Ukultur

Det eneste jeg finner mer frastøtende enn menn i kulørte og palestina-inspirerte skjerf i mildvær, lyttende til Muse* på Ipod’en – er det norsk-svenske fenomenet danseband.

Musikken jeg hater å måtte elske å hate har fått en aldri så liten renessanse i offentligheten med Ole Ivars i Eurovision og fulle hus hvor enn Vassendgutane måtte finne på å spille. Sjangeren som ikke kan selge ut om de så prøver, selger derimot billetter i skremmende kvanta.

En substansløs mølje av køntri, saksofoni og nostalgisk smørsang utgjør dansebandmusikken, gjerne karakterisert ved mangel på finesse i alle ledd – spesielt i rytmeseksjonen, hvis eneste funksjon måtte være å lokke berusede geriatrikere ut i swingdans. Amatørmessig instrumentering har imidlertid aldri vært til hinder for stormende suksess blant primærnæring og bygdetun – men i motsetning til eksempelvis punken snakker vi ikke om opprør og motkultur. Langt derifra. Mest av alt representerer dansebandene  ukulturen – hvor eneste prinsipp er mangelen på dem.

Danseband har øyensynlig mange tilhengere, formodentlig med nedsatt refleks for skamrødme. De liker å hevde at alle sosiale og demografiske lag er representert, underlig nok, da skinnvest og lisseslips ser ut til å være en fellesnevner. Enkelte skygger heller ikke banen for å iføre seg cowboyhatt. The wild west lever i beste velgående – ved svenskegrensen.

Kanskje mest gruoppvekkende oppleves de unge utøverne av sjangeren. Jeg håper stadig vekk at musikkformen vil gå i graven sammen med forrige generasjon, og da er det ekstra plagsomt med ferske, sleske ansikter med nye makkverk på repertoaret.

Innimellom hender det at ukulturen får en fot innenfor de tusen hjem, idet tv-kanalene i en slags folkelig krampetrekning kommer i skade for å overføre dansebandenes hellige gral; selve dansegallaen. Arrangementene fremstår som NM i bygdefest, og tar form som både båttur og julebord. Poenget er imidlertid som alltid ellers; supe hjemmebrent, danse, slåss og pule. Og det til et særdeles tvilsomt soundtrack.

Selv den vageste forbindelse mellom min person og Rune Rudberg, Christer Sjögren, Ole Ivars eller Sputnik ville medført krampegråt og tung selvmedisinering. Dette sier jeg ikke som hipster, slik tilhengere av denne musikkformen gjerne ville hevde. Hipstere forakter jeg nemlig bortimot like heftig.

*) Muse er faktisk bra, i motsetning til majoriteten av fansen.

Dansebransjen har i det minste alltid hatt et stødig grep om det visuelle:

Advertisements

2 thoughts on “Ukultur

  1. Jeg er så enig!
    Har du lagt merke til de «kreative» bandnavnene? Det handler om Lasse Stefanz, Ole Ivars og Trond Erics osv. Jeg har ofte undret meg over hvem som er hvem av Lasse, Stefan, Ole, Ivar, Trond og Eric…..:-)
    Dessuten er bokstavene z og s gjengangere i bandnavnene…..Lasse Stefanzzzzzzzz, Trond Ericsssss, Ole Ivarssss., Trond Åkezzzzzz.
    Utrolig at såpass mange mennesker løper beina av seg for å oppleve denne søpla.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s