kommet seg igjennom Diamond Heads hitlåt med letthet. At nevnte King også holdt seg for god til å være med på samlefotoet av musikerne etter låten, sier da også sitt. Eller var det integritet?

Advertisements

One thought on “Live: The Big Four of Thrash

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s