Niflheim tester: Boyband

Niflheim lot seg overtale til å betale seg inn på konsert med nittitallets kulturelle vanskapninger; boybandet – nærmere bestemt A1 og Christian Ingebrigtsen.

Jeg skal ikke belemre mine lesere med motivasjon og forløp. La meg bare si at sosiale forpliktelser lå i bunn. Jeg valgte imidlertid å se på dette som et vitenskapelig forsøk – en slags musikkens naturfagtime. Og hva ville utfallet bli? Det kan være forbundet med risiko å oppsøke det ukjente. Ville massesuggesjonen myke meg opp? Ville jeg ta plass i autografkøen etter showet? Ville jeg kjøpe cd’en og iverksette jakt på eldre utgivelser? Ville jeg bli en hysterisk grønnsak?

Det er bare en måte å komme til bunns i spørsmålene på. Jeg må spandere tre hundre kroner og ta plass i idrettshallen. Det er brukbart med folk i salen, stort sett fullsatt. Stemningen er god, om ikke sitrende. Det vil si; jeg plukker da i det minste ikke opp noen overdrevet dårlig stemning. Bandet gjør sin entre til høflig applaus, og spiller låten de vartet opp med i fjorårets MGP. Niflheim føler seg temmelig sikker på at det ikke var siste gang den samme låten dukket opp denne kvelden.

Det er i det minste et spektakulært kjedelig nummer, men et entusiastisk barnekor sørger for noe annet å hvile øynene på så lenge. De striglede karene virker med ett for gamle for dette her, der de valser rundt i fintøy mens de lirer av den ene låten mer ufarlig enn den neste. Men de har i det minste  et backingband på levende instrumenter, som dermed bringer oss over i et landskap av powerpop. Ikke akkurat trøkk, men litt mer trøkk enn tidligere.

Salen våkner imidlertid ikke før bandet kryper til korset og iverksetter en medley av coverlåter. Jubelen sitter løst idet gutta drar The Beatles’ ’She Loves You’ til ære for de godt voksne, og en mer heslig versjon av ’Pokerface’ for de yngre. Foruten et knippe egenkomponerte låter, spiller de også A-has klassiker ’Take on Me’. Riktignok en usedvanlig rotete og usammenhengende versjon, men dog.

Responsen har umerkelig bedret seg voldsomt, og Niflheim kniper seg i klappe med. Så fryktelig ille er det ikke, og langt morsommere enn eksempelvis Santana. Det er friksjonsfritt så det holder, men det går i det minste unna. Litt den samme følelsen som når du ser en middelmådig komedie på kino. Sånn passe der og da, men ikke noe å snakke om etterpå.

Det ble ingen autografjakt etter konserten. Det handlet strengt tatt om å finne bilen fortest mulig. Det får holde med dette ene eksperimentet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s