Iron Maiden

maiden

I rekken av mine innlegg har vi ankommet the grandaddies, selveste Iron Maiden. De bunnsolide traverne i Maiden har etterhvert solgt over 70 millioner album av sin klassiske heavy metal. Med teft for progressive melodier og harmoniseringer, ikke sjelden koblet med allsang, folk og middelalderske stemninger. Iron Maiden er tidvis orkestralt og storslått, andre ganger bare heavy. Karakteristisk for musikken er tempo, operatisk vokal og en sentral bass. Tekstene er gjerne historiske, og tar opp sagn og myter såvel som temaer fra litteratur og film. Maiden er showmenn til fingerspissene, frontet av sin udødelige maskot Eddie The Head. Bandet er kanskje det mest innflytelsesrike noensinne, og er sammen med Judas Priest selve opphavet til det som skulle bli power metal.

I 1975 plukket Steve Harris opp bassgitaren og prøvde seg i flere lokale band. Hans egenproduserte materiale ble avvist, og han besluttet å starte sitt eget prosjekt. Gjennom resten av sytti-årene hadde bandet hans tolv ulike lineups, som livnærte seg gjennom konserter i punkklubber på Londons østkant. Harris og resten av den omskiftelige besetningen var inspirert av Deep Purple, Yes, Wishbone Ash, Queen, Led Zeppelin, Judas Priest og Black Sabbath. Noen år senere skulle Maiden lede an New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM), som var en samling britiske band som videreførte sounden fra disse tidlige inspiratorene. NWOBHM var på mange måter metal’ens andre akt, hvor den tidligste metalens tyngde fusjonerte med punkens tempo.
Keyboardist Tony Moore kom til i ’77, men det tok ikke lange stunden før det ble bestemt at instrumentet ikke passet bandets sound eller image. Året etter ble besetningen noenlunde stabilisert med ankomsten av Paul Di’Anno på vokal og Doug Sampson på trommer. Harris fikk ideen til bandnavnet etter han hadde sett filmen ‘Mannen i Jernmasken’. For ordens skyld kan jeg påpeke at en Iron Maiden var et torturinstrument fra middelalderen formet som en sarkofag med innvendige nagler.

Bandet hadde fått en lojal fanskare gjennom deres opptredener, og på nyttårsaften 1978 spilte de inn demoen ‘The Soundhouse Tapes’. Demoen ble revet vekk og både ‘Prowler’ og ‘Iron Maiden’ figurerte på hitlistene. Tidlig 1980 var de inkludert på samleplaten ‘Metal For Muthas’, med to tidlige versjoner av ‘Sanctuary’ og ‘Wrathchild’.

Dave Murray var temmelig alene om gitaren frem til Tony Parsons gjorde sin entre i ’79. Parsons holdt ikke lenge, og da bandet gikk i studio ble han erstattet av Dennis Stratton. Trommis Sampson ble erstattet av den mer dynamiske Clive Burr, og senhøstes inngikk de en kontrakt med EMI. Et samarbeid som lever den dag i dag.

ironmaidenfirstalbumoriginal.jpgIron Maiden (1980)
Maiden ga absolutt alt når de spilte inn det selvtitulerte albumet. Det oser av energi og spilleglede. Både kritikere og platekjøpere lot seg imponere av den strålende debuten, og sendte Maiden i førersetet hva angikk britisk heavy metal.

Albumet har tålt tidens tann utmerket, og er fremdeles min favoritt etter at jeg først hørte den på kassett for snart tyve år siden. Bandet hadde nå arkitekttegningene på hvordan det skulle gjøres, en formel matematikere verdig. En sentral bass, tidvis mørke stemninger og høyt tempo. Platen balanserer mellom progressivitet og garasjerock på en perfekt måte.

Steve Harris var misfornøyd med Will Malones produksjon, men jeg foretrekker den rå og nesten punkete sounden. Der er virkelig ikke en eneste svak låt med her. Showet sparkes igang med Prowler, og den catchy Sanctuary følger tett på. Nær sagt alle alle låtene er i dag for klassikere å regne. Bare frisk opp med Running Free, instrumentalen Transylvania, Phantom Of The Opera og den gloriøse avslutteren Iron Maiden.

Bandet ble hyret inn som support på Kiss’ Unmasked turne, samtidig som de hyppig delte scene med Judas Priest. Etter turneen med Kiss ble Stratton sparket over personlige og musikalske uenigheter. Tiden var inne for Murrays barndomskompis Adrian Smith som forlot Urchin. Smith brakte en mer stakkato sound til bandet, og skilte seg sterkt fra Murrays mer bluesorienterte komposisjoner. Sammen skapte de varemerket med twin lead-harmoniseringer som idag er et kjennetegn.

iron_maiden_-_killers.jpgKillers (1981)
Oppfølgeren inneholdt hovedsaklig låter som var faste innslag live allerede før slippet av debuten. Kun Killers og Murders In The Rue Morgue var nyskrevne.

Med på laget hadde de produsent Martin Birch som skulle stå ansvarlig for innspillingen av de neste åtte platene. Hele to instrumentaler av Harris er inkludert; Genghis Khan og The Ides Of March.

Maiden åpner ballet med trøkk på samtlige sylindere med Wrathchild. Deretter roer platen ned, med større fokus på melodier enn røskende hastighet. Det kler låter som Murders In The Rue Morgue (inspirert av Edgar Allan Poe) og Killers. Iron Maiden leverer også en ballade i Prodigal Son. Platen er jevn i kvalitet, med muligens Innocent Exile som et noe svakere spor.

