Døende format?

For en drøy uke siden ble det klart av cd-sjappen Apollon i Neumannsgaten måtte stenge dørene. Til tross for lave priser og bredt utvalg innen metal, rock og prog var det ikke grunnlag for videre drift. Forbruksmønstrene er ugjenkallelig endret.

Jeg har tidligere diskutert fildeling og fysisk format, og hvordan disse fenonemene ikke nødvendigvis konstituerer uforenlige motpoler. Og Apollon er definitivt ikke alene om å måtte legge ned driften, de siste årene har et skred av uavhengige musikkbutikker, så vel som kjeder, pakket sammen. Dog utvalg og kvalitet har vært høyst variabelt er butikker av merker som Free Record Shop, Aker’s Mic, Platon Musikk, Hysj Hysj og Play.com helt eller delvis historie.

Selv kjøpte jeg ny musikk i store kvanta, såfremt produktet var godt nok. Og hvordan visste jeg om det var verdt pengene? Jo, jeg lastet det ned – eller svippet en tur innom Spotify. Jeg snakker her i preteritum, ettersom dette stort sett er en tilbakelagt aktivitet. Det er ikke lenger like lett å få tak i det jeg vil ha.

Selv om dette kanskje fremkaller stor indignasjon i Enslaved-leiren, tør jeg minne om at både plateselskap, artister og forbrukere bør ha is i magen. Jeg kjøper ikke nødvendigvis platen samme uke om jeg liker den. Jeg har da saktens gjort min andel bomkjøp gjennom årene.

Men dette er først og fremst et ode til det fysiske formatet. Samtidig som Platekompaniet og ordinære butikker utkonkurrerer den tradisjonelle musikksjappen, utkonkurreres disse igjen av nettet. Platekompaniet minsker stadig sine reoler av cd-plater, til fordel for spill og dvd. Trenden er den samme over hele linjen. Om ikke butikken venter å få solgt produktet, ønsker de heller ikke å ta det inn. Det skorter definitivt ikke på ny musikk, men uten nettilgang blir det stadig mer problematisk å få produktet i hende.

La oss ta et eksempel. På vårparten i fjor kom Warbringer ut med sin andre skive, som jeg anmeldte til 9/10. Og en såpass gnistrende plate måtte jeg jo selvsagt innlemme i samlingen. Men den var ikke å finne i cd-sjappen. Jeg har nå besøkt ni ulike platebutikker siden den gang, og fremdeles hungrer hyllen min etter det fysiske produktet. Hva skyldes dette? At butikkene ikke tar seg bryet med import lengre? Distributøren? Plateselskapet? Antakelig litt av alt. Når bunnen faller ut av markedet blir utvalget uunngåelig dårligere.

Så hva skjer om du samler på musikk? Rettere sagt fysiske manifestasjoner av musikk, utover en liste med mp3’er? Om du liker coverart, tekster og et håndfast bevis på at du har støttet artisten? Det er kanskje en forhistorisk tenkemåte, men undertegnede føler ikke at han besitter produktet så lenge man bare kan vise til en fil. Jeg har kanskje over tredve tusen slike filer på datamaskinen, men selve samlingen min består av langt færre produkter – med toppen 1400 cd-plater.

Nettbutikker, sier du? Ja, jeg kan da saktens bestille cd’er fra inn- og utland til VISA-kortet smelter. Men det er ikke det samme som å bla gjennom reoler på jakt etter gull. Å få produktet der og da, og kunne sette det rett i avspilleren på vei hjem, fremfor å karre seg ned til nærmeste postkontor etter gudene vet hvor mange dager. Jeg bestilte en rekke Overkill-album fra cdon i 2008, og venter fremdeles. Og hva med tips, anbefalinger og rådføring med kompetent personell bak disken? Jeg vet at det er langt mellom guruene bak kassene, men de finnes. Feedback i Tromsø og Apollon var eksempler på svært oppegående butikker i så måte. Mest av alt føler jeg meg fattig idet man ikke lenger kan finne en eneste cd-sjappe der det før var flust. Hva i huleste skal jeg nå benytte som eskapisme på handleturer?

Løsningen på problemet er innlysende. Kjøp musikk i form av fysiske produkter. Og det over disk, hos de utrydningstruede.

Med dette mener jeg ikke Platekompaniet, men nisjebutikker og uavhengige. I små, mørke lokaler – de med altfor trange passasjer mellom hyllene. Selve kulturformidlerne.

Faktisk tror jeg salget av cd’er er mer enn godt nok til at mange av disse butikkene fremdeles kan drive videre, men det fordrer at vi dropper kjøpene på bensinstasjoner, REMA 1000 og Platekompaniet. Jeg holder fremdeles på mantraet om nedlastning til krampen tar en, men ikke fanden om det skal stoppe der. Ønsker du å bidra til artisten du liker skal komme seg opp og frem, eller i det minste bare fortsette å lage musikk, har du med å handle inn produktet. Og det i en ordentlig musikksjappe, enten du ønsker vinyl, t-skjorte eller cd. Det er riktignok tungvindt, men det kan også føre til at man får øynene opp for nye ting. Så gjenstår det bare å se om du finner det du leter etter da.

