Konsumets riddere (a.k.a hipstere)

hipsta’Jeg liker å gå på de hippe utestedene’, fortalte den unge forfatteren meg. Vi satt i teltet på Roskilde-campen. Det var siste festivaldag, og formen var nedadgående.

’Der de hippe folka går. Det høres kanskje teit ut, men det er dem jeg ønsker å assosiere meg med.’

’Blir det palestina-skjerf på deg fremover nå?’ spør jeg.

’Nei, jeg hater de der fake greiene der.’

Jeg var litt skuffet. Ja, jeg må medgi såpass. Hvordan kunne en kar jeg hadde sansen for, fornedre seg selv på denne måten? Men samtidig er ikke ’hippe folk’ noe fastlåst begrep. Alle har sin egen oppfatning av hipstere, og hipstere i dag er visstnok ikke de samme som i 2004. Likevel; jeg har da min formening om fenomenet. Et litt mer varig, i motsetning til medier som omtaler ravere som hipstere i dag, mens de i 1999 bare var harry. Han satt neppe inne med de samme forestillingene som meg.

Jeg hadde voldsom tannpine, så det ble med skuldertrekket. Forfatteren virket uansett for ekte til å klare noen helhjertet hipster-metamorfose. Men at han i det hele tatt aspirerte, og det verbalt, var bekymringsverdig. Han snakket om å ville bli en annen enn seg selv. I det minste en modifisert utgave, som ville møte andre modifiserte utgaver.

For ingen fødes som hipstere. La gå, ingen fødes inn i noen subkultur overhodet. Man glir liksom inn med tiden ved hjelp av interesseområder. Enkelte glir aldri inn i noe som helst, uten at jeg misunner dem det. Hipsterisme spenner imidlertid over flere subkulturer, fremfor å være en selv. Hipstere kan i utgangspunktet være de kuleste folkene fra en rekke ulike miljøer, som finner sammen. Andre igjen tar sikte på å være hipstere uten grobunn i noen felles interesse overhodet. En ansamling av de riktige klærne, meningene, forbruket og musikken. Jeg vil driste meg til å påstå at hipstere først og fremst representerer en forbruks- og gadgetkultur. En glorifisert bruk-og-kast-kultur. Det er nemlig bare to ting som holder hipsterne sammensveiset; forbruksvanene og frykten for å bli stemplet som harry. Livet blir med andre ord en balansegang, hvor man aller minst bør slumpe til å uttrykke noe genuint.

Husker du han i klasserommet som gikk med lue innendørs, uansett værforhold og temperatur? Luekanten dekket akkurat øyenbrynene, og så mest ut som en evig kilde til ubehag. Og ikke så det tøft ut heller.Eller hun på jobben som bare elsker Apple, og er først ute med å sikre seg iPad, iPhone, iMac, iPod og andre dingser fra guru Steve Jobs? Hun som faktisk kjøper Apples patetiske mantra om at bare de hippe bruker Apples produkter, mens skrotingene fremdeles sitter med PC? Det er faktisk blitt akseptert at voksne mennesker sitter og fikler med elektroniske innretninger på møter, restauranter og i private sammenkomster. På samme måte som barna allernådigst fikk spille Gameboy når de kjedet seg på nittitallet.

Det er altså ikke lenger like selvsagt at man umiddelbart kategoriserer mobil-fiklerne som sosiale tapere. Vi er inne i en gadget-kultur hvor forbruket motiveres av sosial og kulturell status. Hipstere er selvsagt mer enn klar over dette. De omfavner og propellerer forbruks-kulturen, mens de etter beste evne bidrar til å forsterke merkevarenes sosiale innkoding. I så måte har de slukt reklamebyråenes agn rått, og jobber faktisk for å ivareta merkevarens status – all den tid produktet er såpass identitetsskapende for dem selv.

Jeg har allerede nevnt både lue og Mac som viktige markører. Men det behøver verken inkludere eller la seg begrense av disse elementene. For vi har da ikke glemt palestina-skjerfet? Jeg snakker ikke om det originale, politiserte plagget, men snarere om det perverterte, kommersielle motstykket. Lilla skjerf med dødningehoder, som tilfeldigvis kan forveksles med originalen. Skjerfets popularitet sprengte alle grenser i 2008, både i sommerhalvåret så vel som i tider et skjerf faktisk kunne behøves. Eller hva med guttevesken og denim med kalkulerte hull i? Jeg erindrer med grøsninger de solbrillene med plastraderinger i innfatningen. Alle motene er gode indikatorer på at bæreren utgjør et tomt skall. En kropp uten noen virkelig identitet.

Hipster-forvirringen har også blitt koblet til den fremvoksende indie-bevegelsen. Du vet – påtatt keitete og skranglete musikk og filmer det går tretten på dusinet av om dagen. Inderlig, naivistisk, nerdete og kvasi-ekte. Tenk Erlend Øye, Charlotte Thorstvedt og Bjørk, for ikke å snakke om alt skuespilleren Michael Cera tar i. Hvorvidt dette er underordnet hipster-kultur er egentlig uviktig. Jeg kan ikke fordra det åkke som.

Hipstere forbindes gjerne med musikk, dog det ikke nødvendigvis er den viktigste identitetsmarkøren. Utspjåking og konsum kommer ofte i første rekke. Likevel – artister som Röyksopp, The Knife, Robyn, Annie, Sigurd Ros, Fjorden Baby! og Die Antwoord forfektes ofte blant de hippeste av oss. Om en av artistene kommer i skade for å bli for folkelige eller oppnå altomgripende suksess, er de selvsagt byttet ut dagen etter.

Hipstere later til å tro at de besitter den høyeste kulturelle kapital i befolkningen. En opplagt vrangforestilling, men det skorter ikke på dedikasjon av den grunn. Posøren Erlend Øye har kledd seg som en syttitallsnerd i en god stund nå, mens andre igjen har sverget til innendørs bruk av lue i en mannsalder. For ikke å snakke om dem som gjør vegetarianere av seg for imagets skyld.

Kall meg gammeldags og kjedelig. Jeg liker og misliker folk som de er. Jeg synes heller ikke stort om folks søken etter en identitet. Identitet kommer naturlig, og der den ikke gjør det, bør det overlates til reklamebyråer og PR-rådgivere. For du er vel mer enn et simpelt produkt, er du ikke?

Men blant høyborgene av sublim genuinitet og inderlig virkelighet; kunsthøyskolene og designerskolene – har jeg førstehånds kjennskap til de miserable tilstandene blant elevene. Elever som ser på skolegangen som en livsstil, et accessoar på linje med fedora-hatten, de enorme brillene og den håpløse bollesveisen – fremfor noe man kan fordype seg i og utvikle til en næringsvei. Og her synes problemet å manifestere seg tydeligst. Hipsterisme handler tross alt om overflate, nærmest en katalogisering over tingene som er kule å like – uten at man egentlig vet hvorfor. Det later til å være en dedikasjon til kunnskap om kultur og produkter, uten noen reell dedikasjon til de enkelte fenomenene.

Jeg er kanskje ikke spesielt kul i hipsternes bok. Kanskje ikke i noens andres bok heller. Men jeg klarer liksom ikke å bry meg med det. Jeg kan i det minste skryte på meg å være den jeg er.

 

Advertisements

One thought on “Konsumets riddere (a.k.a hipstere)

  1. Tilbaketråkk: Ukultur « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s