Anmeldelse: Burzum – Belus

Burzum – Belus, 2010

Burzum / Belus
Rating: 3/10 — Lo-fi monotoni
Selskap: Byelobog Productions
Release: 08.03.2010
Studio: Grieghallen, Bergen
Produsent: Pytten

Hele norges Varg Vikernes er tilbake med ny skive, elleve år etter utgivelsen av Hliðskjálf – et album komponert og eksekutert på synthesizer. Vikernes har spilt inn sitt nye epos hos Pytten i Grieghallen, for å mane frem det grimme soundet fra sine velmaktsdager på tidlig nittitall.

Og det låter unektelig primitivt, med en lo-fi produksjon som går Darkthrone en høy gang. Om man lar seg fascinere av råtten produksjon er dette så definitivt en røver. For oss som derimot kan tolerere en anelse klang, virker dette snart både kunstig og påtatt. Men ifølge Vikernes selv er vi da automatisk homofile, i ledtog med etniske minoriteter og det som verre er.

Den standhaftige posøren forteller om Belus, den norrøne guden Balder, assosiert med lys, kjærlighet og gjenfødelse. Ettersom Belus (Bela) da også er russisk for ’hvit’, passer det også godt inn i Vikernes forestillingsverden omkring det urgermanske folk versus resten av kloden. I sin jakt på originalitet har da også Vikernes komponert sitt eget cd-cover, som består av et fotografi i skauen, som veksler mellom lys og skygge. Bare synd det ikke er  bedre komponert og balansert. I tillegg har han benyttet seg av fonten Rothanburg som du kan laste ned gratis på dafont.com.

Selv om jeg stiller meg undrende til Vikernes ideer og søken etter oppmerksomhet, må jeg altså ta stilling til musikken. Har materialet livets rett utenfor Vikernes egen pc?

’Leukes Renkespill’
introdusere platen, og består utelukkende av lenker som klinker i hop. ’Belus Død’ starter langt mer vellykket, med et isnende riff. Låten setter seg i stabilt sideleie, som et nokså standardisert BM-spor anno tidligere nittiår. Samtidig er dette langt fra nekro, men temmelig melodiøst og monotont. Monotonien er ingen nyhet i forbindelse med Burzum, og det blir mer som et gammelt gjensyn i så måte. Mid-tempo skrider vi fremover, og vokalen er av det gamle slaget vi har hørt et par ganger før. Foruten riffet som akkompagnerer og bryter opp, er det lite å hente her.

’Glemselens Elv’ låner en del fra tidlig Dimmu Borgir i oppstarten, med en markert bassgang. Det er gode takter underveis, men låten tar seg usedvanlig god tid, og jeg har vansker med å spore noen utvikling. Først etter fire minutter får vi et taktskifte. Hadde det ikke vært så blottet for spenning, ville jeg karakterisert sporet som easy listening. Det fortsetter i elleve minutter, og jeg griper meg i å savne et skikkelig trommespor – det vi får servert er nemlig uutholdelig standardisert.

’Kaimadalthas Nedstigning’ starter langt friskere, og er det mest spennende gitararbeidet så langt. Nok en gang drøyer imidlertid riffene alt for lenge, bare avbrutt av tekstopplesning. Jeg mistenker Burzum for å være en usedvanlig traurig live-opplevelse. Midt i låten skjer det plutselig noe velkomment, med en brukbar lead, tempo og messende vokal. Riktignok i bedriten lydkvalitet, men dog. Idet riffet setter inn igjen mot slutten, anes en viss hypnotisk kvalitet. ’Sverddans’ er platens klart sterkeste spor, og samtidig det korteste. Det innledes i old-school black/thrash riffing som nikker til Bathory. Rask og greit levert, men med en snodig lead, som jeg ikke helt falt for. Denne låten viser kanskje sterkest hvor lite trøkk det er i innspillingen.

’Keliohesten’ svermer av gårde, uten at så altfor mye skjer. Imidlertid sniker etter hvert et interessant, brummende riff seg inn i kakofonien. Akkurat idet man går lei, endrer låten karakter til det mer tradisjonelle, med mute-riffing og kjappe rytmer. Igjen ødelegger produksjonen for en god seksjon med headbanger-rytmer. Mer variasjon enn disse to segmentene får vi imidlertid ikke.

Anotale melodier starter opp avslutteren ’Morgenrøde’, en tungrodd oppvisning i monotoni. Som vanlig får vi et brekk etter et par minutter, men det spørs om ikke interessen allerede har falmet. Dessuten er det ikke akkurat  av det oppfinnsomme og gnistrende slaget, så jeg lider meg gjennom det.

Vikernes hevdet nylig at det eneste han vil gi staten, er fingeren. Sånn med tanke på at staten er oss som bor i den, betyr dette altså at Vikernes gir oss fingeren, i vårt rettmessige krav om erstatning for nedbrenning av offentlige bygg. Med dette i tankene er det særdeles lite aktuelt å faktisk betale for noe Vikernes måtte finne på å tilvirke. Om det fremdeles er hans mor, Lene Bore, som mottar pengene han tjener på Burzum-katalogen, vites ikke – men det er uansett garantert at vi ikke vil ta del i dem.

– Edit: En finfin artikkel om Vikernes kan leses her

– Edit 040610: VG melder at supernasjonalisten endelig har forlatt landet (så lenge det varer) og selger bruket.

Advertisements

One thought on “Anmeldelse: Burzum – Belus

  1. Tilbaketråkk: Burzum – Belus (2010) | Norskmetal.net

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s