Black Metal – arvesølvet som gikk tapt?

Ble det norske arvesølvet fra de tidlige nittiårene skuslet bort? Eller antok det bare et nytt og bedre format?

Det startet med Mayhem, bandet som etter hvert skulle utvikle seg til klodens mest notoriske black metal-kollektiv. Hva angår utenom-musikalske krumspring er disse behørig dekket og vel så det, her er det først og fremst musikken som står i fokus. Snart fulgte Burzum, Darkthrone og Emperor, etterfulgt av et skred av likelydende band som Enslaved, Immortal, Satyricon, Ulver, Hades Almighty, Gorgoroth, Taake/Thule, Gehenna, Carpathian Forest, Borknagar og Helheim. Felles for dem er en viss suksess og at de alle var nordmenn. Det kompromissløse musikalske uttrykket og det sotsvarte imaget vakte oppsikt i utlandet, og med ett hadde Norge blitt satt på metal-kartet.

Men det skulle etter hvert vise seg at de største norske bandene nettopp ble størst via en aldri så liten oppmykning eller endring, og det jeg ønsker å utforske er om de fremdeles holder uttrykket i hevd i det hele tatt. Svært få av artistene ønsker imidlertid å avkrefte sitt forhold til black metal, med tanke på hordene av fans som fremdeles tviholder på illusjonen om oppriktig black metal fra deres favorittartister. Keep of Kalessin er i så måte ærlige nok til innrømme at de ikke lenger spiller svartmetall.

Men hva legger jeg i en oppmykning? Sellout? Markedstilpasning? Dette føles ikke helt korrekt i alle tilfeller. Ta for eksempel Dimmu Borgir, som har pleiet sitt bombastiske sound helt siden de hadde økonomiske midler til nettopp dette. Allerede fra ’Enthroned Darkness Triumphant’ låt de slik de hadde ambisjoner om. Musikken er symfonisk og synthbasert, og gitarføringen henter mer fra thrash og death enn svartmetallens patenterte tremoloriff. Dette kan knapt kalles sellout, men knapt kalles black metal heller. Tematikk, image og vokal minner i høyeste grad, men om det ikke skal mer til, så burde sjangerbegrepet definitivt utvides.

Darkthrone går for å være et av de mest uavhengige bandene, hvor medlemmene henvender seg til andre kanaler om de skulle ha behov for å ventilere musikalsk. Likevel har det skjedd en betydelig endring de siste årene. Etter Fenriz hadde kommet seg etter en dyp depresjon, ønsket han ikke lenger å lage blodseriøs black metal, og begynte å lefle med med old school metal og punk. Noe så uhørt som humor hadde sneket seg inn i Darkthrone, med sin bortimot latterlige hang til undergrunnen. Det er et godt stykke fra ’A Blaze In The Northern Sky’ til ’Dark Thrones and Black Flags’. Emperor la inn årene allerede på begynnelsen av dette tiåret, men rakk også å fjerne seg fra det opprinnelige. Fra opuset ’In The Nightside Eclipse’, gikk bandet mer symfonisk, sofistikert og atonalt. På ’IX Equilibrium’ så vi et Emperor som lente seg til klassisk heavy metal og thrash, mens sisteplaten ’Prometheus- The Discipline of Fire & Demise’ var for et soloalbum å regne. Ihsahn laget stort sett all musikken selv.

Immortal gikk sin egen vei de også. Fra den primale ’Diabolical Full Moon Mysticism’ til ‘Battles in the North’ var det uforfalsket black metal som eksploderte i høyttalerne. På ’Blizzard Beasts’ gikk bandet mer death, i likhet med rogalendingene i Gehenna (’Murder’). Men ’At the Heart of Winter’ markerte et dramatisk stilskifte. Teutonisk thrash, godt inspirert av Destruction og Kreator, utgjorte nå det gitarmessige. Men fremdeles var sporene av black metal godt hørbare.  Burzum vendte seg mot elektonika, i likhet med Ulver, men mest av alt grunnet artistens opphold bak murene.

Satyricon blir uansett representant for det største stilskiftet. I tidligere tider leflet Sigurd Wongraven mest med middelalderske stemninger, og skapte, i likhet med Enslaved den første folk-inspirerte black metalen. Bandet har vært i kontinuerlig utvikling, men nådde sitt klimaks med de to radikalt ulike utgivelsene ’Nemesis Divina’ og ’Rebel Extravaganza’. Men bandet fjernet seg stadig mer fra utgangspunktet, og når vi ankommer ’Now, Diabolical’ snakker vi nærmest rock n’ roll. Mange blant den tidlige fansen føler seg fullstendig fremmedgjort, og uttrykker skuffelse.

