Power metal (ca. 1980 – )

Diskusjonen om hvem som er power og ikke, er uopphørlig. Power metal gir oss ofte assosiasjoner til det episke, gjerne med et bakteppe av fantasy, science fiction eller historie. Rytmene og gitaren er tidvis svært raske, og vokalen er operatisk. Hvorvidt det er en europeisk eller amerikansk sjanger er gjenstand for debatt, men musikken på begge kontinent er uansett påvirket av Rainbow, Manowar, Judas Priest, Dio og Iron Maiden.

Og det var nettopp Judas Priest som skaffet til veie soundet som forbindes med power. Neste generasjon vektla i større grad det operatiske fra Iron Maiden, og ikke lenge etter piplet det frem band som Manowar, Virgin Steele og Iced Earth i USA. Helloween, Running Wild og Accept tok på sin side tok europa med storm, og det skulle etterhvert vise seg at den europeiske formelen vant frem. Helloween mixet inn et større spekter av melodier ved siden av speed-riffingen og lot Bruce Dickinson inspirere vokalen. Gjennom albumene ‘Keeper of The Seven Keys’ part I og II (1987/88) sørget Helloween for to milepæler innen sjangeren, og bidro til en europeisk bølge av ‘happy-metal’. Denne formen for powermetal vant ikke innpass i UK eller USA i like stor grad. Da smilene sluknet, kom de symfoniske elementene via Blind Guardian, Angra og Rhapsody Of Fire.

Først og fremst er det de vokale prestasjonene og hurtigheten som skiller musikken fra eksempelvis goth. Bandene opererer med profesjonelt trenede vokalister, som sjeldnere enn i andre sjangre trakterer et instrument live. Ikke sjelden bytter bandene vokalist, ettersom den opprinnelige heller ønsker å spille. Helloweens Kai Hansen sang på de to første albumene, men rekrutterte heller Michael Kiske og ga seg gitaren i vold. Gitaristene og bassistene innenfor feltet spiller lynraske noter, men skifter akkorder nokså tregt. Raske og krevende soloer er riktignok obligatorisk. Den frenetiske trommingen med doble basstrommer er universell innen powermetal. Relativt få aktører opplever mainstream oppmerksomhet, kanskje grunnet musikken til tider tunge patos og pompøsistet. Primal Fear, Accept, Edguy og Gamma Ray har alle opplevd suksess i sitt hjemland Tyskland, men publisiteten utenlands er sparsom.

Sjangeren har i likhet med mange andre opplevd økt interesse i kjølvannet av nü. Amerikanske band som Kamelot og Nevermore har fått gode kritikker og salg, mens superlativene hagler omkring Dragonforce og det svenske traverne i Hammerfall. I Norge har vi en god tradisjon for power, med Conception, Pagan’s Mind, Griffin og Jorn på resymmeet. Jørn Lande frontet tidligere også Masterplan.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s