Anmeldelse: Iron Maiden – The Final Frontier

Iron Maiden – The Final Frontier, 2010

Iron Maiden / The Final Frontier
Rating: 9/10 — Beste siden åttitallet?
Selskap: EMI
Release: 13.08.2010
Studio: Compass Point Studios, Nassau, Bahamas
Produsent: Kevin Shirley, Steve Harris

Bandets femtende studioskive ble tilvirket på Bahamas og i California, under en velfortjent ferie fra den ambisiøse turneringen. Der ’AMOLAD’ syntes usedvanlig progressiv, fortsetter ’The Final Frontier’ der forrige utgivelse slapp. Mye av eksperimenteringen kan tilskrives Adrian Smith, som stått for mange av komposisjonene.

Det starter i hvert fall eksperimentelt nok, med en mørk oppbygning. Steve Harris sender ut illevarslende vibrasjoner, og resten av medlemmene henger seg nølende på. Det skiller seg definitivt ut fra det vi har hørt tidligere. Satelite 15…The Final Frontier er imidlertid en todelt låt, som omtrent halvveis antar en radikalt endret retning, i form av en monsterhit som danker ut den seige innledningen. Klassisk Maiden, med driv og suggererende refreng. El Dorado var albumets førstesingel, men er ingen like opplagt høydare som førstesporet. Den innledes som en live-epilog, før den satser på ny med velkjente basstrofer som gradvis baller på seg. Låten drives fremover i bedagelig i tempo, men brytes raskt opp i en lengtende lead, som oppleves temmelig forfriskende. Refrenget oser av en formsterk Dickinson, og det kan raskt konkluderes med at sporet rettferdiggjør en singelutgivelse.

Mother of Mercy starter opp mer standardisert, med ballade-tendenser. Lyrikkmessig har bandet mye på hjertet, men snart bygger sporet opp momentum. Det er unektelig fint og stemningsfullt tvers gjennom, selv om ikke refrenget er blant de aller ypperste. Alt i alt en godkjent komposisjon, uten at jeg ledes inn i ekstase. Coming Home oppviser smektende melodiføring, og selv om tempoet kanskje ikke tar pusten fra meg, er det en suveren powerballade som bretter seg ut. Låten handler ganske enkelt om befrielsen og lettelsen man føler idet man kommer hjem igjen etter lang tids fravær. Den beste låten i den kategorien på lang, lang tid.

The Alchemist setter tempo fra starten, og lukter mer tradisjonell Iron Maiden. Tendenser til gallopperende rytmer får vi også. Det er herlig å høre de tre gitaristene utfolde seg såpass, med twin harmonier og kraftfulle soloer. Mangelen på et markant refreng bringere tankene tilbake til de tidligste albumene, som neppe kan være et minus. Skivens korteste spor er da også den som er mest rett på sak. En fremtidig klassiker? Isle of Avalon gjør skam på begrepet ’episk’. Den er da langt mer enn det. Mange kritikere har betraktet sporet som platens ryggrad, og jeg sier meg enig. En atmosfærisk innledning, med en behersket Dickinson sørger for spenning etter hvert som klimaks nærmer seg. Og joda, det rocker som bare fanden idet McBrain trøkker til på trommene. Umiddelbart farer tankene tilbake til mesterverket ’Seventh Son’, og det er først nå man virkelig føler at Iron Maiden har levert noe sjeldent bra, idet man mistenkte at bandet hadde sett sine glansdager fare forbi. Og harmoniene som setter inn mot slutten bekrefter bare inntrykket ytterligere.

Starblind er også avventende, og følelsen av univers og stjernetåke er overhengende. I hvert fall frem til gitarene overtar. Det føles imidlertid ikke så altfor originalt, med et litt baktungt driv, og nokså kjedelige verselinjer. Inntrykket reddes nesten av et potent refreng, men versene er og blir uinspirerende. Da får det ikke hjelpe med litt fiffig instrumentering idet låten pakker sammen. The Talisman presenterer flott akustisk strengeføring, akkompagniert av Dickinson. Et godt eksempel på bandets fortellerglede og sans for det eventyrlige. Den brå overgangen til det maniske er typisk Maiden, og etter liten stund aner man konturene av storhet. Låten gnistrer på lik linje med det beste på denne platen. Og bandet beviser nok en gang at litt tålmodighet lønner seg.

The Man Who Would Be King følger opp trenden med lange, episke kutt, og tradisjonen tro forledes vi til å tro at enda en ballade er på gang. Men i sammenlikning med det deprimerende nittitallet, har bandet virkelig fått dreis på både melodier og atmosfære. Her er det nok av fengende temposkifter og harmonier, og plutselige brudd sørger for at jeg nikker med. Refrenget er av det pompøse slaget, og følges av et uortodokst parti som gir assosiasjoner til Guns n’ Roses’ ’Estranged’. I min bok er dette utelukkende positivt. Maiden fremstår mer lekent og eksperimenterende enn noensinne, og sørger for en stor tommel opp. En rysare! When The Wild Wind Blows avslutter moroa for denne gangen, og det er vel neppe noe sjokk at også denne innledes i visesang. Uten at det skal brukes mot bandet. Ikke når det gjøres så bra som her, i hvert fall. Faktisk går sporet hardrocken i næringen, og høres ut som noe som egentlig kunne vært kreditert DIO. Men utførelsen er perfekt, og føles da også temmelig naturlig på dette albumet. Nydelige harmonier bidrar til at det blir en storslagen avslutning.

Der forrige skive stagnerte, bryter ‘The Final Frontier’ nye grenser. Det blir aldri kjedelig eller forutsigbart. En helstøpt plate – og det mest vitale bandet har levert siden comebacket med ’Brave New World’.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s