Anmeldelse: Iron Maiden – A Matter of Life and Death

iron_maiden_-_a_matter_of_life_and_death.jpg

Iron Maiden – A Matter Of Life And Death, 2006

Iron Maiden / A Matter of Life and Death
Rating: 7/10 — Holder koken, om enn litt langtekkelig
Selskap: EMI
Release: 28.08.2006
Studio: Sarm West Studios, London
Produsent: Kevin Shirley, Steve Harris

De gamle er eldst, og de har enda ikke pensjonert seg. Utgivelsen er et realt ballespark til tvilerne, og de mestrer fremdeles kunsten med å koke sammen heavy metal som fenger.

Albumet var heftig etterlengtet, og Iron Maiden har i det siste blitt et svært fenomen slik Slayer har blitt det. Temaet for albumet er krig, ære og elendighet – noe som reflekteres i coverarten.

Different World er singelmateriale og klassisk Maiden. Kanskje litt for klassisk, men det får duge. Refrenget holder ihvertfall mål, som det jo som regel gjør. Bruce gjør som alltid sakene sine bra, selv om stemmen høres ganske presset ut til tider. Om ikke annet så hjelper det til med å holde intensiteten oppe. These Colours Don’t Run inkorporerer filharmoniske elementer slik enkelte øyeblikk på Dance Of Death gjorde det, og litt allsang er med på å løfte et ellers ganske så ordinært spor, og blir en vinner live.

Brighter Than A Thousand Suns skinner kanskje sterkest av dem alle, og er den første låten av det virkelig episke slaget. Jeg er spesielt svak for partiet som baner seg frem fire minutter uti. Riffet som åpner The Pilgrim er blant de bedre fra mesterne og minner meg om ‘Holy Smoke’. Resten av låten følger i egyptiske melodier, hvilket borger for nok et høydepunkt. Dagens Iron Maiden var gjort spor som The Longest Day til en spesialitet. Ingen bombe når jeg sier at innledningen er en bratt spenningskurve før det klasker i gang med tradisjonelt tempo og medrivende vokal. Tematisk ligger den opp mot ‘Paschendale’, uten at den noengang når opp. Jeg vil trekke frem akkordstigningene som et høydepunkt. En hederlig låt.

Out of the Shadows er en halvveis akustisk ballade, som går i allerede opptrødde stier. Den bringer intet nytt til torgs for kjøre videre på metaforene. The Reincarnation of Benjamin Breegs kommer seg på styltene etter en litt famlende intro. Den dreier seg frelse fra sine synder, og makter å underholde såpass at det er umulig å avvise den. Harris trør så til med en ti-minutter i For The Greater Good Of God. Instrumenteringen bak sangen er av beste merke og låten overgår lett mye av materialet så langt. Lord of Light går formelen i næringen, men setter høyere tempo når den først befrir seg fra en innledning som strengt tatt burde tatt seg en runde under kniven.

The Legacy innledes akustisk, med en fin folk-inspirert melodi. Jeg kan strekke meg til å bekrefte at dette er en av albumets to beste låter. AMOLAD er blitt en plate man setter på når man skal kose seg. Den er massiv i all sin lengde, bredde og tyngde og funker til hverdag, men neppe til fest. Ingen umiddelbare klassikere å synse hjem om, men et svært konsistent høyt nivå.

Advertisements

One thought on “Anmeldelse: Iron Maiden – A Matter of Life and Death

  1. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s