Niflheim tyster: Rekviem for en bedrift

Det var på høsten 2006. Gode kontakter hadde sørget for at jeg kunne ta turen til nabofylket for å jobbe frilans med en kartløsning hos et profilert web- og designbyrå. I det minste ledende i det aktuelle fylket. I de klare oktoberdagene tjente jeg gode penger på å fotografere bygninger, myse over plantegninger og modellere området bedriften holdt til i tredimensjonalt.

Jeg hadde nettopp opprettet mitt eget foretak, og med et fast tilsig av jobber som denne, så det lyst ut for fremtiden. Bare jeg gjorde den ferske kunden fornøyd, lå det erfaringsmessig flere jobber i luften. Arbeidsmiljøet var upåklagelig – med vennlige kolleger, lyse og moderne lokaler, i tillegg til en positiv og forståelsesfull sjef. Med andre ord en glimrende oppdragsgiver.

Syv mennesker hadde sitt daglige virke mellom bedriftens vegger, samt enda to basert i hovedstaden. Per dags dato er lokalene langt mer romslige. Av de syv ansatte, er kun to av originalbesetningen fremdeles tilstede – sjefen og en grafisk designer. De to kollegene i Oslo er imidlertid på plass, så lenge det varer.

Kunden var godt fornøyd med arbeidet da jeg satte meg på bussen hjemover. Jeg fortsatte arbeidet hjemmefra, og etter hvert tikket det inn flere jobber som krevde mitt nærvær. Det ble etter hvert en del turer nordover, og jeg trivdes med arbeidsoppgavene. Visualiseringer, logoer, optimalisering, layout og illustrasjon var blant oppgavene som ble meg til del.

Men jeg hadde flere kunder, og periodevis opplevde jeg et hardkjør som krevde prioriteringer. Ikke på den måten at jeg prioriterte bort den aktuelle bedriften. På ingen måte. Det var tross alt min beste og mest redelige kunde. Resultatet ble heller at jeg knapt merket en gradvis inntørking av jobber. Det roet seg tidvis kraftig ned – kanskje litt for kraftig. Selv om jeg fokuserte på andre kunder i disse periodene, dryppet det innimellom inn småjobber fra bedriften.

Det var blitt 2008, og jeg var på utkikk etter fast jobb. Uregelmessigheten og usikkerheten med eget foretak tvang meg ut på jobbmarkedet igjen. Jeg var lei av utestående fakturaer, momsregnskap og forskuddsskatt. Og ikke minst lei av mangel på jobber. Et halvår med vikariat hos en norsk forsikringsgigant fulgte, uten at jeg av den grunn sa fra meg frilansjobber. Sammenlagt gikk det på et vis an å leve av det.

Vi rykker frem til september 2009, og jeg har i mellomtiden flyttet østover. Jeg tok fremdeles småjobber, men de mer lukrative oppdragene uteble. Jeg var mer innstilt på å skaffe meg fast heltidsarbeid enn noensinne, og troppet opp hos gode gamle NAV. Overraskende nok ble jeg tilbudt arbeidspraksis (tilsvarende Den Hellige Gral i min forrige hjemkommune). Jeg var bestemt på at praksisperioden skulle føre frem, og hva var da bedre enn å tilby sine tjenester til en bedrift som allerede kjente deg og visste at du kunne levere? En hel del, skulle det vise seg.

Jeg hadde begått arbeidspraksis tidligere. Seks måneder hos et lite, ferskt firma, som i realiteten besto av gamle kompiser. En tabbe. Jeg utførte stort sett vante oppgaver som 3d visualisering og design, men jeg mistet motivasjonen idet jeg skjønte at dette ville bli lite annet enn gratis arbeidskraft for et firma som hadde mistet gangsynet hva gjaldt administrasjon, satsningsområde og kundetilnærming. Jeg følte heller ikke noen tillit, og fikk aldri noen form for beslutningsmyndighet. Alt skulle siles gjennom medeier/art director, som utelukkende ønsket en annen tilnærming enn undertegnede. Selv hadde jeg bare trengt en skikkelig brief og noen stikkord, men fikk som regel klarsignal uansett hvilken skisse som ble lagt for dagen. Med revideringer i etterkant. For å si det pent.

Poenget er at praksisperioden var fullstendig bortkastet. Men denne gangen skulle en praksisplass utnyttes, hos et veletablert firma med karrieremuligheter.

