Anmeldelse: Metallica – Lulu

Metallica and Lou Reed / Lulu
Rating: 1/10 — karriereverste
Selskap: Vertigo
Release: 31.10.2011
Studio: HQ, San Rafael, CA
Produsent: Greg Fidelman, Metallica

Metallica er ikke kunst,  om vi ser bort fra noen progressive glimt på åtti-tallet. Jeg tør påstå at bandet gjør seg best under et beinhardt strukturert regime. Et band som står støtt når de ikke gir seg jam eller improvisasjon i vold.

Akkurat idet Metallica hadde lyktes i å rehabilitere en sønderknust karriere med Death Magnetic fant medlemmene det formålstjenlig å samarbeide med Lou Reed. Ja nettopp, han gørrkjedelige art-rockeren. Sammen skulle de skape magi, til tross for langt større forskjeller enn likheter.  Det er gjerne sånn når du har milliarder på bok og en hærskare av trofaste fans. Du har ingenting igjen å bevise. Du gjør akkurat det som passer deg. Eller?

Det er bare et lite problem her. Death Magnetic (6/10) var nemlig ikke så fabelaktig at det ga meg troen tilbake for fullt. Det var selvsagt det soleklart beste slippet siden Metallicas selvtitulerte album fra 1991, men langt fra samme liga. Jeg hadde regnet med at utgivelsen var et famlende forsøk på å finne tilbake til godformen  etter femten år med kunstnerisk eksperimentering og feiling. Neste skive sitter som et skudd, tenkte jeg i min blendende naivisme. Men så kommer altså Lulu rekende.

Uten å gå for mye inn på bakgrunnen, er Lulu et konseptalbum klekket ut av Lou Reed – basert på to stykker av dramatikeren Frank Wedekind. Metallica er engasjert som backingband og James synger litt her og der. Lou Reed snakker for det meste sine dystopiske linjer over den ubegripelige kakofonien, og det hele er en særdeles søvndyssende og ubehagelig gjennomlytning. Diktopplesning tilsatt metal er ikke for enhver.

Og låtene? Det funker bare ikke. Sett på låten The View så skjønner du hva jeg mener. Om det finnes takter til grei instrumentering, forsvinner det uansett i Reeds atonale avleveringer. Forresten, stryk det med takter. Dette er bånnslam fra ende til annen. Jeg har knapt orket meg gjennom albumet før jeg skrev dette. Undertegnede makter ikke ett sekund mer av denne driten. Jeg har gitt det en sjanse, men jeg tydeligvis ikke beleven eller oppegående nok til å sette pris på dette. De som trodde St. Anger var uhørbar har en drittpakke i vente.

Niflheim er ikke den eneste som slakter denne skiven. Og konstellasjonen Metallica/Reed prøver å demme opp for kritikken så godt de kan. Reed understreker at albumet er laget med henblikk på intellektuelle, mens Hetfield mener kritikken skyldes angst for nye ting, samt at kritikerne er skrotinger som bor hjemme hos mødrene sine. De tilårskomne herrene kan da saktens koste på seg vrangforestillinger. Og jeg som allerede har handlet inn konsertbilletter til årets liveshow i Oslo. Faen ta meg.

Dette er for fans av Lou Reed, og knapt nok det. Jeg hadde foretrukket et julealbum.

Advertisements

2 thoughts on “Anmeldelse: Metallica – Lulu

  1. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s