Som de fleste band konsumerte gutta i Maiden adskillige mengder alkohol under turne og ellers. Derimot var narko bortimot et ikke-tema innad gjengen, ettersom Harris holdt seg unna denslags. Hans rake motsetning var Paul Di’Anno, som gravde seg dypere og dypere ned i en destruktiv livsførsel gjennom sitt kokainmisbruk. Hans liveprestasjoner var fallende, hvilket var spesielt ille med tanke på at bandet nå skulle erobre USA. Da 1981 gikk mot slutten så Harris ingen annen utvei enn å sparke ham og bane veien for Samsons vokalist Bruce Dickinson. Den ferske vokalisten sverget fra første stund sin integritet – eller i hans egne ord; ‘ I’m not going to wear frilly collars and cut my hair.’

iron_maiden_-_the_number_of_the_beast.jpgNumber Of The Beast (1982)
Bruce Dickinson var rett mann på rett sted til rett tid. Verdenssuksess fulgte denne utgivelsen, og albumet regnes idag for å være Maiden av aller øverste hylle. Det var i dette øyeblikket bandet la all konkurranse i aske, og tronet alene på toppen av den britiske haugen av bands.

Det manglet ikke på hits på denne langspilleren, og slagere som Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast og Run To The Hills var med på å garantere suksessen. Men det stopper ikke med disse stayerne. Albumet innledes med den friske og tidvis lekne Invaders, før den seige Children Of The Damned tar over med sine allsangvennlige harmoniseringer.

Tematikken er mer okkult og mørkere enn på andre Maiden-skiver, et resultat av at den tidligste black metalen (Venom, Mercyful Fate) hadde opplevd en viss suksess. Musikken er imidlertid umiskjennelig Maidensk, dog den herfra antok episke proporsjoner. Prisoners er en uptempo godlåt og 22 Acacia Avenue får mer enn godkjent. En aldri så liten dupp med Ganglands tillater jeg gjerne, tatt i betraktning at den blir avløst av den fantastiske Hallowed Be Thy Name.

Verdensturne fulgte, med USA, Japan, Canada og Australia som reisemål. Til bandets PR-lykke hadde religiøse fanatikere samlet seg til protest. De advarte mot den ‘sataniske’ gruppen, og de kunne bevise dette ved hjelp av tekstene til ‘The Number Of The Beast’. Låten handlet egentlig om et mareritt Harris hadde våknet opp fra, men bandet talte for døve ører. Kristne aktivister brente Maiden-plater sammen med Ozzys, og verre blasfemi enn nettopp dette kan jeg ikke komme på i farten. Denne kontroversen skulle også inkludere Maiden under inkvisisjonen PRMC foretok i et forsøk på å bekjempe ondskapen i ’85. Et pussig sammentreff er det at produsent Martin Birch var involvert i en påkjørsel av noen kirkegjengere under turneen. Reparasjonskostnadene kom på 666 pund, en sum Birch nektet å betale før den var forhøynet.1983 kom og trommis Clive Burr måtte vike plass for mannen med det velklingende navnet Nicko McBrain

iron_maiden_-_piece_of_mind.jpgPiece Of Mind (1983)
Fanatikere som skrek opp om sataniske budskap fikk flammer på det ynkelige bålet sitt da de oppdaget at en mystisk melding var å høre når man spilte innledningen på Still Life baklengs. McBrain hadde lest inn meldingen som en intern spøk, og den gikk slik; ‘ Hmm, Hmmm, what ho sed de t’ing wid de t’ree bonce. Don’t meddle wid t’ings you don’t understand.’ Etterfulgt av en saftig rap. Det viste seg å være trommisens imitasjon av Idi Amin.

Bandet kom i krangel med forfatteren Frank Herbert da de ønsket å kalle et av sporene for ‘Dune’. Forfatteren motsatte seg enhver form for referanse, og låten ble hetende To Tame A Land. I det hele tatt er albumets tekster og titler en hyllest til mytologi og moderne fantasy. Som tidligere får vi på dette albumet et knippe gode låter, blandet med noen reale klassikere.

Revelations, Quest for Fire, Sun and Steel og Still Life er ikke umiddelbare killere, men gode låter som krever en del gjennomlytninger før de begyner å sitte. Blant de mer kjente sporene finner vi Where Eagles Dare, Flight Of Icarus og den udødelige The Trooper. To Tame A Land er en mer rolig og ettertenksom avslutning enn tidligere, men inneholder sin andel av virkelig gode gitarlinjer. Albumet som helhet vinner meg ikke helt over i lys av foregående og kommende utgivelser.

En turne med en fraværende Eddie fulgte frem til nyttår, og bandet tillot seg deretter en tre ukers ferie. Innøving av ferske låter ble etterfulgt av innspilling i Nassau. De startet konsertrekken ‘World Slavery Tour’ allerede før den nye platen var i handelen. De spilte tilogmed bak jernteppet, i Polen, Jugoslavia og Ungarn. ‘Iron Maiden Behind The Curtain’ fikk massiv mediedekning, ettersom en konsert i øst-europa den gangen var et besværlig foretak.

iron_maiden_-_powerslave.jpgPowerslave (1984)
Nok et solid Maiden-album, og denne gangen hadde bandet hentet sin visuelle og innholdsmessige profil fra det antikke Egypt. Platen kunne knapt åpnet bedre enn med Aces High, forøvrig et tematisk brudd med profilen ettersom det her handler om luftens baroner under første verdenskrig. Sounden er den samme som ble toneangivende med ‘Number of The Beast’, og det første sporet er en orgie i twin harmonier fra Murray og Smith. En videreførsel fra den monumentale ‘The Trooper’.

