Thrash metal (1983 – )

Hvordan kunne en såpass aggressiv musikkform som thrash metal bli så populær, tidløs og vital?

En ny hybrid av metal så lyset på tidlig åttitall, idet band plutselig fusjonerte NWOBHM med punk/hardcore. Et aggressiv sound, mindre melodisk og utempo, meldte seg på USAs vestkyst, og fikk raskt en skare av tilhengere. Unikt for sjangeren var bruken av doble basstrommer, rask og kompleks riffing krydret med med raske soloer – og ikke minst mutede riff. Denne rytmiske ‘chugga’-riffingen skulle snart bli en signatur for sjangeren. Blant inspirasjonene finner vi Motörheads rytmer, Judas Priest og Iron Maidens gitararbeid. Det soniske tempoet smittet av fra hardcoreband som Minor Threat. Scenen hentet drivkraft fra punken via hardcore såvel som NWOBHM, og ga seg utslag i uhørte krumspring som mosh-pits og stagediving på metalkonserter.

Elementer av rock n’ roll hadde riktignok overlevd, men i en form strippet for blues. Mye av drivkraften for fremveksten var ønsket om å representere en motsats til glammen i Los Angeles. Da Metallica relokaliserte til San Franscisco, ble med ett Bay Area hotspot for lovende thrash-musikere, herunder kommende notabiliteter som Testament, Exodus, Death Angel og Forbidden.

Blant de første thrash-riffene finner vi på Black Sabbaths ‘Sympthom of The Universe’, Accepts ‘Fast As A Shark’, men også tidligere eksempler som Queens ‘Stone Cold Crazy’ – som var uvanlig tungt og raskt for sin tid. Motörheads gnistrende plate ‘Overkill’ fra 1979 ga navn til et NY-basert band, som godt mulig laget den første thrash-låten to år senere med ‘Unleash The Beast Within’. Straks etterpå laget Leather Charm låten ‘Hit The Lights’ som James Hetfield tok med seg til sitt neste stopp Metallica. Den første thrash-demoen kan være Metal Churchs ‘Red Skies’ fra slutten av ’81. Demoen kombinerte thrash, speed og power metal, men fikk liten oppslutning.

Metallica kom sterkt tilbake med demoen ‘No Life ‘Till Leather’ i 1982, og var de første som festet thrash til plate med ‘Kill ’em All’ året etter. Bandets reise til New York i forbindelse med innspillingen hos Megaforce ga ringvirkninger hos band som Anthrax og Overkill. I Europa mekket Artillery en demo samme år, med mange av de samme riff-ideene. Thrashen tok av det påfølgende året, med Overkills andre demo ‘Feel The Fire’, og Slayers ‘Haunting The Chapel EP’. Dette representerte en mørkere thrash, inspirert av Venom. Exodus’ ‘Bonded By Blood’ fulgte opp denne nye sounden, som Slayer perfeksjonerte på ‘Hell Awaits’. 1985 ble også starten for den teutoniske thrashen, med Kreator, Destruction og Sodom – samtidig som Sepultura hadde begynt å røre på seg i Brasil, dog med en slags tidlig hybrid med death. Dave Mustaine hadde fått fyken som leadgitarist i Metallica, med Megadeth som resultat. Bandet slapp også sin debut i ’85 med ‘Killing Is My Business…And Business is Good!’.

Ved inngangen til 86 hadde sounden antatt et nytt sofistikert nivå, og fansen opplevde utgivelsen av de beste thrash-skivene noensinne. Populariteten simpelthen eksploderte. Dark Angels ‘Darkness Descends’ ble stygt oversett i samtiden, hvilket ikke kan sies om Slayers soniske ‘Reign In Blood’ – et album som fortsatt holdes høyt i hevd. Kreator fulgte opp den fine trenden med ‘Pleasure to Kill’, mens Megadeth opplevde sitt definitive gjennombrudd med ‘Peace Sells…But Who’s Bying?’. Metallicas mesterverk ‘Master of Puppets’ gir resonans den dag i dag, og Nuclear Assault markerte seg med sitt pønkete crossover-epos ‘Game Over’. Stort verre ble ikke det påfølgende året, som startet vitalt med Anthrax‘Among the Living’. Anthrax hadde i beste NY-tradisjon brakt inn mer melodi og hardcore i miksen, mens de gikk på akkord med sjangeren gjennom sine humoristiske tekster. Testaments debut var derimot et mørkt stykke arbeid med en mer progressiv tilnærming. ‘The Legacy’ tok for seg det okkulte og sataniske, og bidro dermed godt til fundamentet av death metal, en nysprungen sjanger som hadde sine røtter i thrashen. Inspirasjoner frem og tilbake over sjangrene ble daglig, men thrashen holdt på grunnlaget fra NWOBHM.

