Å være – eller veggis?

selOm du ønsker å gjøre deg interessant for, eller passe inn i en bestemt kulturell nisje, urban eller ei, er det enkelte ting man må ofre på hipsternes alter. Deriblant kjøtt.

Jeg skal riktignok ikke gå av veien for å skjule det faktum at enkelte har så vondt av våre pels- og fjærkledte venner at de ikke har samvittighet til å fortære dem. Vi har jo PETA og militante hippier (også kalt dyrevernere). De som frigjør høns og gullfisk fra fangenskap – ut i det fri til en langt rikere tilværelse sammen med deres naturlige fiender.

Nå skal det sies at jeg sympatiserer. Rovdrift på dyr med tanke på bekledning og utsmykning er forkastelig nok, ihvertfall så lenge vi kan holde oss varme ikledd bomull og polyester. Å sperre dem inne likeså. Ihvertfall så lenge bestanden kan klare seg i det fri. Mennesket er også et pattedyr, og vi burde være varsomme med å mishandle resten av dyreriket. Vi kan prise oss lykkelige over vår langt fremskredne intelligens, ellers ville det vært ulven som tok oss.

Men sentimentalt føleri basert på dyrets utseende og antatte vesen virker derimot som en geskjeft best egnet for jenter som samler på Care Bears. For ikke å glemme aktivisten Timothy Treadwell, som mente seg en personlig venn av ville grizzlybjørner. Dokumentaren ‘Grizzly Man’ dokumenterer på utmerket måte følgene av slik sentimentalitet og naivisme. Dyrevernere som utfører usigelig godtroende ‘befrielser’ og generell terrorisme, skader saken, uansett hvor noble motivene er. Da nyter organisasjoner som WWF langt større aktelse.

Min overstrømmende sympati til tross, jeg hiver nedpå gris, okse, sau, hjort og hest så sikkelet spruter. Ikke bare smaker det utsøkt, men det er også det mest næringsrike vi putter i oss. Den som mener svin er urent, har aldri satt til liv en grillet filet i marinade.

Jeg tenker ofte på menneskets naturtilstand, hvordan man ville klart seg overlatt til naturen og seg selv. Et liv som veganer, eller vegetarianer, ville fortont seg magert. Det er en grunn til at planteetere stort sett gjør nettopp det; eter. Planter inneholder langt mindre næring, og man trenger langt større kvanta for å holde det gående. Det trengs en ganske basal anatomisk innsikt for å observere at mennesket er født med kun en magesekk, fremfor fem. Man skal være temmelig hardbarket i sine prinsipper om man avstår fra å koke sin kanin etter fem dager på gress. Mest sannsynlig ville historien gjentatt seg. Kjøtteterne av oss ville vist seg som de mest utholdende.

Med tanke på hvordan de aller fleste vegetarianere ville slaktet ned mammuter på barbarisk maner, synes det det hele nokså dobbeltmoralsk. Å kunne velge bort kjøtt er et resultat av luksus og overflod, samt en selvfornektelse som grenser til det patetiske. Og det samme gjelder så definitivt de mer selektive kjøtteterne. Seler er hakket mer nusselige enn kalkun, så la oss spare dem. Om det gjelder utrydningstruede pandaer skulle jeg sagt meg enig. Den beskjedne kvoten av vågehval stiller jeg meg derimot helhjertet bak.

Skru av Attenborough og ta deg en real biff. Om du avstår blir det mer på oss andre.


Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s