Andre band spilte en hybrid av black metal fra begynnelsen av, det som ofte går under betegnelsen viking metal. Lydbildet var en anelse mer episk og melodisk, og imaget gikk mer i retning av det norrøne. Fremdeles var det mange likheter, både på Enslaveds og Helheims tidligste plater. Helheim debuterte forrykende med ’Jormundgand’, men allerede på deres tredje skive begynte tendenser til industrial og death å gjøre seg mer gjeldende. Disse tendensene gikk imidlertid under jorden igjen på deres siste album, ’Kaoskult’ – som markerte et stilskifte mot det mer progressive og mer avant-garde. Mye det samme gjelder altså Enslaved. Fra rasende utgivelser som ’Frost’ og ’Eld’, til rene prog-utgivelser som ’Monumension’ og ’Vertebrae’. Borknagar er kanskje det bandet som har rotet seg mest bort blant de tidligste.

Også nyere norske band har en mer fusjonsbasert tilnærming til black metal. 1349, Khold/Tulus, Iskald, Kampfar, Sworn, Vreid og Old Man’s Child spiller alle avarter av black metal.

Poenget mitt er ganske enkelt at det låter temmelig ulikt debuten. Selvsagt og naturlig, ja – band utvikler seg og modnes. Det er bare de mest puritanske som motsetter seg dette. Men vi snakker ikke bare om små vesensforskjeller her. Vi snakker sjangerbytte, og det på forbausende stor skala. Skyldtes det at black metalen ble for formularisk? At sjangeren hadde nådd sin utviklingsmessige konklusjon eller metningspunkt? At den ikke rommet mer?

Mange band vil nok hevde at black metal så definitivt rommer mer, at man fremdeles fremfører black metal, men med sin egen signatur. Men om vi ser til utlandet, hvor black metal har blitt stadig større, med stadig flere eksponenter – er det hovedsakelig den tidligste norske black metalen som utgjør grunnlaget. Både veteraner som svenske Marduk og Watain, hollandske Leviathan, franske Deathspell Omega, finske Impaled Nazarene og amerikanske Wolves in the Throne Room baserer seg på det originale lydbildet. Men vi har også svensker som Lifelover og Shining, som har skapt sin egen nisje, kjent som depressiv black metal (med sitt norske motstykke i Den Saakaldte).

Med de største norske bandenes oppmykning, måtte det imidlertid komme en motreaksjon. Denne går under navnet True Norwegian Black Metal, og har nærmest blitt synonymt med kvalitet blant den harde kjerne. Ikke alle disse bandene er nye – på ingen måte. Blant pådriverne har vi veteraner som Taake, Carpathian Forest og Gorgoroth. Av nye, kompromissløse band har Slavia, Deathcult, Throne of Katarsis og Orcustus gjort seg bemerket. Det kan late til at utenlandske band i sterkere grad låner øre til TNBM enn de mer etablerte innen sjangeren.

Spørsmålet koker vel ned til om hvorvidt det er mer ’trve’ å holde på uttrykket, som for eksempel er tilfellet med Mayhem. Både ja og nei. Man kan kritiseres for mangel på utvikling eller stagnasjon. Den som intet våger, intet vinner sies det, og i mange tilfeller er dette sant. Om man ønsker å nå ut til nye målgrupper må man ta sjanser, men samtidig blottstilles man for skiftende trender, og ofte flokker tilhørere til band man kan stole på i tykt og tynt. De kan være vel så mye vågemot i det å holde på sitt uttrykk når resten kaster seg på den nyeste bølgen.

Fremdeles vies norsk musikk spaltemetre i utlandet hver måned. Fascinasjonen for norsk ekstremmetall er tilsynelatende bunnløs, og ferske band kan være evig takknemlig for nybrottsarbeidet som ble fundert forrige tiår.

Advertisements

2 thoughts on “Black Metal – arvesølvet som gikk tapt?

  1. Fin artikkel.
    Det er mye delte meninger om hva som er black metal, hvor grensa går, hva som er BRA black metal, og om black metal i det hele tatt kan brukes om band idag. Du får belyst en del av dette, og det tror jeg mange kan sette pris på. Kanskje mer for spesielt interesserte, musikkstudenter, og bare folk som er interessert i rock- og metallhistorie og ulike sjangere innen «ekstrem» musikk.

  2. Takker for kommentar! Selv er jeg nokså sikker på at mye av dette ikke er black metal. Men jeg er overhodet ingen puritaner, og liker mye av det vel så godt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s