10 skuffende album fra ellers gode band

Denne listen kan vanskelig betraktes som annet enn blodig subjektiv. Det har selvsagt blitt lansert millioner av verre album enn disse, men de har da heller ikke evnet å skuffe meg.

Skuffelser henger sammen med forventninger. Jeg lar meg for eksempel vanskelig skuffe av album utgitt lenge før jeg fattet interesse for bandet. Om Led Zeppelin ga ut en tvilsom andreskive går det egentlig helt greit, ettersom jeg ble unnfanget først ti år senere.
Kvaliteten på albumene er svært variabel, i den forstand at de sammenliknes med tidligere album fra samme band. En skuffende Testament-skive kan være helt fantastisk sammenliknet med en genuint ræva Metallica-skive.

Hva er dine største skuffelser?

10. Pantera – Reinventing the Steel (2000)
Pantera_Reinventing_the_SteelPanteras siste utgivelse er selvsagt det ypperste albumet på denne listen, og jeg skammer meg over å inkludere den her. Likevel kan jeg ikke unnslippe min opprinnelige skuffelse over fantasiløs famling i en ny sjanger. Borte var den patenterte grooven og snevet av hardcore, til fordel for klassisk heavy metal – riktignok med en Dimebag-twist. Platen opplevdes anemisk, spesielt i lys av den forrykende Great Southern Trendkill. Utgivelsen har imidlertid tålt tidens tann svært godt, og jeg er ikke fremmed for å sveive den i gang titt og ofte.

9. Dimmu Borgir – Death Cult Armageddon (2003)
deathcultarmageddonEnda en skuffelse basert på forrige albums overlegenhet. Min misnøye gikk først og fremst på lydbildet. Mye bass tilsvarer bomull – altså nedhøvling av skarpe kanter. Jeg må innrømme at denne platen krevde langt flere spinn enn andre Dimmu Borgir-utgivelser før jeg begynte å få tak i arrangementene. Dette er tung materie, og jeg er enda ikke fullstendig overbevist. Det er ikke direkte svakt, men står seg dårlig mellom Puritanical Euphoric Misanthropia og In Sorte Diaboli.

8. Fear Factory – Digimortal (2001)
FearFactory-digimortalÅ følge opp Demanufacture og Obsolete er sikkert en utakknemlig oppgave. Om du i det hele tatt prøver da. Slår du opp i ordboken under villfarelse, er sjansene gode for at Digimortal står beskrevet. Som vi også skal se senere var det ikke utelukkende nye band som syns nü metal var en god ide. Nå kunne selv veteraner forenkle og fordumme musikken i håp om en ny fanskare av fjortiser. Dette albumet lider av mangelsykdom hva angår gangbare ideer, sammenheng og morderisk riffing. Som følge av denne blødmen sluttet først gitarist Dino Cazares, deretter vokalist Burton C. Bell. Med andre ord kollapset hele bandet. Fear Factory gjenoppsto kort tid etter og danderte to nye skuffende album før Dino returnerte for å få orden på sakene.
Andre Fear Factory-skuffelser: Archetype (2004), Transgression (2005)

7. Guns n’ Roses – Chinese Democracy (2008)
chineseHadde jeg egentlig noen illusjoner eller forventninger til denne platen? Det må i så fall tilskrives kontoen for bløthjernet nostalgi. Jeg burde luktet lunten idet jeg ble utsatt for låten ‘My World’ fra Use Your Illusion II.
Dette albumet satt lengre inne enn elefantfostre. Axl misbrukte halvannet tiår på å skru sammen dette daterte makkverket, hvor alt som kan krype og gå av musikere ble hyret og sparket underveis. Hele sivilisasjoner har oppstått og gått til grunne på kortere tid.
Oppstyltet ballerock tilsatt umotiverte elektroniske lydsnutter overbeviste ingen, og musikkverdenen gikk raskt sin ufortrødne gang videre. Hovedpersonen selv gikk under jorden, hvor han stort sett har forblitt.
At musikken som penetrerte øregangene visstnok tilhørte Guns n’ Roses er en fornærmelse, et resultat av en bipolar primadonnas ønske om å cashe inn på fordums storhet. Jeg kom da også i skade for å se udåden utfolde seg i spektrum i forkant av utgivelsen, og det hevet ikke akkurat forventningene. Det var nettopp dette soundet som var årsaken til at bandet havarerte. Ikke bare var lydbildet umoderne i løpet av et nanosekund, det var heller aldri egnet til noe annet enn torturinstrument på Guantanamo. Slash bemerket da også at det låt nøyaktig som forventet.
Andre Guns n’ Roses-skuffelser: The Spaghetti Incident (1993)

6. Iron Maiden – X Factor (1995)
xfactorIron Maidens første plate etter Bruce Dickinsons exit gikk det skeis. Inn kom den habile vokalisten Blaze Bailey, hvilket hjalp lite all den tid musikken ikke var tilpasset Baileys register. Både timing og tone er haltende. Inspirasjonen så ut til å ha forsvunnet sammen med Bruce, noe over sytti minutter med filler-materiale vitner om. Materialet var introspekt og dystert, ikke minst tempoet, som hadde dabbet fullstendig av. Gjenbruk av den samme ideen med tyktflytende akustisk intro ble etter hvert uhorvelig kjedelig. Tross svinnende kreativitet på de to forrige albumene var det et godt stykke igjen til nullpunktet, som ble tangert her.
Det skulle imidlertid bli langt verre med Virtual IX, en enda mer begredelig plate, før Dickinson sørget for en snuoperasjon ved årtusenskiftet.
Andre Maiden-skuffelser: Virtual IX (1998), A Matter of Life and Death (2006)

