Brølet som stilnet

I anledning NRKs satsning på Storbynatt, med Bård og Harald, blir jeg fristet til å utforske mitt eget forhold til norsk humor.

Og da tenker jeg ikke på Leif Juster og Rolf Just Nilsen, ettersom mitt forhold til disse er ikke-eksisterende. Jeg forbinder først og fremst norsk etterkrigshumor med sjenerende roping og plagsomme geberder. Dette med hevet røst inkluderer også i stor grad Marve Fleksnes fremtoning, dog jeg har sansen for Wesenlunds eskapader. Jeg regner med det hele var en etterlevning fra revyscenen hvor man måtte ta i litt ekstra for å bli hørt mellom lattersalvene. I det hele tatt virket humor mindre komplisert før i tiden. Leif Juster trengte bare befinne seg på scenen for å fremkalle latter. Hvorvidt dette var særlig smigrende skal være usagt. Og om reaksjonene uteble, var det bare å snuble.

Nei, jeg må nesten begynne på åttitallet, med dets andel artister av høyst variabel kvalitet. Alt fra de store høyder med KLM, til de humreverdige Oluf og Øyvind Blunck. I tillegg kommer det absolutte bunnsjikt med Selskapsreisen, Dizzie Tunes, Herodes Falsk og Vazelina Bilopphøggers.

Men sant å si lar min begeistring seg tøyle når det gjelder dette tiåret. Impulsene fra utlandet ga da også magert utbytte. På sytti-tallet regjerte Monty Python, og spesielt KLM lot seg inspirere, men da i en mer barnevennlig retning med Brødrene Dal. Riktignok ble Rowan Atkinson kjent gjennom den glimrende ’Sorte Orm’, uten at jeg registrerte noen ringvirkninger her på berget.

Det påfølgende tiåret medførte både groteske og geniale resultater.  Standup-bølgen vasket i land fra statene, og ble allemannseie gjennom sitcom’en Seinfeld. Det hele skulle strippes ned til en mann og en mikrofon, og det var den intellektuelle humoren som gjaldt. Borte var slapstick og scenografi – et slags opprør mot revyen. Og det var effektivt. Snart poppet det opp et utall komikere, som alle gjorde krav på vår oppmerksomhet gjennom snurrige betraktninger. Og det var gjennom dette mediet, den såkalt nye norske humoren ble et begrep. De gamle revyartistene følte seg (med rette) forbigått og spydde opp litt eder og galle til de som ville høre på.

Enn så lenge kunne nostalgikerne kose seg med Fredikssons Fabrikk, The Cosby Show og andre sitcom’s dratt over den samme, slitte lesten. Selvsagt med brøling og geberder og ’ellevill’ slapstick på menyen. Hadde det ikke vært for populariteten til ’Mot i Brøstet’ og dens spin-offs kunne jeg forbigått det hele i stillhet. Tore Ryen visste å slå de rette strengene i den norske folkesjelen, og med et ensemble bestående av Arve Opsahl, Sven Nordin, Nils Vogt og Hilde Lyrån var suksessen underlig nok sikret. Fra 1993 til 1997 fikk vi et pinlig gjenhør med kauking og brøling, smakløse kulisser og en særdeles lite fengende storyline, med stereotype karakterer uten evne til utvikling. Episodene var utelukkende konfliktorienterte, og sosial streben var en nøkkelfaktor i konfliktene. Man følte seg faktisk en anelse mer tilbakestående etter et møte med Karl og hans samboere.

Otto Jespersen, Thomas Giertsen og Tommy Steine fikk med ett glansen fra veteraner som Øyvind Blunck, Hege Skøyen og Harald Heide Steen Jr. til å falme. Plutselig hadde de mistet enhvert ferniss av provokasjon eller kontrovers. De var blitt redusert til fysiske komikere som i større grad appellerte til det intiutive. Og i 1996 var transformasjonen komplett, med ankomsten av Lille Lørdag. Dobbeltironi, sarkasme og tullball var med på å avkle sosialdemokratiske systemer vi hadde tatt for gitt. Bård Tufte Johansen og Harald Eia skapte sensasjon. De fulgte raskt opp i talkshow-satiren Åpen Post. Noe av luften hadde gått ut av ballongen, men duoen hadde allerede sementert sin status.