Umiddelbart formulerte jeg følgende mail til bedriften:

”Jeg er for tiden på utkikk etter fast arbeid, og i den forbindelse har NAV tilbudt meg yrkespraksis. Dette innebærer at en bedrift hyrer meg i tre måneder (som kan utvides til seks) på praksisplass. Jeg lønnes da av NAV direkte, men jobber som en vanlig ansatt. Om jeg klarer å sette meg inn den kunnskapen som trengs og bedriften generelt er fornøyd, kan en tilskuddsordning etableres etter normal ansettelse, hvor NAV betaler en viss andel av lønnen i en begrenset periode.
Ettersom jeg har jobbet en del med dere, og vet at dere har kontor i Oslo – slo det meg som en god ide å høre med deg først. Jeg ser på dette som en glimrende mulighet til å lære mer om publiseringsløsningen og annet som behøves, og er ikke fremmed for eventuell pendling i praksisperioden. Jeg håper å kunne bidra til økt lønnsomhet, slik at du kunne sett nytten i en ansettelse etter praksisperioden, om tingene ligger til rette for dette.”

Svaret fra sjefen var entusiastisk. Vi snakket på telefon, og jeg mailet ham de aktuelle skjemaene, som igjen ble fakset til NAV. Han fortalte meg at om perioden ble en suksess, og alle parter var fornøyde, kunne det vanke en ansettelse. Det ble avtalt at jeg skulle jobbe hjemmefra, ettersom Oslo-kontoret hadde blitt lagt ned grunnet dårlig oppmøte fra de to ansatte. Arbeidstiden var 08.30 til 16.30, og jeg var standby for flyreise til hovedkontoret så fort dette behøvdes.

Sjefen var opptatt av at jeg skulle tjene greit med penger så lenge jeg var tilknyttet bedriften, og ga meg anledning til å fakturere innimellom for å spe på den magre lønnsslippen fra NAV.

Noe av det første jeg gjorde, var å tilbringe to uker ved hovedkontoret. Jeg fikk utdelt både arbeidsoppgaver, ny mobiltelefon og en plass blant ansatte på nettsidene (hvor jeg fremdeles stjeler kilobytes – det tar seg tross alt bedre ut med mange ansatte). I tillegg ble jeg satt inn i timeføring og nytt mailsystem i det administrative verktøyet. Resten av tiden satt vi i møter og forberedte fremdriftsplaner. En stillingsbeskrivelse ble meg til del, og et arbeidsområde ble utdefinert. Denne stillingen skulle lede til en ansettelse. Jeg skulle bevege meg på siden av de øvrige ansatte, og bare hjelpe til når det trengtes. Flash, presentasjon og publiseringsverktøy var de temmelig romslige stikkordene mine.

Vel hjemme kommuniserte vi først og fremst ved hjelp av et instant message system, så vel som felles telefonmøte hver mandag. Selv om jeg arbeidet i relativ ensomhet, følte jeg meg likevel som del av et team. Jeg jobbet opp mot en stor produsent av drikkevarer, samtidig som jeg utformet et online kundeblad som ble meget godt mottatt. I kundebladet ble ansettelsen min viet en helside. Bedriften skrøt av at de tok seg råd til nyansettelser – selv i krisetider. Senere ble det interaktive kart, brosjyrelayout, annonser og grafisk profilering – for å nevne noe. Vi satt på VIP-tribunen som sponsor av fotballaget og julebordet nærmet seg med stormskritt. Ting var bedre enn de hadde vært på lenge.

Min eneste innsigelse var permanent fokus på nyskapning til tross for de problemer vi allerede opplevde med eksisterende løsninger og verktøy. Jeg har ingen problemer med å ta i bruk ny teknologi, men her rakk man knapt å sette seg inn i noe nytt før det var enda mer nytt. Det ble som oftest med flørten, da det demret at applikasjonen ikke hadde relevans likevel. Men prøves skulle det uansett.

Og dette begynte nærmest å bli et ethos. Samme hvor god løsningen vår var, skulle vi jage videre for enhver pris. Om vi endelig hadde fått karret oss i ly i et dalsøkke, skulle vi straks videre mot terra incognita, mest fordi reiselederen holdt kartet opp-ned. Dette var imidlertid til å leve med, og kolleger forsikret meg om at de siste ideer og nyvinninger ville være glemt dagen etter – for så å bli dratt frem ved en senere anledning – idet utviklingen hadde kommet langt nok til at vi likevel kunne overse det.

Ettersigende brant sjefen inne med manglende kunnskaper, en kilde til hans evige frustrasjon idet medarbeiderne gjorde sitt ytterste for å avfeie eller ugyldiggjøre forslagene. Selv hadde jeg stor respekt for sjefen, en virkelig kjernekar – og det forundret meg at spesielt de to Oslo-baserte medarbeiderne ikke så ut til å dele min entusiasme. Han ble gjentatte ganger omtalt som en kyniker.

