Anmeldelse: Metallica – Death Magnetic

Metallica – Death Magnetic, 2008

Metallica / Death Magnetic
Rating: 6/10 — Comeback
Selskap: Vertigo
Release: 12.09.2008
Studio: Sound City Studio, California
Produsent: Rick Rubin

Det er alltid en begivenhet når Metallica slipper ny skive, og hypen er selvsagt massiv. Men etter en kreativ ørkenvandring som har pågått i snart femten år, var mine forventninger til bandet betraktelig redusert. Forrige plate minnet mest om en stygg ulykke, kanskje ikke så merkelig om man i ettertid ser filmen om den tubulente innspillingen, og bandet hadde øyensynlig stagnert i midtlivskrisen.

Men grep ble tatt. Bandet tok mer eller mindre avstand fra St. Anger, og låtene forsvant fra live-settet. De hadde allerede fornektet Load-æraen en god stund, og neste naturlige steg var å kvitte seg med Bob Rock, produsenten som hadde løftet bandet inn i mainstreamen. Bob var kanskje den mest edruelige i forsamlingen, men hadde et uheldig perspektiv på musikken, tatt i betrakning hans historie som glam-forkjemper. Sparkingen av Bob Rock banet vei for Rick Rubin, som har en gullkantet kredibilitet etter hans samarbeid med Slayer – og ting så med ett langt lysere ut for den nye platen.

Jeg hadde i alle år drømt om en retur til thrashen, noe jeg egentlig visste var like sannsynlig som å vinne i lotto. Men om jeg ikke stakk av med førstepremien, så var jeg på vinnerlisten, for dette snuser faktisk på …And Justice For All. Resten av soundet tar utgangspunkt i megasuksessen som fulgte, i tillegg til enkelte unoter fra Load. Platen er massiv og variert, og det er ikke rent lite å fordøye for en stakkars kritiker. Vi får ta det etappevis.

Det starter med That Was Just Your Life. En låt av det episke slaget, som innledes i stemningfull og dyster akustikk, som gradvis baller på seg. Og Robert Trujillo er godt hørbar i mixen. Det settes tempo på rytmene og riffingen slekter på tittelsporet fra Justice. Dette er den opplagte referansen, og det er godt å ha dem tilbake hvor vi liker dem. Det noteres også utsrakt bruk av lead gitar som akkompagnement til riffene, og Hammet får også skvist inn flere kjappe soloer underveis. The End of the Line fortsetter der førstesporet slapp, men med en anelse mer groove og rock. Jeg er ikke så veldig glad i den rockete delen av Metallica, men her fungerer det utmerket. Jeg er da også såre fornøyd med comebacket av de mutede riffene. Hetfield er mer kontant i leveransen av vokalene, med mindre sang og mer brøl. Etterhvert går låten mer progressivt, og havner i et stemningsbærende akustisk landskap – som hentet fra Load. Det som er gjennomgangstonen på hele Load, fungerer her glimrende i små posjoner. En svært god begynnelse her altså.

Broken, Beat and Scarred oppviser rullende rytmer og jobber seg eksemplarisk opp. Her er det mange taktskifter og mellomspill, under et dekke av solid groove. Låten er mer melodiøs enn sine forgjengere, og minner dermed mer om materialet fra The Black Album, uten å være like fokusert. Hetfield synger i større grad, men låten er ikke uten sine kvaliteter. Det er også en av platen kortere spor, men tikker likevel inn på drøye seks minutter. Siste tredjedel av låten er da også det reneste riff-o-rama. Det som startet sånn helt ålreit, utfolder seg virkelig etterhvert som det skrider frem. ’We die hard!’ er mantraet som går igjen. Så er det på tide med en skikkelig høydare i den fabelaktige semi-balladen The Day that Never Comes, som er noe av det beste bandet har gjort i den kategorien siden ’One’. Den starter ganske laidback, med fokus på harmoni – og det lukter klassisk Metallica igjen. Midtveis går det her som det gikk på ’One’, nemlig kjapp og brutal riffing, uten at det dermed blir et plagiat. For eksempel er det langt mindre briljering fra Kirk Hammet å spore her.