2 Minutes to Midnight er en like legendarisk fortsettelse og en obligatorisk hit live. Instrumentalen Losfer Words er en helt ok gjennomkjøring med et trofast tonespekter tvers gjennom. Flash of The Blade er en rimelig oversett låt, men står ikke så langt tilbake for de to åpningslåtene. Bruce gjør virkelig jobben på denne. The Duellists gir oss nettopp duellerende gitarer, samtidig som et catchy refreng gjør sitt til å holde kuttet flytende.

Back In The Village er rett på sak rock n’ roll og er ikke resten av materialet verdig. Men bandet henter seg raskt inn igjen med Powerslave, en majestetisk og mid-tempo låt. Knasende soloer, en rolig break og en mektig finish. Albumets avslutter var bandets lengste og mest progressive til da. Rime Of The Ancient Mariner setter fart fra begynnelsen, og består av mange ulike elementer og partier. ‘Powerslave’ gir nesten full pott.

Albumet ble turnert i hele 11 måneder, med en gigantisk Eddie tilbake på plass. Maiden var utsolgt overalt, og var nå på høyden av sin popularitet. På Rock In Rio spilte de foran hele 200.000 publikummere, og ble vel mottatt i statene. I juli ’85 avsluttet gutta kjøret med det doble livealbumet ‘Live After Death’. Det var tid for deres første skikkelige ferie på fem år.

b000063dhl01lzzzzzzz.jpgSomewhere In Time (1986)
Platen ble spilt inn i Nassau og München, og sluppet i september. Temaet var futuristisk, med Eddie portrettert som en cyborg på cover og i livesammenheng. Maiden hadde en tøff oppgave foran seg med å følge opp kvaliteten fra de tre siste skivene, men kommer heldig ut av det.

Nytt av året var bruk av synth for å understreke stemninger, og flere fans skalv i knehasene. Caught Somewhere In Time understreker det glimrende gitararbeidet, og er på alle måter en knallstart. Neste ut er blant deres all-time greats, ingen ringere enn den fengende Wasted Years. Sea of Madness rykker ut i beste Motörhead-stil før den setter seg litt når refrenget røsker tak. Unektelig en bra låt som anonymiseres litt ufortjent av Heaven Can Wait, et epos som herjer helt der oppe med ‘Hallowed Be Thy Name’.

The Loneliness Of The Long Distance Runner har en helt herlig intro før den setter et halsbrekkende tempo. Etterhvert viser det seg at Dickinson er en smule off-key resten av musikken, og leverer et seigt refreng. Synd, for resten av instrumenteringen er helt top notch. Stranger In a Strange Land er et velkjent kutt, om enn ikke i mitt favorittsjikte. Til det er den litt for avventende og forsiktig, selv om den har et godt refreng.

Deja Vu forsøker Dickinson seg på raspende vokal, noe som ikke faller helt heldig ut for mitt vedkommende. Bandets skal ha for den solide leadgitaren, men det kan minne litt stygt om dusinvare. Siste låt ut er den grandiose Alexander The Great med sin flotte innledning akkompagnert av militær tromming, som avledes av feit riffing og kjappe trommer. En Maiden klassiker altså.

Platen solgte til platina de fleste områder Maiden var et navn, og turneen ble titulert ‘Somewhere On Tour’. De begynte som forrige gang i øst-europa, og endte opp i Osaka åtte måneder senere.

iron_maiden_-_seventh_son_of_a_seventh_son.jpgSeventh Son Of A Seventh Son (1988)
Utgivelsen er et episk mesterverk, og bandets eneste konseptalbum. Dette skjedde ifølge bandet ved en tilfeldighet, da de så at sangene hadde mange felles tema som kunne linkes til hverandre. Handlingen spinner rundt et mytisk barn med synske evner, hentet fra boken ‘Den Syvende Sønn’. Selve coveret også mer abstrakt i uttrykket en tidligere, med en cyborg-liknende Eddie som holder et slags foster – svevende over en arktisk sjø.

Moonchild varsler om et album spekket av kvalitet. En stemningsfull innledning og et umiskjennelig refreng. Infinite Dreams er episk Maiden, med kraftfull vokal og melodiøse breaks. Gitarene er til å få hakeslepp og lealaus kjeve av, mer er det ikke å si om denne fantastiske låten spekket med det ene partiet bedre enn det forrige. Platen har en perfekt flyt hele veien, og det er en fryd å ganske enkelt sette seg i godstolen og trykke play.

Can I Play With Madness har mengder med stjerner i margen, og min innvending (som ikke egentlig betyr noe som helst) er at den er litt for upbeat og strukturert i forhold til resten av skiven. Men som enkeltspor er den udødelig. The Evil That Men Do, The Clairvoyant og det amtosfæriske tittelkuttet er alle klassikere. For ikke å nevne Only The Good Die Young. The Prophecy er kanskje den minst fokuserte i starten, men løfter seg betraktelig underveis.

‘Seventh Tour Of A Seventh Tour’ begynte i motsetning til tidligere i USA, og toppet seg på Donington i august. Sammen med Helloween, Gn’R, Kiss og Megadeth trakk de et publikum på ca. 100 000. Den siste delen av turneen var på hjemmebane, og for første gang var kun de største konserthallene gode nok. Etter avslutningen på Hammersmith Odeon i desember, med ingen utgivelser på tapeten det neste året, tok bandet seg en velfortjent pause.

