Anmeldelse: Exodus – The Atrocity Exhibition

exodus_exhibit.jpg

Exodus – The Atrocity Exhibition, 2007

Exodus / Exhibit A – The Atrocity Exhibition
Rating: 10/10 — En dampveivals av et album
Selskap: Nuclear Blast
Release: 23.10.2007
Studio: Sharkbite Studios, Oakland
Produsent: Andy Sneap

Tross den litt skuffende Shovel Headed Kill Machine var forventningene mine like høye som alltid. Den forrige platen led litt under Zetros fravær, som hadde blitt erstattet av bandets tidligere gitartekniker Rob Dukes. Jeg håpet på at tingene hadde satt seg mer vokalmessig, og fokuset på låtskrivning hadde blitt prioritert i større grad enn forrige gang, da det helst gjaldt å smi jernet etter det forrykende comebacket.

Med The Atrocity Exhibition er det opplagt at bandet leverer mer svartsyn og misere, i kontrast til materialet fra åttiårene. Tidens tann har tæret på humøret, men ikke på kvaliteten.

Gutta tar seg tid til en innledning, den stemningsfulle krigshymnen A Call To Arms, som er et effektivt varsel om store ting i gjære. Riot Act drar det hele opp med et typisk riff med kjappe stigninger på strengene, før en frenzy av trommer og en langt mer veltilpasset Dukes som kjefter og brøler i ånden til Zetro. Funeral Hymn er klassisk thrash, så optimalt som det lar seg gjøre, med muting og groove. Trommis Tom Hunting, som er tilbake etter Bostaphs inntreden, fører oss gjennom rytmene med stø labb, og er sammen med Gary Holt veteranen i bandet.

Children of a Worthless God starter opp med flott lead og lengtende harmonier, men tar deretter en velkjent retning, og matcher forrige spor i intensitet og brutalitet. Refrenget består av rein vokal, mens versene ledsages av uhørt grom riffing. I likhet med ’Funeral Hymn’ strekker låten seg over åtte minutter, og det er bare å fryde seg over variasjonen og dynamikken. Det blir riktignok aldri overtydelig progressivt, men så snakker vi tross alt om perfeksjonert thrash her. Det er også rom for fengende soloarbeid, og lekne partier som utforsker låtenes muligheter. As it Was, As it Soon Shall Be fokuserer sterkere på groove, og er headbanger-mat.

Tittelkuttet The Atrocity Exhibition er platens lengste spor, og klokker inn på ti og et halvt minutt. Den er da også den mest episke i formen, og starter behersket. Industriell, kvernende riffing tar over, og et markert, midtempo refreng hjelper til å systematisere det hele. Rundt midtveis åpner det hele seg opp, med mer bange-materiale. Jeg fryder meg. Iconoclasm tar sin makelige tid når det gjelder å etablere et lydbilde, og kliner til med mer raspende vokal. Ingen kan beskylde bandet for kommersialitet; også dette kuttet nærmer seg åtte minutter. The Garden of Bleeding er atmosfærisk (mye i den samme betydningen som Machine Head), med en bra oppbygning før vi pepres. Låten veksler i tempo, slik det kreves av moderne thrash, og er platens mest dynamiske.

Vi runder av med Bedlam 1-2-3 som innledes krypende og listende. Et vindunderlig, kontrollert riff fungerer som brobygger til den hardere delen – som er helt i orden den også. Kanskje platens mest Slayer-influerte spor? Det avsluttet mektig og verdig, slik et album av dette kaliberet krever. Bonussporet består av litt saftig hillbilly køntri, og viser at karene ikke har mistet humoren likevel.

Det er uten tvil en homogen plate, og gjør seg godt i sin helhet. Samtlige låter er kvalitet, og det er dermed vanskelig å anbefale noe annet enn hele røkla. En fest for alle sanser, sett bort fra smak, lukt og syn da. Og ja, dette er årets metalskive så langt – og kanskje Exodus’ beste noensinne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s