Anmeldelse: Machine Head – Unto the Locust

Machine Head/ Unto the Locust
Rating: 10/10 — Blendverk
Selskap: Roadrunner
Release: 23.09.2011
Studio: Jingletown Studios, Oakland, CA
Produsent: Robb Flynn

Eventuelle tvil og innsigelser Niflheim må ha hatt om Machine Head er nå som vasket vekk i brenningene.

Jeg ser forbedringer på alle områder på en plate som holder et skremmende høyt nivå hele veien gjennom. Hva i helsike var det egentlig Flynn og kompani holdt på med mot slutten av nittitallet, når de leverer dette med tilsynelatende letthet? Instrumenteringen er en fest fra ende til annen, ikke minst har poesien fått seg kraftig overhaling. Jeg aner tendenser til substans!

Dette er massivt, så jeg hopper like gjerne inn i første spor I Am Hell. Komposisjonen er tredelt, og starter opp med sakral koring av den katolske sorten. Sporet vokser snart kraftig og transformeres til et gyngende monster. Stygt og vakkert på samme tid. Det blir en innholdsrik tur – bratte stigninger og plutselige temposkifter, i tillegg til et forrykende crescendo mot slutten.

Maiden’ske vibber følger på i Be Still and Know. I hvert fall smaker introen av nevnte diett med sin overture av leken lead. Det utvikler seg til en slagkraftig serenade. Et blendverk av fortryllende noter som bygger oppunder schizofrenien av sårbarhet og raseri. Førstesingel Locust har en stemningsbærende intro som slukes av storslåtte riff. En svermende groove tar over tømmene, ledsaget av Flynns manifest. Bandet har foreløpig ikke trådt feil et eneste sekund.

Uovertruffen og atmosfærisk strengeføring i kombinasjon med en lengtende lead varsler at ting er i gjære. This is the End oppviser snart pumpende brutalitet, og raspende vokal. ‘Stand with us or stand aside’ blir et ethos for endetiden slik bandet tolker den. Låten henter frem det beste fra Machine Heads musikalske univers, slik Halo gjorde det forrige gang. Da blir det ikke dårligere på Darkness Within, et treffende angrepsskrift på menneskets behov for å fylle sitt tomrom med alskens ideologisk og religiøst vrakgods. Nydelig smålåtent i første akt, for deretter å  brette seg ut i all sin prakt og teft for melodi. På høyde med Guns n’ Roses’ beste øyeblikk på balladefronten.

Pearls Before the Swine er kraftkost som mikser herlig galskap med stålkontroll og struktur. Jeg bevitner en tålmodig oppbygning til take-off. En mektig låtstruktur som tiltaler meg på det groveste.‘In madness we shall reign’. Who We Are er derimot en mer odd skapning på denne utgivelsen. Barnekoringen er kanskje skiven minst heldige øyeblikk. En tilvenningssak, om ikke annet. For øvrig er dette en nokså standard hymne for å sjokkstarte selvfølelsen – for dem som sliter med det. En oppdatering av Nordahl Griegs Til Ungdommen kanskje? Musikalsk er det heldigvis fengende nok, og lener seg til debutplaten fra 1994. Et gnistrende riff-O-rama må påregnes. Videre følger to coverlåter, som begge gjør seg godt i øregangene. Først Judas Priests The Sentinel, og avslutningsvis den gamle Rush-slageren Witch Hunt.

Om jeg skal oppsummere platen i ett ord – går jeg for helstøpt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s