Dickinson og Smith ‘hvilte’ riktignok med å lage soloskiver, mens Harris redigerte konsertopptakene til det som skulle bli ‘Maiden, England’. I januar 1990 samlet gjengen seg hos Harris og begynte arbeidet med neste plate. Det ble klart at Adrian Smith ikke kunne gi 100 prosent for Maiden, med sin egen solokarriere i startfasen. Det ble bestemt at Smith ikke kunne fortsette. Dickinsons samarbeidspartner Janick Gers fra soloplaten ble bedt om å stille på audition. Gers fikk jobben, og bandet kunne fortsette som planlagt. For første gang siden ‘Number Of The Beast’ ble platen spilt inn i hjemlandet, nærmere bestemt Steve Harris eget studio i hans hjem ved Essex.

no-prayer-for-the-dying.jpgNo Prayer For The Dying (1990)
Innholdsmessig tok Maiden er mer seriøs vending, og tekstene tok for seg tema i tiden. Coveret var denne gangen mer horror-orientert. Musikken er mer i tiden, og i langt større grad blues- og rock-orientert. Lydbildet er nedstrippet og låter magrere enn tidligere.

Tailgunner inneholder sine riff og soloer, og ganske spennende mellompartier. Ingen dum låt altså, selv om refrenget ikke holder helt standard. Singelen Holy Smoke er virkelig fengende og utklasser resten av materialet, mye grunnet sitt absurd gode riff. Åpningsriffet på tittellåten er finurlig nok en blåkopi av melodien som skulle gjøre ‘Fear of The Dark’ kjent. Ikke at dette kan holdes mot denne låten, selvsagt.

No Prayer for the Dying er rimelig treg, men som med mange andre av bandets låter tar det av mot slutten. Jeg vil heller anbefale ‘Fear of the Dark’. Public Enema Number One høres noe oppbrukt ut, og er en ide som har blitt gjort bedre tidligere. I det hele tatt kjører bandet ganske safe og eksperimenterer ikke med materialet. Fates Warning høres periodevis ut som noe et fotballag kunne omfavnet, hvilket gjør den ganske uspiselig.

The Assassin er ganske enkelt en filler, mens Run Silent, Run Deep er en låt på det jevne. Hooks In You er noe så sjeldent som en rein rockelåt, og får tankene over på glam. Ikke Maiden i sitt rette element her med andre ord. Bring your Daughter…To The Slaughter er en seriøst corny tittel med tilhørende corny tekst. Men ikke la deg lure, dette er en gromsang og platens andre singel. Mother Russia havner også på plussiden og er en leken låt med polka undertoner og en kraftig synth. Mer av dette og vi ville hatt en vinner på hendene.

Ivrig etter turnering satte Maiden ut på ‘No Prayer on the Road’. Konsertene hadde et mer ’tilbake til røttene’ preg og sto i kontrast til de tidligere gigantomastiske scenepropsene. Nå var scenen ribbet for overflødige elementer, og belysningen var mer sparsom. Janick Gers utgjorde en stor forskjell live, med sin karismatiske og medrivende scenepersonlighet. Spesielt fikk Dave Murray en boost av å spille med Gers. Men noen gledesdrepere mente selvsagt han tok det for langt og fremstod som en klovn. Fansen likte uansett nærheten til bandet igjen, etter så mange år med enorme sceneshow. Turneen ble avbrutt noe tidligere enn planlagt, i mars ’91. Gulf-krigen gjorde shippingen av utstyr til østen vanskelig. Foran deres neste plate ble det bestemt at Eddie skulle få en makeover 90-årene verdig. Fra å være et produkt av syttitallets skrekk-tegneserier, gikk man nå får et mer tidsriktig horrordesign.

iron_maiden_-_fear_of_the_dark.jpgFear Of The Dark (1992)
Blandede reaksjoner på forrige utgivelse fikk gutta til å jobbe hardere foran dette slippet. Be Quick Or Be Dead er en rask og forrykende innledning, og bandet har fått tilbake gløden igjen. From Here To Eternity forsterker den positive trenden. ‘Hell aint a bad place’ korer Dickinson, og det er catchy – til tross for at jeg ikke er noen fan av åttitalls rocke-koring (Megadeth – Crush ’em anyone?).

Afraid To Shoot Strangers er blant mine absolutte favoritter, den begynner noe tregt, men etter ca tre minutter med heismusikk tar det helt av i en frenzy av gitarsoloer. Tre formidable åpningsspor som umiddelbart sender ‘No Prayer For The Dying’ i skammekroken. Fear Is The Key får meg til å tenke på Led Zeppelins groove og bandet kommer godt ut av det.

Childhood’s End er også en temmelig utypisk Maiden-låt, til tross for at alle de rette elementene er på plass. Heller ikke denne gjør noen skam på albumet. Wasting Love er i likhet med ‘Afraid’ en semi-ballade, men langt mer forglemmelig. The Fugitive er en helt ålreit låt, men ingen klassiker. Chains Of Misery mangler profil og trekker ned, det samme gjelder dessverre The Apparition og Judas Be My Guide også. ‘Weekend Warrior’ er derimot en kul låt, en likfrem låt i ånden til AC/DC. Fear Of The Dark sitter derimot som et skudd og er blant platens mest suverene.

