Anmeldelse: Warbringer – Waking into Nightmares

warbringer

Warbringer – Waking into Nightmares, 2009

Warbringer / Waking Into Nightmares
Rating: 9/10 — Forfriskende retro
Selskap: Century Media
Release: 19.05.2009
Studio: Sharkbite Studios, Oakland
Produsent: Gary Holt

Warbringer er et nytt bekjentskap, og er allerede ute med sin andre skive, etter den relativt sterke fjorårsdebuten ‘War without End’. Med seg i studio som produsent har de ingen ringere enn Gary Holt (Exodus). Warbringer surfer videre på den retro thrash-bølgen som overraskende startet i forfjor.

Med bandets ferske plate låter det som snerrende klassisk thrash, og er per idag det bandet jeg har størst fremtidstro på i revivalen, ved siden av Merciless Death. Men skader heller ikke å nevne ytterligere aktører, for den som ønsker å høre seg opp på usofistikert god, ny-gammel thrash. Både Municipal Waste, Hyades, Gama Bomb, Bonded by Blood, Evile, Violator, Fueled By Fire, PC Deathsquad og Skeletonwitch kan gjøre seg gjeldende blant hordene av begersvingere med jakkemerker.

Men nå var det altså Warbringers siste plate som gjaldt. Produksjonen nærmer seg det perfekte, med god separasjon mellom intrumentene. Vi snakker altså om det klassiske thrash-soundet, men overstyrende gitar, snerrende vokal og flat pedal i rytmeseksjonen. Jackal er første låt ut, og setter standarden umiddelbart med halsbrekkende rytmer og klassisk mutet riffing. Musikken er imidlertid mer variert enn mange av de andre utøverne av retro-thrash, med en vilje til å bygge opp låter fremfor utblåsninger. Listen er lagt høyere, både med tanke på variasjon og tilnærming til melodi og soloer. Living in a Whirlwind viser enda mer ambisøse muskler, og fenger ganske så umiddelbart. Bandet låner både fra Sepulturas gullalder og Megadeth, og det er ikke fritt for litt Slayer også her og der. Litt koring mot slutten øker bare trivselen. Severed Reality begynner også sterkt, og gir assosiasjoner til både Metallica og Annihilator. Stikkordet er hastighet.

‘Scorched Earth’ legger seg i et trygt leie rytmemessig, marinert i saftige riff. Hjulet er allerede oppfunnet, så hvorfor tukle med det? Formelen er fresende vers, et solid komp og talentfulle soloer. Mang en anmelder vil nok avvise dette som formularisk og uoppfinnsomt, jeg ser på utgivelsen som nok en solid thrash-skive til hvelvet. Abandoned by Time setter umiddelbart fart i massive chugga-riff, og oppviser dernest et mer rockete groove. Refrenget er mer headbanger-mat, i den beste låten siden ‘Whirlwind’. Dette er rein snop, og jeg koser meg fyrstelig foran tastene. Prey for Death er et ordspill i den riktige ånden, og jobber seg opp mer teknisk enn de foregående låtene. Og riffet som avledes av introen er rent episk. Her satses det på et midtempo groove, som fungerer utmerket. Som alt annet på denne platen føles musikk rent ut klassisk.Vi blir endog skjemt bort med noe så sjeldent som en bass-solo. Det er bare å gi seg enda over i nok en hyllest til musikken vi elsker.

Nightmare Anatomy er den obligatoriske semi-balladen, en instrumental som starter opp i dyster akustikk, forøvrig det beste eksempelet på en stund, og minner en anelse om Megadeths ‘Five Magics’ i arrangementene. Imidlertid legges på fuzz, men i mer atmosfærisk forstand enn hva vi er kjent med. Warbringer evner med andre ord å overraske svært så positivt. Etter dette hvilskjæret kommer selvsagt stormen, med Shadow From the Tomb. Duell-vokal med antydning til death gjør dette spennende, og følelsen er fremdeles den rette. Temaet er død og horror, så alt er med andre ord i orden.

Senseless Life er blytung og mektig, og høres ut som en bulldozer som pulveriserer skjeletter til mel. Versene går langs de samme linjene som tidligere, i likhet med refrenget, og låten oppleves en smule repetativ. Innimellom glimter det imidlertid til med lead harmonier som hjelper låten på vei. Men en anelse generisk blir det uansett, med unntak av litt killer riffing mot slutten som gjør det hele verdt det. Finalen Forgotten Dead har mer særpreg, og likhet med resten av sporene klokker den inn på rundt fire minutter. Dominerende riffing preger avslutningssporet og hinter til Dimebags prestasjoner i Pantera, samtidig som rytmene henleder tankene til Kreator. Med andre ord er inspirasjonene på sin rette plass. Musikken er strengt strukturert, men denne virker løsere i snippen. Alt i alt en verdig avslutning på en mammut av et album.

Thrash er definitivt tilbake på musikkartet, med glimrende utgivelser fra både Testament, Kreator, Tankard og Destruction – i tillegg til den solide etterveksten. Ja, selv Metallica føler seg trygge nok igjen til lefle med det de kan best. Jeg er i ekstase over å ha kommet over dette bandet, og har fått en ny favoritt innen sjangeren. Og det er jammen ikke hvert år det skjer.

Og hva trekker jeg for? Muligheten til å bli enda bedre, og i større grad finne sitt unike sound.

Reklamer

2 kommentarer om “Anmeldelse: Warbringer – Waking into Nightmares

  1. Tilbaketråkk: Døende format? « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s