Gjennom meningsutvekslinger i moderne møterom forsto jeg at bedriften sto ved et veiskille. Ikke bare var det tordentaler om økonomien og inntjening på agendaen, men også fryktelig spesifikk argumentasjon omkring publiseringssystemet vårt, hvor sjefen lot frustrasjon over manglende finesser komme til syne. De to Oslo-baserte programmererne gjorde imidlertid sitt beste for å sabotere tilløp til workshop. Ikke bare fordi de mente at sjefen ikke hadde den ringeste anelse om hva han snakket om, men også grunnet en usedvanlig velutviklet proteksjonisme.

Den ene kollegaen gjorde sitt fremste for skyte i filler flash-kompetansen min, og fant mitt kundemagasin ’gammeldags’ i formen. Ettersom sjefen hadde en lei tendens til å sammenblande proteksjonisme med kompetanse, og ettersom ord som ’gammeldags’ og ’avleggs’ talte til hans sans for nyskapning, lå det i kortene at enda en runde med diskusjoner omkring verktøy og tilnærming var i vente. Vi hadde jo allerede utesket et nytt forretningsområde, og det gjensto bare å fastsette prisen. Sjefen var imidlertid defensiv, og ville ha den så lav som forsvarlig. Men i løpet av ett minutts kritikk av konsept og gjennomførelse var tvilen sådd, og det ble med den ene utgaven. At en ny utgave lå i luften – med enklere navigasjon, fikk så være. Ei heller alle forespørslene fra imponerte kunder fikk noen betydning.

Veiskillet besto uansett i en overgang til web fremfor grafisk profil og layout. Det lå ikke klart oppi dagen, men kolleger hvisket om de forestående endringene. Det var frykt for sterke reaksjoner fra den grafiske avdelingen som lå til grunn for hemmelighetskremmeriet. Likevel ble det ymtet frempå om hvor pengene lå, og det er vanskelig å argumentere mot klingende mynt. Men ingen stilte spørsmål ved bedriftens salgsevner, et område som hovedsakelig ble tatt hånd om av sjefen selv.

Dog grafisk design alltid har ligget mitt hjerte nærmest, angikk ikke endringene av forretningsområde meg i særlig grad. Jeg hadde kastet meg ut i kampanjer og konkurranser – hele nettsider utført i flash. Selv om reaksjonen fra kollegaen i Oslo hadde rystet meg, hadde jeg fremdeles klokkertro på en fast stilling ved enden av praksisperioden. Jeg hadde aldri mottatt det minste signal på det motsatte. Tvert imot ble jeg behandlet som en hvilken som helt annen ansatt. Og tilbakemeldingene var av typen ’kanonbra’. Idet julebordet var overstått og jeg så frem til gode nyheter fikk jeg i stedet spørsmål om hvorvidt jeg kunne forlenge til seks måneder. Jeg var ikke fullstendig uforberedt på dette, og ringte NAV om tre nye måneder. Tre måneder til med vemmelig lønnslipp og stadig sjeldnere kompisfakturering. Dagen praksisperioden utrant var blitt en funklende gulrot, og jeg kunne knapt vente.

Omtrent på samme tid ble et nytt ansikt engasjert. Var dette et dolkestøt? Tilsynelatende ikke, da den nyansatte kun besatte teoretiske kunnskaper om merkerådgivning, og skulle assistere sjefen i det daglige. Likevel var han varm i trøyen fra første dag, og lot aldri en sjanse gå fra seg til å belære oss om merkevarens fortreffeligheter. Han skulle imponere og posisjonere seg fra starten. Han hadde bakgrunn fra et mellomstort reklamebyrå i Bergen, hvor han etter eget utsagn hadde blitt skvist ut (’motarbeidet’). Nå var det hans tur til å skvise.

Den nye merkerådgiveren personifiserte en rekke attributter jeg vanligvis styrer klar av. Deriblant skamløs opportunisme, oppblåst ego, manipulasjon og streberfakter. Av typen som synes det er stilig å bruke lue innendørs, hører på den indie-musikken som til enhver tid er mest populær, samt svelger og bidrar til Apples verdensbilde om at kun de hippe folka bruker Mac.

Dessverre var det kun kolleger som satte merkerådgiveren i vrangstrupen, all den tid sjefen var innkapslet i en boble som ble stadig tykkere. Den tidligere så joviale bedriftslederen var nå frustrert over økonomiske målsetninger, personalkonflikt med avdeling for grafisk design, salg, Oslo og andre faktorer som forhindret klar kommunikasjon. Ikke bare glemte han det meste han hadde lovet, men hadde også lagt seg til korte utbrudd av raseri. Han trengte en assistent, fikk feil mann – men evnet ikke å innse det.