Bandet åpnet denne gang konsertene i skandinavia, før de igjen tok turen til Donington og ‘Monsters of Rock’. Sceneshowet var tilbake i en viss grad, med ikke på linje med powerslave-turneen. Året etter, da alle var trygt hjemme i England igjen, slapp Bruce Dickinson bomben. Han hadde i lengre tid vurdert å forlate Maiden. Han var en arbeidsnarkoman, med flere prosjekter gående og innså at tiden ikke strakk til. I tillegg hadde han relativt nystartet familie å ta hensyn til. Han prioriterte bort Maiden, ettersom han følte bandet hadde nådd høyden.

To livealbum ble sluppet mens Harris pønsket på hvordan de skulle fortsette. ‘A Real Live One’ og ‘A Real Dead One’ dokumenterte konsertvirksomheten siden ‘Somewhere On Tour’. Stillingen ble tilbudt James LaBrie fra Dream Theatre, som takket nei, og gjengen gikk ut med en annonse. De ble rent ned av tusenvis av tapes fra unge håpefulle og håpløse. Etter en konsert i Russland med Dickinson, tok bandet seg tid til å høre gjennom materialet. De lot seg imponere av Wolfsbanes Blaze Bayley som de husket fra en turne. Blaze ble altså hentet inn og en periode med intens øving fulgte.

Innspillingen av den nye skiven foregikk uten Martin Birch, som nå hadde trukket seg helt tilbake fra jobben som produsent. Det ble bestemt at Steve skulle dele ansvaret med Nigel Green, som hadde produksjonerfaring med Maiden fra tidligere. Bandet brukte et helt år i studio, ingenting skulle overlates til tilfeldighetene – ettersom bandet måtte bevise at de holdt mål selv uten Bruce.

iron_maiden_-_the_x_factor.jpgThe X-Factor (1995)
Min største innvending er ikke nødvendigvis den fem år yngre Blaze. Han har en ulik tilnærming enn Dickinson, og synger på et mer begrenset register. Bruce hadde et enormt spekter i stemmen, karisma og var en sterk frontfigur utad. Musikken er ikke lagt opp til den nye vokalisten, og timing og tone er haltende. Gutta ser ut til å ha mistet inspirasjonen ved Dickinsons exit, og her er det mye filler-materiale. Kanskje ikke så merkelig, ettersom platen klokker inn på over sytti minutter.

Materialet er mer introspekt og melankolsk enn tidligere, og tempoet har dabbet av. Platen er bandets mørkeste tematisk, og noe av dette kan nok tilskrives Steve Harris’ skilsmisse og farens død.
Sounden er riktignok ekspandert her, med symfoniske elementer. Platen slentrer tidvis avgårde i samme stil som Dire Straits. Det åpner riktignok ganske bra med Sign Of The Cross, som tikker inn på elleve minutter. Lord of The Flies er også en relativt grei sak, med rom for litt allsang. Optimismen returnerer på Man On The Edge, en skikkelig Maiden-høydare. Jeg gjerne skulle sett Dickinson bak mic’en på denne, da Bayleys sang ofte fremstår som litt ‘flat’.

Fortunes of War er en meningsløst dryg affære, og begynner i likhet med bortimot samtlige spor med akustisk klimpring av den gørre sorten. Look For the Thruth er for meg fem bortkastede minutter. The Aftermath bruker intet mindre enn fire minutter på å ta seg opp, mens Judgement of Heaven er monoton og lite flatterende for Bayley. Blood on the World’s Hands, 2.AM og The Unbeliever er den rene misere, mens The Edge of Darkness får godkjent. En plate som gikk mot strømmen; i 1995 var det nemlig alt annet en klassisk heavy som gjaldt. Maiden hadde en kamp foran seg – ville de noen gang kunne bli blant de største aktørene igjen? Men det var ikke bare massenes preferanser som talte mot Maiden – platen var rett og slett kjedelig.

En fullstendig turne bak det falne jernteppet fulgte utgivelsen, men også svippturer innom Israel og Sør-Afrika. Resten av kloden fulgte, og fansen syntes fornøyd med Bayleys prestasjoner live. De neste utgivelsene i vente på et nytt studioalbum var ‘Best of The Beast’ og dataspillet ‘Ed Hunter’.

iron_maiden_-_vitrual_xi.jpgVirtual IX (1998)
Kanskje bandets verste cover noensinne? Nerd med VR-briller og noen ubehjelpelige fotballspillere. Greit nok at gjengen heier på West Ham og liker fotball, men når begynte det å ha noe som helst med musikken å gjøre? De burde ta seg en tur på norsk landskamp og få fotballen ut av blodet (i ’98 var vi riktignok the shit, men ei lengre).

‘Virtual IX’ åpner knallbra med Futureal, uptempo Maiden slik vi liker dem. Albumet er mer variert enn forgjengeren, men det er dessverre en dypere kløft mellom de gode og de svake kuttene. Vokalen er lengre fremme i lydbildet, og Bayley avsløres i større grad. Materialet burde vært slanket kraftig, ettersom resten av låtene ligger på et gjennomsnitt av seks-syv minutter. Noe man vanskelig kan komme unna med om ikke låtene faktisk krever det. Den mildt sagt latterlige affæren The Angel and the Gambler med sine ti kvelende minutter, repeterer det forferdelige refrenget ‘Don’t ya think I can save ya life’ i det uendelige.

