Anmeldelse: Dimmu Borgir – Abrahadabra

Dimmu Borgir – Adrahadabra, 2010

Dimmu Borgir / Abrahadabra
Rating: 7/10 — Fornyelse og stagnasjon
Selskap: Nuclear Blast
På nett: myspace.com/dimmuborgir
Release: 22.09.2010
Studio: Dug Out Studios, Uppsala
Produsent: Dimmu Borgir

Dimmu Borgir er tilbake med ny plate, relativt kort tid etter utskiftningene i bandet. Albumet er spilt inn hjemme hos Shagrath, såvel som i Dug Out Studios i Sverige. Nytt av året er at det filharmoniske er komponert og innspilt av Kringkastingsorkesteret. Med seg på laget har de innleide musikere som svenske Snowy Shaw på bass (Mercyful Fate/Dream Evil) og polske Daray (Vader) på batteri.

Xibir er en instrumentell intro av den orkestrale sorten, og ligger ikke langt tilbake for liknende eskapader. En ekstra dimensjon i form av profesjonell koring registreres også (Schola Cantorum). Låten setter stemningen, men ikke stort mer. Born Treacherous starter opp i godt, gammelt trav. Bandet øser på med raske rytmer og finskåren metal, og etterhvert gjør de orkestrale elementene sitt innhogg. Låten er fengende nok den, men tidvis blir det kanskje for pompøst idet Kringkastingsorkesteret gjør krav på oppmerksomhet. Til tross for dette, er det faktisk nevnte orkester som setter egenart på sporet.

Gateways var første singel fra albumet, og er en nokså egenartet komposisjon. Temmelig oppstykket og variert, men holder likevel til en viss grad på grunntemaet. Det blir som en showcase over bandets mange tilnærminger til musikken, og krever en del gjennomlytninger før det faller på plass. Akkurat her er jeg likevel i tvil. Er det Dimmu Borgir som kopierer Behemoth, eller omvendt? Agnete Kjølsruds (Animal Alpha) gjesteopptreden er kanskje det som sitter best igjen etterpå. Hennes bidrag fremstår underlig – en tilvenningssak, og får en forsiktig tommel opp. Chess with the Abyss er like ambisiøs som alltid, med dyster koring og blåsere. Det låter selvsagt storslagent og dynamisk, dog jeg savner noen knagger eller hooks å bite seg merke i. For det meste er det koringen som er det bærende elementet, og musikken er i større grad tilpasset det orkestrale. Det er ikke kjedelig, snarere litt identitetsløst. Dimmu Borgir er tittelen på neste spor, og det bør jo ikke gjøre skam på navnet. Overraskende lystig koring innleder kuttet, men det baller raskt på seg en mer episk dimensjon. Faktisk minner det raskt om en pastisj over orientalske toner. Man får assosiasjoner til både Kurosawa og Sergio Leone, såvel som bandet Paradise Lost, og det er jo i grunnen ganske fett. Samtidig oppleves låten retro, med henblikk på gamle høydare som ‘Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde’.

Ritualist er innledningsvis en visitt til fordums black metal, med tremolo-riff og frenetiske takter, som hemmes av det orkestrale. Enkelte av ideene er gode, men kunne da også med hell vært utført på strengene istedet. Sykelig rein vokal er et velkomment avbrekk, og med tidvis uforstyrret gromriffing, holder det likevel til laud. The Demiurge Molecule er mer avventende og stemningsbyggende, før det roes fullstendig ned i et drone-landskap. ‘What will remain?’ spør Shagrath seg om, og det gjør da også undertegnede om ikke dette snart tar seg opp. En bridge av upbeat tremolo sørger for at det skjer noe, men vi kastes da også ut i underlige temposkifter og pauser i denne sausen av eksperimentell doom. Det skal ikke nektes for en fabelaktig lead mot slutten, men det fremstår likevel som en jam.

Neste kutt er titulert A Jewel Traced In Coal, og etter tittelen å dømme skal vi bli med på et riktig eventyr. Spenninger og kontraster preger oppbyggingen, før et forrykende parti tar over, utvilsomt det beste så langt. Ganske enkelt suverent, og musikken opptrer langt mer i symbiose med orkesteret. Pausen med koringen er virkelig fremifra, og selv om tempoet dabber av aldri så lite, er det ikke lenge til neste storm er over oss. Det er tid for Renewal, og kvaliteten holder seg ved like, i likhet med tempoet. Harmonisering av beste merke sørger for luft, og ledes inn i blytunge verselinjer. Shagrath synger duett med koret, og det lyder pompøst nok. Ikke låtens høydepunkt, men her er det mer enn nok annet å ta av. I all hovedsak albumets minst orkestrale så langt, og det låter jammen tøft i mine øreganger. Endings And Continuations avslutter og innledes mer ambient. Det trøkkes til med tunge headbanger-rytmer. Det låter som en million kroner, hvilket antakelig er tilfelle. Garm fra Ulver gjør en gjesterolle på rein vokal, og hjelper til med litt egenart sånn sett. Men i forhold til de to forrige kuttene flekker ikke bandet tenner på samme måten. Niflheim ender opp med å gi en god karakter til Adbrahadabra, men gir samtidig et varsko om at man så smått begynner å gå lei av formelen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s