Enda en praktikant fikk innpass. En som skulle utvikle applikasjoner til publiseringssystemer ble tatt inn i varmen. Han fikk imidlertid snart føle den frådende proteksjonismen fra Oslo på kroppen. Ikke faen om denne oppkomlingen skulle få sette dem i noen form for forlegenhet. At kolleger omtalte praktikanten som et geni, gjorde definitivt ikke saken bedre. Han fikk ingen hjelp derfra. Så da en frustrerende uke gikk mot slutten, gjorde han sjefen oppmerksom på forholdene. Han kom i skade for å trykke der skoen presset, og meddelte at han følte at bedriften var rammet av en ukultur. Sjefen iverksatte en utskjelling av sjeldent kaliber. Det ble en kortlivet praksisperiode. Programmereren fikk seg jobb annetsteds.

Idet praksisperioden min utløp, var arbeidsmiljøet blitt merkbart dårligere. Men ikke så dårlig at jeg noensinne revurderte min situasjon. Det tok heller sjefen seg av selv. Han sa han ønsket å bygge opp et fagmiljø ved hovedkontoret, og ønsket ikke spredte ansatte. Tross alle signaler om det motsatte, følte sjefen at det ikke var nok jobb til å kunne forsvare en fast stilling. Fagområdet var for snevert. At han selv hadde definert et arbeidsområde, vitner mest om hans egen utilstrekkelighet når det gjaldt utnyttelsen av dette.

Sjefen hadde imidlertid vært smart nok til å holde sine lovnader muntlige, slik at han ikke kunne tas på papiret. Med ett skuffelsen hadde lagt seg, sto betegnelsen ’kynisk’ krystallklart for meg. Nok en drittsekk i bransjen, som gladelig lar skattebetalerne lønne sine ansatte.

Imidlertid ønsket han å gå inn på en mer fast frilans-avtale. Ettersom dette var mitt eneste prospekt etter han hadde avslått ansettelse, og jeg lå langt på etterskudd med regninger, måtte jeg plent takke ja. Han lekte med ideen om et månedlig kjøp av faste timer. En avtale jeg kunne leve med.

”Praksisperioden min går ut om 8 dager allerede, og jeg lurte på om du har fått sett mer på freelanceavtalen? For meg er det viktig at den garanterer et minimum av timer i måneden, og syns ideen om et fast antall forhåndskjøpte timer i måneden er god.
Jeg er positiv til at vi setter opp en kontrakt på samarbeidsavtalen, som inkluderer oppsigelsestid for begge parter – om så skulle bli aktuelt (f.eks. 3 måneder?)”

Han sa seg fullstendig enig i dette, og skulle utarbeide et forslag. Så fort han kunne.

Jeg prøvde meg igjen to måneder senere:

”Hei, jeg tenkte å søke et lån i banken og i den forbindelse skulle gjerne hatt en kontrakt eller noe skriftlig om arbeidsforholdet.”

Han forsto det slik at han skulle skrive en erklæring på at jeg var fast freelancer. At jeg fikk utbetalt mellom 25 og 30 tusen i måneden, og at jeg foretrakk en slik ordning for å kunne ta jobber fra annet hold også. Jeg sa meg enig i ordlyden.

Mer enn dette hørte jeg aldri. Ingen dokumenter dukket noensinne opp. Men den første måneden som frilanser var unektelig god. Jeg sopte inn nærmere førti flak, og nok en gang virket ting lovende. Men så ble det stadig mindre arbeid, og stadig større krav om at timeantallet måtte ned. Og slik fortsatte det. Hvor ble det av forsikringene om at jeg skulle kunne leve greit så lenge jeg jobbet for bedriften?

Mot slutten av mai måned kunne sjefen informere om den ene grafiske medarbeideren var gått ut i permittering, som en konsekvens av vi hadde gjort det ’dårlig’ – både på web og grafisk profil. Det var visstnok en trist dag, men vi ble forsikret om at både sjefen og merkerådgiveren jobbet med å få inn nye oppdrag. Om vi fikk inn telefoner fra kunder som ville ha tak i den permitterte kollegaen, var det et dårlig signal å fortelle at hun faktisk var permittert. Vi skulle i stedet henvise til en kollega.

I praksis var den permitterte kollegaen skjøvet ut i kulden. Ikke på bakgrunn av økonomi, men fordi hun ikke inngikk i planene om satsning på web. Selve fremtiden.