Lightning Strikes Twice heller mer mot rock n roll, og i mangel på andre tekster messer Blaze budskapet til det kjedsommelige. På det fjerde sporet karrer bandet seg opp fra rennesteinen med The Clansman. Den starter akustisk i beste Mark Knopfler-ånd, og folder seg ut til å bli en gromlåt, hvor soloene og harmoniseringene sitter som de skal. When Two Worlds Collide er tålelig nok med oppskriftsmessige triks som allsang innabords. The Educated Fool slår ingen gnister og refrenget er elendig. Don’t Look To The Eyes Of A Stranger er en ganske anonym, men overkommelig låt, noe man ikke kan si om Como Estais Amigos.

For første gang nådde ikke salget opp mot millionen, og i ’99 måtte Blaze Bayleys hode rulle. Det fremste argumentet for sparkingen var hans manglende evne til å holde stemmen gående en hel turne. Nå skal det sies at de siste års fadeser ikke kan skyldes Blaze alene, hele bandet med unntak av McBrain hadde dårlige dager på jobben. Overraskelsen og gleden var derimot stor da det ble meddelt at både Dickinson og Adrian Smith var på vei tilbake. Janick Gers forble i bandet, og de opererte videre med tre gitarister.

iron_maiden_-_brave_new_world.jpgBrave New World (2000)
Et mer progressivt Maiden vant mange nye venner med denne platen, og igjen var bandet omtalt i musikkpresse og media. Et skikkelig comeback og The Wicker Man er en stadionstor åpningslåt, hvor Dickinson beviser at han fremdeles er selve vokalisten med majuskel V. Ikke siden ‘Seventh Son’ har bandet vært like vitale, og det er hevet over tvil at det fortsatt kan levere. Ghost Of The Navigator er en drømmende semi-ballade, med bedre timing enn på lengre. Her nøyer bandet seg med syv minutter, men jeg tør vedde på at den ville ha passert det dobbelte om den var inkludert på forrige skive.

Tittelsporet er av sorten som sniker seg innpå deg, og vokser ved hver gjennomlytning. Ikke så rent ulikt kvalitetene til ‘Fear of The Dark’ altså. Den første godlåten vi umiddelbart kan sanse er Blood Brothers, hjulpet av sitt mektige refreng. The Mercenary kutter rett inn i action, og holder albumet i hevd. Jeg har også sansen for Dream of Mirrors som oppskriftsmessig flyter rolig i gang, før den gallopperer videre.

The Fallen Angel sjokkerer nærmest, da den uten problem kunne vært innlemmet på ‘Killers’. The Nomad nærmer seg ti minutter, men underholder hele veien. Den gjør rede for Maidens dyktige musikere, som har tilsatt en andel arabiske og orientalske innflytelser i brygget. Out of the Silent Planet er en tittel som holder det den lover, med drømmende partier. Dickinson sørger for å få det hele til å henge ihop. The Thin Line Between Love And Hate er kanskje litt dryg, dog man ikke kan argumentere med det groovy hovedriffet. Alt i alt er ‘Brave New World’ en plate uten svake spor.

Maiden var gjenfødt med en ny glød, og tok ivrig fatt på verdensturne etter plateslippet. Foran en imponerende menneskemasse på 250.000 rocket de Rio atter en gang, med dvd’en ‘Rock In Rio’ som resultat.

iron_maiden-dance_of_death.jpgDance Of Death (2003)
Til tross for noe haltende salg over dammen, mener jeg dette er en absolutt glitrende plate. Tekstene omhandler døden i ulike former, og låtene Paschendale og Montsegur har hentet inspirasjon fra virkelige slag. Et pussig faktum er at mannen bak coverarten David Patchett var så misfornøyd med resultatet at han ba om å ikke bli kreditert for sitt arbeid. Det skal være sagt at det slettes ikke er pent, med 3d-figurer som nekter å lystre anatomiske retningslinjer. Bare sjekk ut halsen til kvinnen nærmest på bildet.

Wildest Dreams er en ristende rocker, men en anelse for formelbasert til at jeg gir meg overende. På Rainmaker blir jeg straks overbevist av trioens gitararbeide, ikke for å glemme Harris/McBrains rytmeseksjon. Ganske enkelt en hit. No More Lies markerer den første av albumets mange låter som gir blaffen i tidsperspektivet. Låten svelges rå som den fineste sushi, og har blitt en stayer i konsertsammenheng. Montsegur starter knusende heavy, og er historiefortelling på sitt mest underholdende.

Dance of Death holder en grei standard frem til fire minutter har gått, da noe av det mest praktfulle soloarbeidet siden ‘Afraid To Shoot Strangers’ bretter seg ut. Jeg får gåsehud av soloen som setter inn mot slutten, og rangerer denne høyt der oppe. Gates Of Tomorrow står i fare for å blekne litt i sammenlikning, men består testen takket være den rotekte Maiden-komposisjonen. Galloperende rytmer og eksellering i soloer. Med tre gitarister kan man trygt overlate grunnriffet til Gers mens Murray og Smith herjer fritt.

New Frontier føles mer retro og gir assosiasjoner til ‘Powerslave’. Resultatet er en låt som står i fare for å bli noe repeterende, før refrenget redder oss. Derifra og ut er det bare moro. Paschendale er låt som skal nytes i ro og mak, helst med en flaske øl mens man ser for seg desperat kjemping i skyttergravene. Face In The Sand virker på meg som en naturlig oppfølger til ‘Blood Brothers’, og det tar to hele minutter før Dickinson gir livstegn. McBrain har en fin takt på basstrommene, og enda noen minutter begynner låten å dra til seg mer fylde i form av synth og allsang.