Mot slutten av tiåret var sjangeren overbefolket, men fremdeles ble det sluppet klassiske album. Sepultura overrasket mange med sin ‘Beneath The Remains’, det samme var tilfellet med Bay Area thrasherne i Vio-lence, som helte enda sterkere mot punk på ‘Eternal Nightmare’. Deler av dette bandet er dag kjent som Machine Head. Andre band forsøkte å ekspandere sounden, hvilket ga seg heldige utslag i Metallicas ‘…And Justice For All’ og Megadeths høydare ‘Rust In Peace’. Gjennom Metallicas første og progressive singel ‘One’ opplevde sjangeren sine første gløtt av mainstream interesse. Testament fulgte opp og var på kanten av kommersiell suksess med ‘Practise What You Preach’. Suicidal Tendencies inkluderte funk i sin crossover thrash, og hadde definitivt sine øyeblikk i rampelyset.

Etter tiårsskiftet var interessen for thrash dalende, i likhet med de aller fleste sjangrene som hadde dominert det forrige tiåret. Ironisk nok var det sjangeren selv som introduserte sin egen undergang. Under festivalen Clash of the Titans ble Alice in Chains hentet inn som oppvarming, og publikum fattet interesse. Det nye tiåret ble fullstendig dominert av alternativ metal og grunge. Resultatvis ble både nye og eldre band kalt post-thrash, grunnet sine innlemmelser av andre influenser og et mer ekspandert sound. Den opprinnelige formelen var gått ut på dato, og en smertefull tilnærming til alternativ metal måtte gjennomføres om det i det hele tatt skulle selge. Metallica gjorde nettopp dette med deres selvtitulerte album fra 1991, men de var ikke alene. Også Megadeth (Countdown to Extinction), Exodus (Force of Habit), Testament (The Ritual) og Kreator (Renewal) var blant dem som endret uttrykk med vekslende hell.

En seigere og mer groove-orientert sound, med nære forbindelser til hardcore ble alternativet for det tidligere glambandet Pantera på deres gjennombruddsplate ‘Cowboys From Hell’. Machine Head fulgte samme stien, men den brutale debuten ‘Burn My Eyes’ kan også sies å være metalcore så god som noen. Begge bandene hadde funnet mye av sin inspirasjon i Exhorder. Metallicas selvtitulerte album opplevde en verdensomspennende suksess uhørt for ethvert thrashband tidligere, og varslet med det et nødvendig skifte av sound for dem som fortsatt ønsket å være aktuelle. Megadeth kom også sterkt tilbake med ‘Countdown To Extinction’, men mange fans følte seg snytt og ropte om sellout. Heldigvis rakk ikke Sepultura å bytte ut soundet før de lanserte sitt mesterverk ‘Arise’.

I europa gikk thrashen sin stødige gang relativt uforstyrret med Destruction, Tankard, Sodom og Kreator i front av den teutoniske thrashen. Honnør må også tilskrives amerikanske Overkill og Sadus, samt kanadiske Annihilator for sin kompromissløshet i møte med de skiftende trendene. Etter tusenårsskiftet har vi derimot opplevd en tilbakstrømning til thrashen, etter at den hadde ligget fullstendig brakk i USA etter ’95. Slayer, Exodus og Megadeth har alle gått tilbake til røttene og levert album som oser av kvalitet. I skrivende stund er vi inne i en kraftig thrash revival, med utøvere som Hyades, Municipal Waste, Evile, Sanctity, Mastery og SSS. Det er en ny vår for thrash.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

En kommentar om “Thrash metal (1983 – )

  1. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s