Ledelsen ble stadig mer klandestin. Det var slutt på reiser til hovedkontoret, og de åpne telefonmøtene var historie. Instant message systemet ble erstattet med tregere former for kommunikasjon. Ukentlig prosjektliste var etter hvert en saga blott. Jeg ble opplyst på mail om at alle ansatte var blitt konsultert i spørsmål, uten at jeg hadde hørt et kvekk.

Selv om jeg nå var relegert til perifer frilanser, uten noensinne å få noen skikkelig kontrakt – ble jeg satt til å monitorere kampanjebidrag i sommerferien. Om lag tre timer i uken, mens den hovedansvarlige (merkerådgiveren) og resten av de ansatte tok ferie.

Moralen blant de ansatte var nå på bunn. Flere hadde begynt å se seg om etter nytt beite i all hemmelighet. En situasjon som passet merkerådgiveren utmerket. Så lenge han ikke klarte å forfekte sin overhøyhet overfor gamle ansatte, passet det godt med nye ansatte som ville kjøpe hans innbilte autoritet i kraft av ukjent ansiennitet. En av mine beste kolleger var i samtaler med firma basert i den gamle hjembyen. Bare formaliteter gjensto. Men merkerådgiveren hadde gamle kjente fra sin tid i byen, og ble tipset om overgangen av en tidligere kollega. Først gjorde han et nummer ut av å være innforstått med hemmeligheten, men møtte stort sett forakt fra kolleger. Deretter sladret merkerådgiveren til sjefen, med det resultat at den jobbsøkende kollegaen ble frosset ut i samme stil som undertegnede. Ingenting om lekkasjen ble verbalisert av sjefen, men merkerådgiveren hadde det likevel moro i sommerferien med å sende kollegaen MMS av firmaets bygning.

Ting gikk feil vei. I stedet for å sette merkerådgiveren på gaten, var det kollegene som flyktet. De som faktisk besatt kompetansen. I enda større hemmelighet hadde en annen kollega sendt følere ut på markedet, og meldte overgang til en konkurrerende bedrift, på samme dag som den første kollegaen. Sjefen fikk seg med andre ord et realt sjokk på de greske øyer. Mot sistnevnte reagerte han med sinne. Han mislikte svært dårlig at den ansatte hadde funnet seg en arbeidsgiver i direkte konkurranse med seg selv, og ville ikke ha ham på kontoret ut oppsigelsestiden. Han foretrakk å la ham gå etter kort tid.

Sjefen fortsatte ferien en ukes tid etter oppstart. I hans fravær fikk jeg rapporter om tilstandene ved hovedkontoret. Merkerådgiveren hadde selvsagt slått seg opp som en småkonge med sjefen ute av veien, og tilkalte de avtroppende kollegene til audiens etter tur. Vantro bevitnet de den uerfarne medarbeideren oppføre seg som daglig leder. Den ene ansatte hadde nevnt merkerådgiveren spesifikt som en av grunnene til at han ønsket å forlate firmaet. Men i sin arroganse fulgte ikke sjefen opp saken i det hele tatt. Han ville gladelig ofre sine ansatte, fremfor å gi inntrykk av feilbarlighet.

En dag ruslet en tidligere kontorleietaker innom lokalet. Hun hadde hørt rykter om avgangene, og kom for å forvisse seg om at det virkelig var tilfelle. Vel i snakk med de to mytteristene, kom merkerådgiveren slentrende innom. Han hev seg inn i samtalen, og la til at det skulle bli ”godt med noen utskiftninger”.

Etter en mager sommer, var lommeboken min skrapt. Jeg tok like gjerne sjefen på ordet, og spurte om han ønsket å kjøpe noen timer av meg. Svaret var i det minste det første ærlige jeg hadde fått. Jeg fikk beskjed om det gikk greit, men at han ikke ønsket å gjennomføre slike avtaler i fremtiden, og at jeg måtte se meg om etter flere arbeidsgivere.

Om ikke annet kunne jeg trøste meg med noen ord fra en tidligere medarbeider, som syntes jeg hadde blitt ”dritdårlig” behandlet, og at sjefen hengte seg opp i flash, selv om jeg lett kunne brukes på publiseringsløsningen så vel som andre ting. Bare synd Oslo holder kortene tett. Liknende uttalelser hadde jeg fått fra flere kolleger.

Tilbake i de fine lokalene sitter den ensomme designeren, sjefen og merkerådgiveren. Med noen jobbannonser som søker nyutdannede og erfarne [sic] programmerere til en fristende jobb i rurale strøk. Man kan nesten ikke annet enn å ønske dem lykke til.

Dette er min oppfatning av det som skjedde, og ingen andre enn undertegnede kan holdes ansvarlig for denne teksten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s