Ekstremisme

Ekstremister fremstår fremdeles som infantile skrikerunger, hvis mentale gnagsår ligger i det uhørte faktum at mennesker kan innta andre posisjoner og holdninger enn seg selv. At man ikke får det akkurat som man vil til enhver tid. Hva skjedde med kompromisser, innrømmelser og reformer i sin ferd mot utopia?

En dannet diskurs og meningsutveksling er selvsagt et par divisjoner over spedbarnsstadiet – som ser ut til å utgjøre ekstremistenes psykososiale endestopp. De kan være både kunnskapsrike og intelligente, men hva hjelper det – så lenge man i beste fall besitter et autistisk menneskesyn?

Ta bare denne bloggen. Jeg får flittige besøk via lenker på nettforumet ’Stormfront – White Pride Worldwide’. Aller helst leser høyreekstremistene postene mine om norrøn mytologi. Hyggelig med besøk, for all del – dog jeg ikke sympatiserer stort med forvirrede bulgarere som desperat forsøker å avvise tyrkisk avstamming til fordel for slavisk. Men en kilde til vantro latter er det uansett.

Man vinner sjelden sympati i rollen som ekstremist. En som griper offerrollen mens man samtidig ønsker å fremstå som sterke. Griper man derimot en noenlunde kredibel offerrolle på vegne av mange, bedres sjansene for ideologisk gjennomslag betraktelig.

Men selv ikke den kollektive indignasjonen over Versailles hjalp Adolf Hitler helt i mål. Han måtte fremdeles spre vold, terror og propaganda, i tillegg til antennelsen av riksdagsbygningen. Med andre ord feilet han ettertrykkelig i å kapre sinn og hjerter. Hadde han klart nettopp det, ville det vært vanskeligere for oss å avskrive ham som en forkvaklet ekstremist. Mye av det samme kan sies om Stalin, som var vel så blodtørstig.

En ekstremistisk suksesshistorie må i all rettferdighet  bringes på bane. PLO var aktive terrorister på syttitallet, med flykapringer og utradering av olympiske utøvere – men i motsetning til Rote Fraktion, evnet de å vinne medlidenhet – nettopp fordi de kjempet de svakes kamp mot overmakten. Men først måtte organisasjonen skifte karakter, fra terrorisme til forhandlinger. Og det bringer oss til neste avsnitt.

Mange ekstremister velger med tiden mer farbare veier, som kanskje ikke leder helt inn til mål, men et godt stykke på vei. Disse kommer da også som regel i konflikt med hard-linerne, i ønsket om å miste status som ekstremister eller terrorister. Det blir som med Sinn Fein versus IRA, eller Hitler versus SA for den saks skyld.  Selv om de fremstår som pragmatiske i møtet med sitt tidligere jeg, er det stort sett bare metodene som endres – ikke det grumsete tankesettet.

Forkjemperne trenger en rettferdig sak som appellerer, og selv med dette i ryggen godtas kun ekstremisme innenfor et ekstremt rammeverk. Gutta på skauen nyter rettmessig heltestatus, men i en annen kontekst ville de fremstått som terrorister. En manns terrorist er en annen manns frihetsforkjemper; det avhenger av sympatier og antipatier. Det skal som regel gode grunner og mye urettferdighet til for å bevege massene.

Og veike grunnlag for antisosial adferd finnes det nok av. Selv om grensen mellom ekstremisme og terrorisme som regel er uklar og fleksibel, finnes det nok organisasjoner å ta av som foreløpig ikke har brutt stort annet enn et par paragrafer. Rasistiske og nynazistiske grupperinger, som for eksempel Vigrid, finnes det mer enn nok av. Det er først og fremst snakk om syklubber og ideologiske juleverksteder, som heldigvis har et stykke igjen til rabiate russiske nazister som overfaller hundrevis av personer i måneden.

Er det noe som finnes i monn, så er det særinteresser og forskrudde tankesett. Alt fra religiøse fanatikere, laissez-faire kapitalister, kommunister, fascister, separatister, hooligans, nasjonalister til militante dyre- og miljøvernere. Alle former for ideer har sine innbitte forkjempere, og selv om hardcore feminister og Mac-entusiaster formodentlig ikke går over lik – oppleves holdningene uforsonlige og særdeles lite fleksible .

Dette er definitivt ikke et angrep på dissens, varsling eller nye tenkemåter. Det er tross alt det som har ført menneskeheten fremover. Det handler om å belyse for alle sider av saken, våge å endre standpunkt, og ikke minst uttale seg på bakgrunn av empiriske observasjoner. At persere behandler arabere nedlatende er minst like idiotisk som at vi gjør det.

Enn så lenge får ekstremistene, om de ikke er av den overdrevent elitistiske sorten da, beklage seg over flertallets tyranni.

Advertisements

3 thoughts on “Ekstremisme

  1. Tilbaketråkk: Wisdom,Justice and Love.. | jojjas fristed

  2. Tilbaketråkk: Tilfellet ABB « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s