Tungt lesestoff

Det er på tide med en liten gjennomgang av tidsskriftene som hører med tung musikk. Jeg har ikke lest alle like flittig, som dessverre resulterer i en svært overfladisk gjennomgang av enkelte utgivelser. Om noen av dem når Slayer Mag til anklene gjenstår å se.

Hit Parader

Dette høres neppe ut som lektyre for metalfans, og representerer da også grumset. Amerikansk utgivelse, som ble plukket opp av undertegnede på en flyplass i Mexico. Ifølge magasinet selv, hadde de hatt Slipknot på forsiden på samtlige utgaver det siste året. Noe som i mine øyne kvalifiserer til bunnsjiktet.

Brave Words & Bloody Knuckles

Nok en amerikansk utgivelse, av typen Helt Kurant. Nokså allsidig repertoar, og minner således om britiske og tyske Metal Hammer, med mange oppslag og plateanmeldelser. Riktignok i en mindre lekker innpakning.

Nordic Vision

Norsk utgivelse, som nylig har fått en visuell overhaling av Trine+Kim. Med andre ord har magasinet en sterk og unik grafisk fremtoning. Bladet har alltid vært pretensiøst nok til å skrive på engelsk, men gjør en god innstas for å pushe norsk black metal utenlands. Bladet går også i bresjen for interessante band fra land som Nederland (Leviathan) og Japan (Sigh). Skribentene har et nådeløst subjektivt syn på det de skriver om, men det spørs om ikke bladet hadde nytt godt av en anelse objektivitet innimellom. Ellers karakteriseres innholdet av kvalitet fremfor kvantitet.

Terrorizer

Biritisk magasin, plantet i death, thrash og black metal. God på grafikk og layout, med et mer seriøst og nøkternt preg enn konkurrentene. Interessant bakgrunnsinfo og historikk er standard på feature-artiklene. Litt tung lesning (som seg hør og bør), men også givende for fans av ekstrem-metall. Anbefales.

Kerrang!
Blekken som startet det hele var ekstremt viktig på åtti-tallet, både når det gjaldt sjangerklassifikasjon og i å promotere musikkformen. Bladet kommer fremdeles ut ukentlig, og det sier seg selv at det havner mye drit mellom permene. Jeg kjøpte bladet en periode, men ble stort sett skuffet over innholdet. Magasinet kunne ikke hamle opp med de månedlige publikasjonene.

Metal Hammer

Jeg har stort sett lest Hammer siden 1994, i tråd med min grynende interesse for den tyngre delen av rocken. Her kunne jeg lese om Metallica, Iron Maiden og Megadeth hver måned, og var fornøyd med det. Imidlertid oppdaget jeg raskt hvor utsatt publikasjonen var for de rådende trender, og har grepet meg i å lure på om redaktøren konsulterte månedens salgstall før de satte sammen magasinet. Hvilken de garantert også gjør. Mest synlig var dette i de mørke årene fra 1996 til 2000, da nümetalen herjet som verst.
Innimellom kjører imidlertid bladet sin egen agenda, hvor de etter beste evne prøver å pushe band de har tro på. Spesielt britiske band som Bullet For My Valentine, Architects og Bring Me The Horizon, men også andre middelmådigheter som Turisas, Avenged Sevenfold og Trivium. Verst blir det når bladet viser sin schizofrene side, hvor de lovsynger bandet i hovedartikkelen, mens de ikke kan fordra det i småspaltene og anmeldelsene. Og gjerne i samme utgivelse! Et annet minus er redaksjonens hang til å forsøke seg på nye sjangerklassifiseringer, som ikke brukes av en kjeft i etterkant. Da metalcore slo igjennom for fullt rundt 2002, insisterte bladet på å kalle det New Wave of American Heavy Metal (NWOAHM) – en betegnelse som døde etter et par utgaver. Det samme var tilfellet ved den senere oppsvingen av klassisk heavy metal. Nå tilhørte eksempelvis Wolf og White Wizzard New Wave of Trad(itional) Heavy Metal (NWOTHM). Det hele virker en anelse desperat.
Bladet inneholder heldigvis et bilag, kalt Subterraena, som tar for med det mer ekstreme. I tillegg har undertegnede oppdaget sin skjerv av godlyd gjennom publikasjonen. Man kan trygt si at jeg har et hat/elsk forhold til Hammer.

Scream Magazine

Det urnorske bidraget er den stødige traveren Scream. Bladet er eksepsjonelt gode på anmeldelser, som fyller neste halve magasinet. Fellesanmeldelsene er også en god ide, dog enkelte bidragsytere ofte tar oppgaven mindre seriøst. Intervjuene er ålreite nok, men uansett ikke det første jeg kaster meg over. Jeg har lest nok selvskryt og narkoleptiske anekdoter i min tid. Det store minuset ved tidsskriftet er den kjedelige og til dels heslige layouten og fontbruken.

Annet lesestoff jeg har skummet gjennom: Sweden Rock, Metal Edge (rullet inn i 2009) og Helvete Magazine.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s