Nest siste spor Age Of Innocence handler om bandet selv, og er en godkjent rockeballade. Avslutteren Journeyman er en elegant oppsummering av den musikalske modenhet albumet representerer. Hvem kan glemme refrenget ‘I know what I want, and I say what I want’? Denne platen viser oss hvorfor Maiden fortsatt har så mange lojale fans.

Iron Maiden turnerte i fjor USA som headlinere med Ozzy på tiårsjubileumet til Ozzfest, som er en omreisende turne. Settet deres besto av tidlige låter inkludert på dvd’en ‘The Early Days’. Forholdet til Sharon Osbourne og resten av turneens management ble mer og mer anstrengt, og Bruce la ikke kortene imellom da han både privat og på scene antydet hva han syntes om Ozzys reality-stunt. Den 20. august ble bandets lyd skrudd ned flere ganger under konserten, og opplevde å bli bombardert av egg. Til alt overmål ble det ble messet ‘Ozzy, Ozzy’ i mikrofoner backstage. Brølapen Zakk Wylde presterte å løpe over scenen med et amerikansk flagg – han hadde tydeligvis glemt Ozzys opphav. Maiden fullførte settet, og Sharon kalte Dickinson for en ‘prick’ fra scenen da hun skulle introdusere sin husbond. Publikum hadde fått nok og buet henne av scenen. Maiden forlot naturlig nok sirkuset etter denne aftenen. I etterkant har det vært kranglet mye media om hendelsen.

Resten av turneen gikk for seg på forsvarlig vis og livealbumet ‘Death On The Road’ dekket begivenhetene. Personlig kan jeg klare meg uten myriadene med livealbum, collectibles, b-sides og greatest hits en god stund fremover nå.

iron_maiden_-_a_matter_of_life_and_death.jpg

Iron Maiden / A Matter of Life and Death
Rating: 7/10 — Holder koken, om enn litt langtekkelig
Selskap: EMI
Release: 28.08.2006
Studio: Sarm West Studios, London
Produsent: Kevin Shirley, Steve Harris

De gamle er eldst, og de har enda ikke pensjonert seg. Utgivelsen er et realt ballespark til tvilerne, og de mestrer fremdeles kunsten med å koke sammen heavy metal som fenger.

Albumet var heftig etterlengtet, og Iron Maiden har i det siste blitt et svært fenomen slik Slayer har blitt det. Temaet for albumet er krig, ære og elendighet – noe som reflekteres i coverarten.

Different World er singelmateriale og klassisk Maiden. Kanskje litt for klassisk, men det får duge. Refrenget holder ihvertfall mål, som det jo som regel gjør. Bruce gjør som alltid sakene sine bra, selv om stemmen høres ganske presset ut til tider. Om ikke annet så hjelper det til med å holde intensiteten oppe. These Colours Don’t Run inkorporerer filharmoniske elementer slik enkelte øyeblikk på Dance Of Death gjorde det, og litt allsang er med på å løfte et ellers ganske så ordinært spor, og blir en vinner live.

Brighter Than A Thousand Suns skinner kanskje sterkest av dem alle, og er den første låten av det virkelig episke slaget. Jeg er spesielt svak for partiet som baner seg frem fire minutter uti. Riffet som åpner The Pilgrim er blant de bedre fra mesterne og minner meg om ‘Holy Smoke’. Resten av låten følger i egyptiske melodier, hvilket borger for nok et høydepunkt. Dagens Iron Maiden var gjort spor som The Longest Day til en spesialitet. Ingen bombe når jeg sier at innledningen er en bratt spenningskurve før det klasker i gang med tradisjonelt tempo og medrivende vokal. Tematisk ligger den opp mot ‘Paschendale’, uten at den noengang når opp. Jeg vil trekke frem akkordstigningene som et høydepunkt. En hederlig låt.

Out of the Shadows er en halvveis akustisk ballade, som går i allerede opptrødde stier. Den bringer intet nytt til torgs for kjøre videre på metaforene. The Reincarnation of Benjamin Breegs kommer seg på styltene etter en litt famlende intro. Den dreier seg frelse fra sine synder, og makter å underholde såpass at det er umulig å avvise den. Harris trør så til med en ti-minutter i For The Greater Good Of God. Instrumenteringen bak sangen er av beste merke og låten overgår lett mye av materialet så langt. Lord of Light går formelen i næringen, men setter høyere tempo når den først befrir seg fra en innledning som strengt tatt burde tatt seg en runde under kniven.

The Legacy innledes akustisk, med en fin folk-inspirert melodi. Jeg kan strekke meg til å bekrefte at dette er en av albumets to beste låter. AMOLAD er blitt en plate man setter på når man skal kose seg. Den er massiv i all sin lengde, bredde og tyngde og funker til hverdag, men neppe til fest. Ingen umiddelbare klassikere å synse hjem om, men et svært konsistent høyt nivå.

Iron Maiden / The Final Frontier
Rating: 9/10 — Beste siden åttitallet?
Selskap: EMI
Release: 13.08.2010
Studio: Compass Point Studios, Nassau, Bahamas
Produsent: Kevin Shirley, Steve Harris

Bandets femtende studioskive ble tilvirket på Bahamas og i California, under en velfortjent ferie fra den ambisiøse turneringen. Der ’AMOLAD’ syntes usedvanlig progressiv, fortsetter ’The Final Frontier’ der forrige utgivelse slapp. Mye av eksperimenteringen kan tilskrives Adrian Smith, som stått for mange av komposisjonene.