5. In Flames – A Sense of Purpose (2008)
A-Sense-of-PurposeSkurr i maskineriet hadde riktignok forekommet de åtte årene siden eminente Clayman, men In Flames hadde likevel hanglet videre med stil. Med A Sense of Purpose ble imidlertid godviljen smadret. Transformasjonen fra death til popmetal var nå fullendt, og resultatet var radioaktivt, om ikke radiovennlig. Innholdet var uansett for svakt til å fenge mainstreamen. Denne utgivelsen er av typen som gir dyp tilfredsstillende å rakke ned på. Snakker om å vanne ut eget produkt!
Andre In Flames-skuffelser: Come Clarity (2006), Sounds of a Playground Fading (2011)

4. Sepultura – Against (1998)
againstRoots sto som en milepæl. En banebrytende metal-skive som bante vei for alskens lettvektere som kjempet for livet i radiobølgene. Det er likevel viktig å huske at Sepulturas album var genuint og nyskapende i 1996. Brasilianerne var tidligere kjent som den tredje verdens fanebærere inne thrash, men utforsket ustanselig nye musikalske territorier.
Indre konflikter splittet imidlertid besetningen, og Sepultura skulle nå reise kjerringa uten sin snerrende general Max Cavalera. Bandet videreførte sin etniske profil, men tilsatte en usunn dose hardcore punk, hvilket resulterte i en merkelig mikstur. Alt mellom kjappe rytmer og intetsigende droning. Den nye vokalisten Derrick Greene leverte ikke tilfredsstillende, det ble rett og slett for hult og spinkelt. Det hele låt tilgjort; et desperat forsøk på å følge opp Roots. At platen inneholder hele 17 spor borger heller ikke for kvalitet. Mange av låtene er for irriterende svevepartikler å regne – unødige mellomspill i mangel på skikkelig materiale.
Andre Sepultura-skuffelser: Nation (2001), Roorback (2003), Dante XXI (2006), A-lex (2009)

3. Machine Head – Supercharger (2001)
Machine_Head_-_SuperchargerEtter sammenstøt med bandets forrige utgivelse The Burning Red var jeg mildt sagt lunken. Denne gangen fikk Machine Heads patetiske søken etter et nytt og yngre publikum konsekvenser.
Bandet hadde begynt på topp med brakdebuten Burn My Eyes, et crescendo av thrash, groove og metalcore som skaffet dem fans i alle leire. Vi snakker skikkelig metal. Forfallet startet allerede på andreplaten, med forenklede riff og arrangementer, uten at de mistet så altfor mye anskuelse. Dette var tross alt i de dager Korn og Sepulturas «Roots» skapte bølger. På The Burning Red var imidlertid godviljen oppbrukt.
Enda flere elementer var tatt inn i varmen, og jeg grøsser idet jeg tenker på Robb Flynns falsetto, pinlige forsøk på rap og hese hvisken. Da Supercharger ankom butikkhyllene, til generell hånlatter og hoderisting, var det kroken på døren hos Roadrunner. Machine Head var dyttet ut i kulden, med en tvilsom CV under armen. 14 spor med kjøpesenter-metal fungerte best som brekningsmiddel.
Andre Machine Head-skuffelser: The Burning Red (1999)

2. Megadeth – Risk (1999)
Megadeth-RiskIkke ofte går bandet selv ut og advarer folket mot sine album. Risk ble umiddelbart behandlet som utarmet uran blant fansen, som æreskjelte Dave Mustaine for hans totale kapitulasjon i jakten på markedsandeler. Dette er dørgende kjedelig og lavmåls poprock. Det eneste jeg finner tilgivelig er riffet på ‘Insomnia’, og selv det er samplet. Dave skjønte raskt hvor landet lå, og har lagt skylden på produsentene som presset ham til å svelge kameler. Han innser også sin egen rolle i miseren, og har bedt fansen om tilgivelse mang en gang. Coveret har siden den gang blitt byttet ut i håp om at noen skal kjøpe feil.
Andre Megadeth-skuffelser: Cryptic Writings (1997), The World Needs a Hero (2001)

1.    Metallica – Load (1996)
Metallica-LoadSkuffelsen jeg opplevde den tredje juni 1996 har aldri sluppet taket. Verdens raste liksom litt sammen da jeg trykket play på febrilsk etterlengtede oppfølgeren til Metallica. Riktignok var den bejublede skiven fra 1991 en liten dupp sammenliknet med tidligere utgivelser, men det var da fremdeles metal, i det minste fengende hardrock. Jeg hadde uansett forhåpninger om at det skulle låte som Metallica.
Ambient koserock, gangbart for selv indremisjonens kaffeslabberas, var nokså uventet. En av de sterkeste pilarene min identitet var tuftet på hadde akkurat bristet, og sammen falt vi ned i avgrunnen. Med ett tok bandet avstand fra thrash og hår og alt som ikke fulgte i farvannet av grønsjen. Hvordan fremstilte de seg i coveret? James hadde gått fullstendig redneck, Lars var blitt snobb og forsøksvis åndselite, Kirk hadde en glorie av kokain og David Bowie-inspirert androgynitet å fare med, mens Jason ikke hadde gjort annet enn å klippe seg kort. Det musikalske resultatet? Sløy køntri, strykere, sludge, tendenser til stoner og steril ballerock. Bandet heter for svingende Metallica og hadde opp til dette punktet spilt nettopp metal! Bedre skulle det ikke bli før Death Magnetic tolv år senere, før de igjen plumpet uti med katastrofen Lulu. Metallica er fremdeles høyst unforgiven.
Andre Metallica-skuffelser: Reload (1997), S&M (1999), St. Anger (2003), Lulu (2011)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s