Anmeldelse: Korn – See you on the other side

syotos-front

Korn – See You On The Other Side, 2005

Korn / See You on the Other Side
Rating: 2/10 — Meningsløst
Selskap: EMI
Release: 06.12.2005
Studio: Jonathan Davis’ hjemmestudio, Los Angeles
Produsent: Atticus Ross, The Matrix og Jonathan Davis

I forkant av denne utgivelsen forlot gitarist Brian ‘Head’ Welsh Korn, et band som skulle vise seg å være et synkende skip. Mannskapet hadde holdt sammen fra starten for drøye ti år siden, men det var måten ‘Head’ forlot dem som gjorde mest inntrykk. Han var i følge seg selv blitt avhengig av metamfetamin, sett lyset og blitt frelst av en kristen menighet. Det var en overgang de færreste hadde sett for seg. Til tross for denne hendelsen, tok jeg aldri regning med at dette ville få noen større betydning for Korns lydbilde.

Bandets forrige plate, Take a look in the mirror var et friskt pust etter de langt mer kommerse langspillerne Issues og Untouchables. Disse var ikke direkte dårlige album, med gode melodier og et seigt groove. Men i 2003 var metal i skuddet som aldri før, og gamle helter som Exodus og Anthrax var igjen salgbare. Korn kastet seg på bølgen som rådde, en vane de er blitt ganske så notoriske på med årene. ’Take a look’ var resultatet av en positiv trend, ja tilmed de gamle kjemper i Metallica lot seg lede inn i fristelse og lanserte Den Store Comeback platen ’St. Anger’. At denne platen er hinsides miserabel, er en helt annen historie. ’Take a look’ vekket interessen min for bandet på ny, og jeg tok meg i å la deres glimrende debutplate gå på heavy rotation på mp3-spilleren. Jeg hang med på deres tre første utgivelser, da musikken framstod som en herlig fusjon av desperate vokaler, nedstemte strengeinstumenter og masser av aggressivitet. Men brølet stilnet hen, både live og i cd spilleren. Men på ’Take a look’ var fokuset igjen rettet mot de originale ideene, og albumet inneholdt noe av deres tyngste materiale noensinne. Bandet så ut til å være back on track.

Men intet varer evig, ei heller metal-renessansen. Den lever for all del videre, men der den trives best; under overflaten. Hovedscenen ble overlatt til elektronika og en nyvunnen entusiasme for discopop. Easy does it. Jeg skal ikke begi meg ut på årsak-virkningsforholdene her.

Korn slapp tidlig en singel til ’See you on the other side’, titulert Twisted Transistor. Da jeg hørte låten for første gang gikk tankene øyeblikkelig til den unødvendige coveren av ’Word up’ som skulle hype fjorårets samling av schlägers. Men til min forferdelse var ikke singelen platens radiovennlige, men etterhvert obligatoriske innslag. ’See you’ er nemlig spekket med potensielle radiohits. Jeg vil riktignok ikke vedde på noen suksess. Til det er sangene for anonyme og direkte svake. Albumet er simpelthen spekket med fillers og blottet for killers.

Jonathan Davis’ vokal er redusert til sytete hvining, Silveras tromming er gått fra kraft til sampling og Fieldys karakteristiske bass har druknet i mixen. Det mest graverende med sounden er likevel gitarene. Det er ingen hemmelighet at det var ’Head’ som lærte opp novisen Munky på strengene, og i tospann fungerte de utmerket. Nå er det Munky som er sjefen, og sammen med en tidligere Otep-gitarist blir resultatet oppsiktsvekkende kjedelig. Det ser ut til at produsenten har vært klar over problemet, og heller valgt å fokusere på synth’en. Den riffingen som slipper gjennom er pinlig enkel og mangler fullstendig kreativitet, spesielt sett i lys av langt yngre, fremadstormende band som Trivium, Chimaira og Avenged Sevenfold.

Korns styrke lå riktig nok aldri i trakteringen av de enkelte instrumenter, men i den suggererende helheten. Lyrikkene var angstfylte og rasende, men her krasjlander Davis suverent. Tekstene går på tomgang, og freske fraspark til alt fra politikere til Head blir alt annet enn freske. Davis har igjen børstet støvet av sekkepipen sin, men på dette albumet blir det bare patetisk. Det høyverdige instrumentet benyttes fornærmende nok kun til intro og outtro på kuttene.

Jeg er tilbøyelig til å kreditere den rolige avslutningslåten Tearjerker platens sterkeste, men dette albumet er en skuffelse og et saftig svik mot fansen. Fortsetter det slik er det bare å legge inn årene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s