Dette innlegget er antakelig fånyttes bruk av kalorier, men her følger noen få butikk-anbefalinger.

I Bergen kan man fremdeles svippe innom Apollon i Nygårdsgaten, men det er da også den eneste. Big Dipper, Tiger, Cruisin’ Records, Filter, Neseblod Records, Sound of Noise og Råkk & Rålls er fremdeles aktive i hovedstaden. I Stavanger har man Kippers, mens man i Trondheim må trøste seg med Aftermath.

Det er antakelig for sent å endre forbruksvanene, men en ting er uansett sikkert; jeg kommer aldri til å betale for en mp3-fil.

Les mer på NRK Beta:

__________________

Edit: 22.01.12: Vi kan puste lettet ut enn så lenge

Edit: 18.01.12: Dagbladet melder om Piratlover fra helvete

Edit 17.01.12: Nerdenes hevn, kronikk i BT. Galskapen fortsetter.

Edit 01.03.11: Prisen for Popen, kronikk i BT

FØRSTE FEIL: prisen på CD-plater. På slutten av 1980-tallet kostet en CD mellom 160 og 180 kroner, nesten tre ganger så mye som et vinylalbum og rundt 300 kroner i dagens verdi. Dette skapte en gullalder i bransjen. Pengene gikk til kortsiktig satsing på nye stjerner og til jordbruksprodukter fra Colombia.

Andre feil: plateselskapene fant ut at de kunne selge gamle sanger om igjen. Hvordan selger man «Absolute very best of norske favoritter»? Hiv på et ekstra spor og et heslig jakkemerke. Sørg for at tv-seerne teppebombes med reklame. Og ikke minst: få platene ut der folk er. Selg dem i supermarkeder og på bensinstasjoner. Brød, melk og Bette Midler. Trailergrill og Terje Tysland. Pengene fortsatte å renne inn, om enn i noe mindre strømmer enn før.

Reklamer

7 kommentarer om “Døende format?

  1. Er så hjertens enig i det du skriver her. Jeg kommer aldri til å betale for en mp3-fil. Jeg liker sjarmen ved å ha en CD-samling, å holde det fysiske produktet i hendene og lese i tekstheftet mens skiva snurrer i stereoanlegget.

    Er glad for at den lokale platesjappa er eid av en musikkentusiast som får inn alt jeg ber om – så fremt det er mulig å få tak i produktet. Aftermath er også ei fin sjappe, stikker som regel innom når jeg er i Trondheim – det er bare litt synd at lokalet er på størrelse med soverommet mitt, men det har vel sin sjarm det også. :)

  2. En intressant artikel. När det gäller vissa av de affärer som du nämner så ska man kanske säga att Kippers säljer ju bara på nätet och Sound Of Noise i Oslo slutade i somras. De skulle skapa en hemsida och driva försäljning bara på nätet men hittills så har det tydligen inte dukit upp något. På tal om artikelns huvudtema så är det ju så himla trist at man i en stad som Bergen inte längre har en affär som Apollon på Neumannsgt. Undrar om det var moms på musik, brist på kunder eller kanske både och som orsakade nedläggningen av affären. Och så kunde jag inte vara mer enig med dig i det du skriver om att köpa mp3-filer.

  3. Verre og verre altså. Jeg rakk i det minste å besøke Sound of Noise tidligere på året. Det var en mix av moms og sviktende kundegrunnlag som tok knakken på Apollon i Neumannsgaten.

  4. Det var i alla fall så när jag läste om dessa affärer på nätet. Men på tal om den bergenska Apollon…Jag undrar hur det egentligen var med alla de som var med i den där stödgrupp som man skapade på fejsbok. Hur många av dem besökte affären? Hur många av dem behövde Apollon att ha hos sig för att överleva (om vi antar att en person köper en skiva till typ 150 spänn per månad)? Men kanske var det bara så att de flesta i gruppen bodde långt utanför Bergen och kunde inte hjälpa genom att besöka affären regelbundet. Hursomhelst, det är jättetråkigt.

  5. Tror neppe facebook-støtten materialiserte seg i mange kroner og øre. Hadde de 1800 (eller deromkring) medlemmene gjort alvor av støtten sin, og faktisk kjøpt plater – hadde ikke Apollon hatt det minste problem med å drive videre. Jeg er nok en av dem som bodde utenfor Bergen ja. Ihvertfall det siste året. Jeg kjøpte drøye 300 cd’er hos Apollon det første halvannet året, men flyttet altså.

  6. Den lokale er Music Box på Orkanger, altså ikke en uavhengig butikk, men hjertet mitt hører hjemme i den butikken. Den er drevet av en metallentusiast, så man finner mange godbiter, og den største seksjonen er innen metallsjangeren. Får også litt avslag når jeg handler der.

    Det gjør meg ganske trist å tenke på at den sannsynligvis ikke kommer til å leve så forferdelig mye lenger, i og med at folk nesten ikke kjøper musikk lenger. Er sikker på at 70 % av CD-samlinga mi stammer fra den butikken, ikke at samlinga er så forferdelig stor enda, men jeg løp da dit med sparepengene mine for å handle W.A.S.P.-plater i 11-årsalderen, og jeg akter fortsatt å «sløse» pengene mine der!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s