Live: Metallica, Bergen 160708

Allerede i januar ble billettene til tidenes konsert mellom de syv fjell lagt ut for salg. De ble revet bort på førti minutter, og avstedkom en yrende svartebørs, med stratosfæriske priser. Men da dagen opprant, den sekstende juli, kunne Koengen omsider fylles til bristepunktet med 22.000 elleville fans.

Et jampacked Koengen

Året så langt har vært ekstraordinært for Frank Nes, med storheter som Kiss, Judas Priest, Foo Fighters, QOTSA og R.E.M til bergenske scener. Likevel krymper de andre konsertene i hysteriet rundt verdens største metalband, Metallica. Byen sto totalt på hodet i forbindelse med det celebre besøket, og både  bergenspresse og fans fotfulgte stjernene rundt Vågen.

Anselmo drar opp stemningen

Stjernegalleri på Koengen

Det var langt mellom skybruddene i dagene før konserten, med julivær av den vante sorten på vestkysten. Spekulasjonene omkring klimaforholdene gikk høyt, hvorvidt man behøvde å frykte drukningsdøden. Men det lettet utover dagen, og sett bort fra noen saftige skurer underveis, kunne jeg vandre ganske så tørrskodd fra området idet tonene døde ut. Når man i tillegg snuser litt på en promille og fabelaktig underholdning er det uansett knapt merkbart.
Som en kjærkommen bonus vartet Metallica opp med stjernespekket oppvarming i tillegg. Et band som slapp en av de sterkeste utgivelsene i fjor, nemlig Down. Gruppen består av velkjente musikere fra sørstatsbeltet; Phil Anselmo (Pantera), Pepper Keenan (Corrosion of Conformity),  Rex Brown (Pantera), Kirk Windstein (Crowbar) og Jim Bower (Eyehategod).
Jeg entret konsertområdet i grevens tid, idet Down startet ballet med ’Lifer’. Lyden var litt ullen, men Phils imponerende vokal satt som den skulle. Man måtte et godt stykke frem i menneskehavet før man kunne spore antydninger til engasjement blant publikum. Slik blir det gjerne på konserter med rockens dinosaurer, hvor fire femdeler stiller seg totalt likegyldige og uvitende til supportbandene. Selv band av Downs kaliber. Sludgerockerne fortsatte da uansett ufortrødent videre med ’The Path’ og ’N.O.D’ fra deres ferskeste album, og bør ha skaffet seg flere tilhengere etter hvert som konserten skred videre.

Den styggvakre ’Ghosts Along the Mississppi’ oppviser et sjelfullt groove, og jeg mener å skimte at gjengen koser seg på scenen. Ryktene om Phils nye harmoniske fremtoning er ikke overdrevet, og mannen er mer tilstede enn noensinne. Den andre halvdelen er viet låter fra debuten ’NOLA’ og består av kvartetten ’Stone the Crow’, ’Loosing All’, ’Temptations Wings’ og avslutningsnummeret ’Bury Me In Smoke’. Konserten fader ut til refrenget fra ’Nothing In Return’. Neste gang skal jeg overvære bandet på en klubbscene, hvor samtlige er hundre prosent fokusert på bandet fremfor bongekø og mobiltelefoner.

James Hetfield

Så nærmer det seg tidspunktet alle har ventet på, og forventningene sitrer gjennom massene. Ennio Morricones filmscore høster jubel, og du vet du er på riktig sted til riktig tid når ’Creeping Death’ velter ut av høyttalerne. Det låter tight og rått som alltid, og det er en sprudlende og blid gjeng som inntar scenen. ’For Whom the Bell Tolls’ og ’Ride the Lightning’ kompletterer trioen fra deres bejublede andreplate. En bedre start kan vanskelig tenkes. ’Leper Messiah’ er en raritet live, og blant Metallicas tyngre materiale. Både groovy og morbid i uttrykket. Undertegnede er allerede i noe som kan minne om ekstase, og har vansker for å tro at dette kan bli noe annet enn silkeføre for de rutinerte herrene.
Bandet tar imidlertid grep for å sikre seg samtlige publikummeres innlevelse med ’The Unforgiven’. Herfra og ut lyder allsangen over sentrum, og gåsehuden tvinger seg på. Bandets er tydeligvis i det lekne hjørnet, for like etter er det full spiker med ’Bread Fan’ (og nei, BA, dette er ingen ny låt fra ’Death Magnetic’). Ikke deres beste coverlåt, men like full en sjelden fornøyelse fra bandet. Kirk Hammet drar endatil riffet fra ’Dovregubbens Hall’ for første gang på lenge; en fin tributt til Bergen.

Nok et mektig epos ruller over oss i ’…And Justice for All’, og det er på høy tid å gå metal thrashing mad. ’Bleeding Me’ fungerer som et ganske så vellykket hvileskjær, og er langt mer effektfull live enn på plate. Dette er for øvrig den nyeste låten som spilles, noe som passer meg utmerket. Danskebåten sørger for et komisk avbrekk idet bandet skal sette i gang neste låt. Et kraftig båthorn ljomer over området, og James proklamerer ’Oh! My ride is here!’. Vi får oppleve enda en skjult godbit i form av den forfriskende ’No Remorse’, trass langt i fra alle tilstedeværende er med på notene settes den ekstra pris på av kjennere. Derimot møtes ’Master of Puppets’ av unison jubel, og vi får hele versjonen, med det intenst vakre mellomspillet. Bandet følger opp med ’Damage Inc.’, også den kjent fra det etterhvert legendariske albumet. Omsider er øyeblikket kommet for dem med en svakhet for Metallicas ballader, nemlig den eviggrønne ’Nothing Else Matters’. James gir tidvis opp mikrofonen, ettersom han sliter med å utkonkurrere publikum. En låt jeg stadig avskriver som utslitt, men som alltid varmer på konsert. Et velkjent, seigt groove drønner utover Koengen idet ’Sad But True’ holder kavalkaden av megahits gående. Det er umulig å ikke la seg fenge av det buldrende riffet, og teksten er enkel å huske den også.

Imponerende pyro, med gigantiske stikkflammer og fyrverkeri gjør området til en audiovisuell slagmark – og det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken rysare vi har i vente. Jeg får endatil et smellkyss av en ekstatisk tenåringsjente. Man tar da med seg det man får. ’One’ var kanskje den største enkeltårsaken til min stive nakke dagen derpå, men jeg mener jeg hadde en grei frekvens gående mesteparten av tiden. Metallica sparer ikke på kruttet, gud forby, og følger på med ’Enter Sandman’. Bandets låtbibliotek er antakelig blant de mest solide på kloden, og så lenge de holder seg innenfor rammen 1983-1991 er de uslåelige.
Tiden går så altfor fort i godt lag, og det er allerede pause før ekstranumrene. Det føles som om vi nettopp begynte. Jeg savner en del opplagte musikkstykker så langt, men må ta til takke med to coverlåter. Det blir uansett for et luksusproblem å regne, med tanke på en overdreven mengde låter å plukke fra, spesielt når vi har blitt servert noen eksklusive kutt i tillegg. ’Last Caress’ og ’So What’ gjør uansett susen og vel så det. Selve avslutteren er sikker som banken, og gjengen runder av med den farlig fengende ’Seek and Destroy’. Stort mer er det ikke så si. Bandet kunne gjerne holdt det gående i fire timer, og det hadde ikke plaget meg det grann.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s