Anmeldelse: Soulfly – S/t

Soulfly / Soulfly

Soulfly (1998)

Soulfly (1998)

Rating: 7/10 — Roots 2.0
Selskap: Roadrunner
Release: 21.04.1998
Studio: Indigo Ranch Studios, Malibu, CA
Produsent: Ross Robinson

Da Sepultura entret scenen på Castle Donington under Monsters of Rock 1996, var det til alles overraskelse uten frontfigur Max Cavalera. Max hadde forlatt arrangementet i sjokk som følge av stesønnen Dana Wells dødsfall. Etter stesønnens begravelse returnerte vokalisten, og fortsatte turneringen med Sepultura. Kort tid senere krevde resten av bandet at de sparket manager Gloria Bujnowski, som tilfeldigvis også var Max’ kone og Danas mor. Max valgte heller å forlate bandet.

Dette var bakteppet for Soulfly, som Max dannet året etter Sepultura-exiten. Han hadde tidligere bosatt seg i Phoenix, Arizona, som også ble base for Soulfly. Bandet hadde en mer leken tilnærming til musikk enn Sepultura, og begge bandene ønsket å videreutvikle formelen fra Sepulturas forrige utgivelse Roots. Max videreførte innlemmelsen av brasiliansk tribal og world music, samtidig som nü metal ikke gikk helt upåaktet hen. Cavalera grunnla bandet med ideen om å lage spirituell musikk.

Med seg på laget var Marcelo Diaz på bass, Roy Mayorga som skinnpisker og Jackson Bandeira på strenger. Bandeira ble snart byttet ut med mer kjente Logan Mader som nylig hadde forlatt Machine Head.

Det åpner både friskt og aggressivt på Eye for an Eye, i samme gate som på Roots. Det er kanskje nü metal med en infusjon av tribal, men ikke av den skamløst kommersielle sorten. Innimellom krydres villskapen med sjelfulle avbrekk. No Fear = No Hope fortsetter med sterkere tilsnitt av groove og fete rytmer. Det er ingen tvil om hvem av Soulfly og Sepultura som mestret denne musikkstilen. Blytungt og fengende spor. En rekke instrumenter tas i bruk, uten at det forringer uttrykket det minste.

Bleed er kanskje platens største hit, en variert og til dels rasende utblåsning. Låten innholder dessverre også et innslag av rap signert Fred Durst. Resten av låten er imidlertid både leken og utmerket på alle måter. Vi fortsetter med Tribe som innledes i en indiansk trudelutt, før et massivt groove av jungel-inspirerte rytmer setter inn. Det rykker i nakken, og jeg blir rent overrasket over det høye nivået denne platen faktisk holder halvannet tiår etter lansering. Nå må det riktignok sies at låten roter seg litt bort mot slutten, før den jobber seg opp igjen.

Bumba begynner med laidback klimpring, før det settes fart i flotte, overlappende partier. «Jungle, people, jungle! Never underestimate the power!» vræler Max av full hals. Denne dosen med jungelpønk kan absolutt anbefales. First Commandment er derimot litt vanskeligere å få grep om, men innholder nok råskap til at jeg rangerer den på det jevne. Denne platen slår meg som mer kompleks enn jeg erindrer.

Bumbklaatt sparker skinke, og er blant albumets mest kontante. Det låter som en løpsk turbin inni en trykkoker. For balansens skyld følger Soulfly, en drømmende jam jeg setter mindre pris på. Alt til sin tid, regner jeg med. Umbabarauma er en coverlåt av Jorge Ben Jor fra 1976, en dose sløy allsang på portugisisk. Ikke noen favoritt, til det blir låten for trivelig og endimensjonal.

Quilombo er langt mer lovende, med en seig oppbygging og tonnevis av dynamikk. Når det først løsner, tennes det på alle plugger. Fire holder tempo oppe i likhet med Bumbklaatt, altså maks uttelling for pengene. I likhet med fenomenet som beskrives, er låten uforutsigbar og voldsom. Et nedstemt mellomparti trekker dessverre litt ned. Tittelen The Song Remains Insane er et nikk til Led Zeppelin, men er i realiteten rasende pønk av det smått kaotiske slaget – som drar veksler på låten Attitude fra forrige Sepultura-skive.

No er muligens skivens grommeste spor, mye grunnet det fengende riffet. «No motherfuckin’ Hootie and the Blowfish» ser ut til å være mantraet som går igjen. Utvilsomt verdt mang en gjenlytt. Prejudice er en original sak som mikser reggae og metal, uten at jeg er hundre prosent overbevist. Ideen var verdt å prøve ut, men la det bli med det.

Karmageddon er kort sagt bare unødvendig støy. Jo mindre sagt, jo bedre. Totalt sett er debuten variabel, med høye topper og noen forræderiske juv innimellom. Likevel, dette holder til en syver.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s