Humoren ble stadig mer kontroversiell etter milenniumsskiftet, og ettersom standup-scenen hadde utforsket alt mellom himmel og jord, ble stadig mer av den intime sfære inkludert (Dagfinn Lyngbø, Sturla Berg-Johansen). Mens noen altså benyttet rampelyset som skriftestol, satte andre komikere våre kjendiser og maktmennesker under lupen. I humorens navn kunne man gå lenger i uthengningen av offentlige personer, og anført av Otto Jespersen ble klimaet stadig kjøligere. En tredje retning åpenbarte seg. Fiktive karakterer og imitasjoner nøt stor suksess gjennom Espen Eckbo, Atle Antonsen, Bye & Rønning, Rune Andersen og Robert Stoltenberg. Nå var ikke karakterer og imitasjon noe nytt fenomen, men sjelden hadde vi sett det i en slik industriell skala.

Imidlertid skulle fysisk humor revitaliseres. Den nye humoren ble satt sammen av klassisk tullball, absurdisme og det intellektuelle. Bård og Harald slo seg sammen med gonzo-komiker Kristopher Schau og Atle Antonsen i programmet Team Antonsen. En ellevill fest av skrudde påfunn fenget folket, og ble Bård og Haralds største suksess så langt. Imidlertid hadde tendensene allerede kommet fra Bergen, med Raske Menn og Ylvis. Begge gruppene var lekne og atletiske i sin tilnærming til humor, og opplevde raskt stor suksess. Felles for både Ylvis, Raske Menn og etter hvert Team Antonsen var at de igjen gjorde krav på revyscenen, som komikerne tidligere hadde evakuert.

Men så var det stagnasjonen da. Mens Bård, Harald og Antonsen fornyet seg i den utsøkte serien Ut i Vår Hage 2, endte Ylvis og Raske Menn opp som programledere på TV Norge. De har ikke gitt opp turneringen, men de nye showene bærer preg av slitasje og stagnasjon. Etter hvert som vi har hørt det meste før, øker kravene til nyskapning. Ikke bare er det latterlige priser på forestillingene, men de etablerte komikerne leverer stadig mindre minneverdig materiale. Når så du sist Thomas Giertsen, Sturla Berg-Johansen eller Tommy Steine gjøre standup? De har blitt redusert til statister og programledere for stadig mer idiotiske konsepter.

Som regel er det undergrunnen som frembringer de sprekeste betrakningene og innfallene, og akkurat nå har jeg størst tro på navn som Dag Sørås, Grim Moberg og Christoffer Schjelderup.

Men ja, det var Stobynatt. Jeg opplever det som et tilbakesteg til Åpen Post-æraen. Lite er nytt, men dvd’en med høydepunktene vil nok være grei skuring. Litt for mye filler, litt for lite killer. Selvsagt, om Storbynatt hadde antatt rollen av Late Night med Lettermann og hatt sendinger fire av fem dager i uken, året rundt – ville det nok vært det aller ypperste i sin sjanger. Men det er slutt på julaften, og jeg håper på et sprekere konsept neste gang.

Så lenge Tore Ryen og brølet er brakt i vanry en gang for alle skal jeg si meg fornøyd.

Advertisements

4 thoughts on “Brølet som stilnet

  1. Her kritiserer du nesten samtlige av våre fremste komikere. Du fremstår som en person uten humoristisk sans. Hva skal til for å få deg til å le da?

  2. Godt spørsmål. Nå kritiserer jeg da ikke alle som er nevnt i teksten – langt ifra, men jeg ler som regel av det som oppleves som nytt og originalt der og da, fullstendig uavhengig av hvem som leverer. Imitasjoner og karakterer, kan være gøy, det samme gjelder metaforer som gir merkelige assosiasjoner, såvel som sardoniske og sarkastiske vittigheter. Det kan egentlige være hva som helst så lenge timing og fremførelse funker.

    Jeg har nok flirt av de fleste norske standup-komikere en eller annen gang. Men idet de begynner å gjenta seg selv blir det suksessivt mindre morsomt for hver gang.

    Jeg har skrattet av Raske Menn, Otto Jespersen, KLM, Dagfinn Lyngbø, Atle Antonsen, Bård & Harald, Kristopher Schau, Robert Stoltenberg, Espen Eckbo, Jon Rønningen med flere. Det er bare revyen og den umotiverte kaukingen jeg vil til livs.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s