Anmeldelse: Megadeth – Super Collider

Super_Collider_Megadeth

Megadeth – Super Collider (2013)

Megadeth/ Super Collider
Rating: 3/10 — Ubegripelig retningsvalg
Selskap: Tradecraft
Release: 04.06.2013
Studio: Vic’s Garage, CA
Produsent: Johnny K, Dave Mustaine

Megadeth fortsetter øset av utgivelser etter rebooten i 2004. Jevnt over har kvaliteten vært høy, og langt friskere enn hva tilfellet var i perioden fra Youthanasia til The World Needs a Hero. Som konsekvens er bandets relevans og popularitet den største siden tidlig nittitall.

Kingmaker starter i høyt tempo og kantete riffing, typisk Megadeth. Sporet løfter seg aldri, men holder samme dur igjennom. Adekvat og kurant.

Tittelsporet Super Collider er derimot en fysak som leder tankene tilbake til fadesen Risk. Midtempo bluesrock har aldri vært Megadeths styrke. Har ikke bandet ved flere anledninger beklaget nettopp Risk? Om det står på salg, radio og penger er Mustaine og Ellefson i villrede. Dette overbeviser ingen, på samme måte ingen ble overbevist sist bandet slakket ned på tempo og fantasi. På nettet har låten allerede blitt slaktet på legendarisk maner.

Burn! fremstår litt mer spennende, selv om det simple refrenget  og en påtagende monotoni trekker ned. Built for War er mer travel og variert, men i likhet med Kingmaker sliter sporet med potensen. Klimaks er innen rekkevidde, men det sitter ikke helt. Allsangen inspirert av Iron Maiden virker malplassert i Megadeths kliniske lydbilde.

Det blir mer soft-rock og tidtrøyte med Off The Edge, som også inneholder lyrikk plattere enn Moldovske MGP-bidrag. Da hjelper det lite med tendenser til flott lead-gitar mot slutten. Dance in the Rain innledes like idiotisk og antar snart formen av kaotisk power-ballade. Det har antakelig bare blitt dandert en håndfull brukbare power-ballader gjennom tidene, og dette er ikke en av dem. Da traff Mustaine bedre med A Tout le Monde for snart tyve år siden. Det snodige bruddet mot slutten av låten må nesten bare høres før du tror det. Fullstendig umotivert går bandet bananas med thrash metal anno 1985.

Beginning of Sorrow tar det rolig, den også. Tendensene til sofarock har riktignok truet på de siste utgivelsene, men nå tar det overhånd. Melodiene er forsåvidt ålreite, men jeg har alltid likt Megadeth best når de spiller det de kan best – thrash metal. The Blackest Crow følger på, og vi befinner oss med ett midt i granskauen av banjo og bluegrass. Hva i helsike skjer nå?  Vel, jeg kan rapportere om kjedsomhet, ispedd litt forvirring og en dose avsky.

Ordsmeden Dave kommer sterkt tilbake med tittelen Forget to Remember. Dette er ordinær radiorock, med en touch av glam. Og faktisk langt verre enn bluegrass. Hadde det ikke vært for Mustaines særegne vokal, som definitivt ikke gjør seg best i stadionrock-sjangeren, kunne dette lett passert som Bon Jovi. Don’t Turn Your Back… karrer seg i gang med jammende blues, før den skifter karakter til noe hørbart. Igjen er fokus på det melodiske, men med anstrøk av thrash.

Den grande finalen består av Thin Lizzys Cold Sweat. Jeg er sikker på at Dave kunne valgt noe sprekere, men gjennomføringen er brukbar.

Så mye bortkastet tid, så mange bortkastede penger. Alt gikk på skinner, og så kommer dette. Styr unna!

03

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s