Det starter i hvert fall eksperimentelt nok, med en mørk oppbygning. Steve Harris sender ut illevarslende vibrasjoner, og resten av medlemmene henger seg nølende på. Det skiller seg definitivt ut fra det vi har hørt tidligere. Satelite 15…The Final Frontier er imidlertid en todelt låt, som omtrent halvveis antar en radikalt endret retning, i form av en monsterhit som danker ut den seige innledningen. Klassisk Maiden, med driv og suggererende refreng. El Dorado var albumets førstesingel, men er ingen like opplagt høydare som førstesporet. Den innledes som en live-epilog, før den satser på ny med velkjente basstrofer som gradvis baller på seg. Låten drives fremover i bedagelig i tempo, men brytes raskt opp i en lengtende lead, som oppleves temmelig forfriskende. Refrenget oser av en formsterk Dickinson, og det kan raskt konkluderes med at sporet rettferdiggjør en singelutgivelse.

Mother of Mercy starter opp mer standardisert, med ballade-tendenser. Lyrikkmessig har bandet mye på hjertet, men snart bygger sporet opp momentum. Det er unektelig fint og stemningsfullt tvers gjennom, selv om ikke refrenget er blant de aller ypperste. Alt i alt en godkjent komposisjon, uten at jeg ledes inn i ekstase. Coming Home oppviser smektende melodiføring, og selv om tempoet kanskje ikke tar pusten fra meg, er det en suveren powerballade som bretter seg ut. Låten handler ganske enkelt om befrielsen og lettelsen man føler idet man kommer hjem igjen etter lang tids fravær. Den beste låten i den kategorien på lang, lang tid.

The Alchemist setter tempo fra starten, og lukter mer tradisjonell Iron Maiden. Tendenser til gallopperende rytmer får vi også. Det er herlig å høre de tre gitaristene utfolde seg såpass, med twin harmonier og kraftfulle soloer. Mangelen på et markant refreng bringere tankene tilbake til de tidligste albumene, som neppe kan være et minus. Skivens korteste spor er da også den som er mest rett på sak. En fremtidig klassiker? Isle of Avalon gjør skam på begrepet ’episk’. Den er da langt mer enn det. Mange kritikere har betraktet sporet som platens ryggrad, og jeg sier meg enig. En atmosfærisk innledning, med en behersket Dickinson sørger for spenning etter hvert som klimaks nærmer seg. Og joda, det rocker som bare fanden idet McBrain trøkker til på trommene. Umiddelbart farer tankene tilbake til mesterverket ’Seventh Son’, og det er først nå man virkelig føler at Iron Maiden har levert noe sjeldent bra, idet man mistenkte at bandet hadde sett sine glansdager fare forbi. Og harmoniene som setter inn mot slutten bekrefter bare inntrykket ytterligere.

Starblind er også avventende, og følelsen av univers og stjernetåke er overhengende. I hvert fall frem til gitarene overtar. Det føles imidlertid ikke så altfor originalt, med et litt baktungt driv, og nokså kjedelige verselinjer. Inntrykket reddes nesten av et potent refreng, men versene er og blir uinspirerende. Da får det ikke hjelpe med litt fiffig instrumentering idet låten pakker sammen. The Talisman presenterer flott akustisk strengeføring, akkompagniert av Dickinson. Et godt eksempel på bandets fortellerglede og sans for det eventyrlige. Den brå overgangen til det maniske er typisk Maiden, og etter liten stund aner man konturene av storhet. Låten gnistrer på lik linje med det beste på denne platen. Og bandet beviser nok en gang at litt tålmodighet lønner seg.

The Man Who Would Be King følger opp trenden med lange, episke kutt, og tradisjonen tro forledes vi til å tro at enda en ballade er på gang. Men i sammenlikning med det deprimerende nittitallet, har bandet virkelig fått dreis på både melodier og atmosfære. Her er det nok av fengende temposkifter og harmonier, og plutselige brudd sørger for at jeg nikker med. Refrenget er av det pompøse slaget, og følges av et uortodokst parti som gir assosiasjoner til Guns n’ Roses’ ’Estranged’. I min bok er dette utelukkende positivt. Maiden fremstår mer lekent og eksperimenterende enn noensinne, og sørger for en stor tommel opp. En rysare! When The Wild Wind Blows avslutter moroa for denne gangen, og det er vel neppe noe sjokk at også denne innledes i visesang. Uten at det skal brukes mot bandet. Ikke når det gjøres så bra som her, i hvert fall. Faktisk går sporet hardrocken i næringen, og høres ut som noe som egentlig kunne vært kreditert DIO. Men utførelsen er perfekt, og føles da også temmelig naturlig på dette albumet. Nydelige harmonier bidrar til at det blir en storslagen avslutning.

Der forrige skive stagnerte, bryter ‘The Final Frontier’ nye grenser. Det blir aldri kjedelig eller forutsigbart. En helstøpt plate – og det mest vitale bandet har levert siden comebacket med ’Brave New World’.

Jeg håper bandet holder det gående i lang tid fremover. Kan Stones og AC/DC så kan Maiden også! Det er vel ikke stort mer å si enn: UP THE IRONS!

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

7 kommentarer om “Iron Maiden

  1. Du har skaffet deg en ny aktiv leser av din blogg etter det innlegge der. Det er for sure

  2. Tilbaketråkk: New Wave of British Heavy Metal (1976-1983) « Niflheim

  3. Tilbaketråkk: Doom metal (ca. 1984 - ) « Niflheim

  4. Tilbaketråkk: Power metal (ca. 1980 – ) « Niflheim

  5. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s