Spec work

Jeg har tidligere nevnt fenomenet Spec Work, som defineres slik på About.com:

Spec work (kort for speculative) er enhver jobb hvor kunden/klienten forventer å se eksempler eller et ferdig produkt før man kommer til enighet om betaling.

Denne type arbeid er bredt ansett som uheldig og umoralsk i flere bransjer, og spesielt designerbransjen, ettersom det forutsetter at designeren bruker ressurser og tid på et prosjekt som i verste fall ikke lønner seg. Mens kunden ikke ønsker å investere penger før han får noe arbeid, burde designere slippe å måtte bevise noe i forkant av en jobb. Kunden burde istedet velge en designer på bakgrunn av vedkommedes portefølje, og satse
på å bygge et samarbeid med designeren. Bare da vil begge oppleve de beste resultatene.

Spec work går ikke bare ut over designeren. Hvis potensielle kunder ber en eller flere designere om å fremvise sitt arbeid, vil det umiddelbart etableres et negativt forhold. Istedet for å bygge et varig samarbeid med en
designer, etterspørres arbeider fra flere uten større kontakt – hvorpå man sjanser på at det riktige designet vil presenteres.

Et av de vanligste skuene innen spec work er designkonkurransen. Et firma sender ut en annonse som etterspør et design (gjerne en logo) – og inviterer alle og enhver til å sende inn sitt arbeid. Bedriften får gjerne inn hundrevis av forslag, men kun vinnerforslaget vil bli betalt. Om de ikke bare syr sammen en selv på huset da – på bakgrunn av de innkomne bidragene. Ferske designere ser gjerne på dette som en enestående mulighet til å designe en logo og tjene en slant…om de vinner. Dette er imidlertid en glimrende mulighet for å få tilsendt en rekke forslag, og bare betale for det ene. Istedet burde de hyre en designer, formulere sine mål, og få designeren til å presentere ulike forslag etter kontrakten er signert.

Spec work kan ganske enkelt unngås ved å simpelthen si nei. I mange tilfeller ser ikke kunden de negative aspektene ved det, så det kan være til hjelp med en smule voksenopplæring. Vær spesielt på vakt når det gjelder band, tømrere og online-selskaper.

Så var det eksemplene da. Av de mer uskyldsrene designkonkurransene kan jeg nevne Dafiks Data (Tor Espen Austheim), hvor jeg gjorde meg skyldig i å sende inn et logoforslag. Selvsagt uten det minste kny av tilbakemelding. Det ser uansett ut til at bedriften har deiset overende. Like greit å sparke noen som allerede ligger nede.
Andre som ikke lot høre fra seg var X3M Clothing, Byggplan (tidligere Tømrerbygg AS, Bergen – uglesett av de fleste), Alvøen Marina, Notar (Christer Vikebø), et mannskor i Finnmark, Silver Coast Records, bandet SAHG og NK Eiendom (Espen Eik).

Ofte har forespørslene kommet via bekjente, som jeg stoler på. Jeg forstår godt at de bakker ut av ethvert ansvar i etterkant, ettersom kunden har vist seg temmelig upålitelig. Et ganske nylig eksempel på sistnevnte er det norske glambandet Malice in Wonderland. Betalingen var dessverre av det mer løselige slaget, med løfte om en lapp eller to idet alle parter var fornøyde. Om vi ser bort fra den sirupstrege kommunikasjonen, skjedde omtrent følgende: Jeg ble oversendt en skisse per MMS, med beskjed om å ta utgangspunkt i denne. I følge min bekjente, skulle den bare gjøres mer ‘nazi’. Som sagt så gjort, og jeg designet til og med en egen logotype for bandet i samme slengen. Bandet likte det de så, men ønsket mer mer old-scool tilnærming. Jeg satte meg ned med logoen og arbeidet med en mindre stilisert versjon. Det skulle gå enda to
uker før bandet evnet å respondere, og da ville de likevel gå for skissen de hadde utarbeidet. Ikke bare hadde de sølt bort et utall arbeidstimer for meg, de hadde fratatt meg enhver glede av arbeidet gjennom å faktisk lage en logo selv – i tillegg ønsket de min assistanse til å streke opp en annens arbeid. Etter å ha uttrykt min skuffelse tilbudte jeg meg å gjøre jobben, men utelukkende for penger. Her er det viktig å understreke at ting løste seg i etterkant, og at ingen vonde følelser henger igjen.

Et annet eksempel i musikkverdenen gjaldt et coverband fra Drammen. Jeg ble kontaktet via bloggen, og forespurt å lage en promoplakat, i tråd med min Motörhead-tributt. Opprinnelig var det snakk om pro-bono arbeid, men jeg fant ikke tid til å prioritere det. Jeg ble imidlertid tilbudt betaling, og foreslo en beskjeden sum, ettersom jeg opprinnelig var innstilt på å gjøre det gratis så fremt tiden strakk til. Jeg fikk beskjed om at dette var i orden, under forutsetningen ‘no cure, no pay’. Jeg jobber normalt ikke på denne måten, men fant meg i det.  Jeg nøt full kunstnerisk frihet og knotet sammen både logo og poster, opprinnelig med en hodeskalle-biker. Dette ble litt hard kost for resten av bandet, og jeg endret da sykkelføreren til noe mer humoristisk. Men fremdeles var det for hardt og skarpt i kantene. Jeg fulgte anretningene til punkt og prikke. Man kan ikke betale regningene sine med beklagelser.

Det verste eksempelet har jeg spart til sist. En tidligere klassekompis kontaktet meg via MSN, og sa at han hadde en kar som trengte logo. Han ville ikke gi meg noen kontaktinfo, men inviterte heller kunden inn i samtalen, før han selv foretok en exit. Kunden fortalte om konseptet sitt, en nettside som het Rakemagic, og dreide seg så langt jeg kunne forstå om online pokerspill. Jeg pliret over nettsiden, en uhorvelig stygg sak med blinkende bannere og frontpage-teknologi. Jeg var allerede skeptisk, og i det han oversendte en rekke logoer han hadde fått tilvirket, skjønte jeg at det var snakk om en skruppelløs lykkejeger. Jeg burde ha logget av der og da, men jeg hadde en ide, og ville forsøke å opprette et normalt kundeforhold. Vi snakket om penger, men han insisterte på å få se et forslag først. Jeg var irritert, men besluttet likevel å sende et vannmerket forslag. I verste fall kunne han i det minste ikke bruke det til noe direkte. Forslaget ble oversendt per mail, og kontakten endte nettopp der og da.
Av respekt for de andre designerne som har latt seg villede, ser du logoforslagene til venstre. Jeg presset min bekjent for personalia så godt jeg kunne, men han valgte merkelig nok å tie. Vi er ikke voldsomt nære venner den dag i dag heller faktisk.

Som regel aner ikke kunden det grann om begrepet spec work, og mener de har kokt i hop en brilliant plan for å lure klodens designere. Men uansett hvor fristende og morsomt det kan virke å kunne jobbe med artister og skikkelige bedrifter, husk; det er bare ikke verdt det. Det er meg en uforfalsket glede å melde at nok er nok. Fra nå av er det håndfaste kontrakter som gjelder. Uansett.

Reklamer

En kommentar om “Spec work

  1. Tilbaketråkk: Malice in Wonderland « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s