All Nightmare Long er mer gull, tross en litt avslepen åpning. Tempoet settes snart i høygir, og ethvert spor av det melodiøse er parkert. At det tar to fulle minutter før Hetfield gir verbale livstegn sier også sitt om hvor fokuset ligger. Hetfield kompenserer for mangelen på melodi gjennom stemmebruk, men dette er for meg en kramgo’ låt fra begynnelse til slutt. Her må også Lars få litt skryt. Han er ofte fremstilt som en middelmådig trommis, men viser på dette albumet at han kan sine saker, og gjør også flittig bruk av doble pedaler på basstrommen. Cyanide fungerer som del opplagte singelen ved siden av ’The Day’, og er en ganske straightforward rocker. Jeg syns den blir i simpleste laget, spesielt i sammenlikning med resten. Et markert refreng, og tankene glir over på låter som ’Fuel’ fra Reload. Ikke det beste, for å si det forsiktig. Og det løfter seg vel neppe stort på The Unforgiven III, melking av et utarmet produkt, som helst skulle fått blitt i fred etter første innspillling. Her kjøres det i gang med piano, strykere, blåsere og vemodige, lengtende toner. Etterhvert som kuttet bygger seg opp, har jeg fremdeles vansker med å se storheten i dette. De rullende melodiene gir meg ubehagelige flashbacks til slutten av nittitallet. Vi snakker selvsagt om ballade her, av den noe pompøse sorten.

The Judas Kiss tar opp stafettpinnen hvor ’Nightmare’ slapp, her er det thrash igjen – bare en anelse mer episk. Den er litt vanskeligere å få grep om, ettersom det skjer nye ting hele tiden, som borger godt for fremtidige gjennomlytninger. Her florerer da også soloene. Suicide and Redemption er platens instrumental, som klokker inn på knappe ti minutter. En riktig så monumental sak, som bedrer seg for hvert minutt som går. Innimellom mistenker jeg dette for å være en jam, andre ganger smelter ting sammen, slik at jeg likevel aner en overordnet plan. Jeg har vel strengt tatt hørt bedre. Det blir likevel en grand finale i My Apocalypse, en rasende godbit med høyt tempo – som faktisk kan minne litt om ’Dyer’s Eve’ i utforming. Her kliner bandet til med blastbeats og lynrask thrash-riffing. En verdig avslutning.

Dette albumet forteller meg først og fremst at de kan når de vil. Så hvorfor i alle dager har de satt oss på pinebenken i alle disse årene? Svaret er todelt; Bob Rock og størrelsen på bankkontoen. Jeg er uansett av dem som mener at nevnte kontoer ville vært enda fetere om de hadde holdt seg til det de kan best. Det er for sent å snakke om ’kred’ i metalmiljøer, men dette var uansett en solid prestasjon fra de aldrende herrene.

__________________________________________________

Edit 11.09.08: En liten update. Jeg har nå handlet inn albumet, og lyden er fullstendig uakseptabel. Jeg trodde ting ville være ordnet etter bandet måtte trekke singelen grunnet elendig lyd. Det er ikke gjort, og er ganske enkelt en skandale. Om du har lastet ned platen over nettet, er det nøyaktig denne lyden du kan forvente deg på det ferdige produktet. Jeg vet i skrivende stund ikke hvem som har mastret albumet, men vedkommende er tilsynelatende døv. Distortion, spraking og vrenging er resultatet, uansett hvilket volum du setter. Ta på deg headsettet, så skjønner du hva jeg snakker om. Jeg har aldri hørt verre, og da inkluderer jeg demo-reherseal tapene til Taake.

Jeg forventer at bandet tar en eller annen form for aksjon her – aller helst i form av utsendelse av nye disker til kundene sine.

Mer om fadesen i Dagbladet

Edit 300908: Saken fortsetter i Dagbladet

Reklamer

8 kommentarer om “Anmeldelse: Metallica – Death Magnetic

  1. Klodens største metalband heter Iron Maiden. Har solgt 20 Mill mer enn metallica og har langt flere lojale fans :P

    albumet; 6/10 min mening

  2. Lover at Maiden ikke har solt 20 mill mer enn Met. Heller 20 mindre.
    Hvor i all verden fikk du de tallen fra??
    Uansett, Metallica er der vi vil ha dem igjen.

  3. Mettalica er tilbake, like tunge og like rå som da alltid har vært! All negativ kritikk de siste 10-15 årene fra «hatere» er nå besvart! Dette er en videreføring fra «..and justice for all» og det er bare å putte den i cd-spilleren og innta powerstance’n og headbange i vei. Alle de som krever at Metallica burde gjort dette eller dette og James synger ikke bra nok, Lars er ikke bra nok og bla, bla, bla….prøv å tenk på hvis dette hadde vært dere; hadde dere villet laget nøyaktig den samme musikken 25 år seinere eller ville dere ha videreutviklet dere? Vær glad for at de har funnet tilbake til basics men med en moderne vri and enjoy!

  4. Tilbaketråkk: Musikkåret 2008 « Niflheim

  5. Tilbaketråkk: Anmeldelse: Metallica – Lulu « Niflheim

  6. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s