Niflheim tester: NAV (Nasjonal Anemisk Veldedighet)

Nav er en kilde til frustrasjon både mitt eget og andres liv. Etaten som opprinnelig skulle hjelpe folk på beina i vanskelige tider er blitt en klump om foten. En byråkratisk, paranoid og sidrumpet gigant som stadig flere må forholde seg til i disse nedgangstider.

Vi får daglige skrekkhistorier i media om hvordan nav vanskjøtter sitt verv, eller sin samfunnskontrakt om du vil. Etaten var et av de fremste symbolene på velferdsstaten, hvor man betaler etter evne og får etter behov. Navs nye strategi ser ut til å trette ut klientene (det heter vel snart ‘kundene’ nå) til det punktet de bare ønsker å holde seg hjemme.

Å få seg ny jobb i dagens klima er lettere sagt av en funksjonær enn gjort, og ofte er nettopp dette det heller selvsagte rådet man får i skranken. Jeg fikk endog forespørsel om hvorvidt jeg ikke kunne snylte på slekt og venner i mellomtiden. Som om jeg ikke gjør det til fulle allerede. Virksomheten har selv bygget opp et skjemavelde som utklasser de fleste andre, men sliter naturlig nok med å håndtere det. Jeg har både blitt fortalt om og snakket med folk som har ventet i månedsvis fordi nav har rotet bort søknader og dokumentasjon.

Senest idag dukket jeg håpefull opp på mitt lokale nav-kontor, med et rykende ferskt avslag på dagpenger i hånden. Vel inne blant andre mismodige klienter trakk jeg kølapp og gikk til min utpekte skranke idet det ble min tur. Skjønt, skranke er vel å ta litt i. Under reformasjonen av etaten ble skranken erstattet av et skrivebord med skillevegger. Og man sendes ikke automatisk videre til en saksbehandler. Ergo må man legge ut om elendigheten til både funksjonær og alle andre som måtte ønske å ta del i dialogen. Den private sfære er utslettet, og jeg har en anelse om hvorfor.

Det smyger seg nemlig en kjent figur langs veggene. Vekteren har også inntatt dette offentlige rommet. Han ser ut til å kjede seg i uniformen sin, og har mandat til å avvikle potensielt farlige situasjoner. Med så mange skuffede og desillusjonerte mennesker, utgjør klientene en betydelig risiko for de byråkratiske skapningene som tilbringer sine arbeidsliv på senteret. Som vanlig går utstrakt overvåkning på bekostning av privatlivet, og man får plent legge ut ærendet sitt for alles ører. Jeg ber om å få samtale med min saksbehandler, men konsulenten insisterer på at jeg forklarer hele saksforløpet før jeg får audiens.

‘Jeg har fått avslag på søknaden min om dagpenger. Hva kan jeg foreta meg?’

Funksjonæren fikler med papirene mine.

‘Hvor mye har du tjent i fjor. Du sto ikke oppført som arbeidssøkende, ser jeg.’

‘Jeg har sendt meldekort. Det stemmer ikke. Jeg tjente om lag syttifem tusen, men la med dokumentasjon på fakturering, slik at jeg bikket 130 000,-‘

‘Egen næring teller ikke. Har du lest på nettet? Fikk du ikke med et hefte om dagpengeordningen?’

‘Jeg har lest det. Det sto fint lite om egen næringsvirsomhet. Faktisk så var det den forrige konsulenten som ba meg ta med fakturaer.’

‘Egen næringsinntekt blir ikke godtatt. Slik har det alltid vært. Du kan søke sosialstønad, men det er mange krav til dokumentasjon.’

‘Det har jeg forsøkt tidligere. Jeg fikk en engangsutbetaling på 250 kroner. Et hån.’

Jeg fremlegger et paradoks. Hvorfor har det seg at egne næringsinntekter ikke betyr noen verdens ting når man søker dagpenger, men betyr all verden når man søker sosialstønad?

‘Det kan jeg ikke svare på.’

Ah, det evige mantraet i møte med virkeligheten.

Hvorfor er det slik at de som ikke har noe kvalifiserer til hjelp, sammen med dem som allerede har hatt en anstendig betalt jobb? Mens de som bare har litt ikke kvalifiserer til noen verdens ting? De som bare trenger en hjelpende hånd, en liten dytt, før de er ovenpå igjen. Hvorfor legger etaten ut i det evige for dem som ikke kommer seg noen vei, mens de ignorerer dem som er nede i en liten periode? Jeg er fullt ut i stand til å jobbe, har en god leieavtale på leilighet – men er raka fant, ute av stand til å betale faste regninger. Hadde jeg fått økonomisk stønad en periode, ville jeg kunne konsentrert meg om en ting; finne arbeid. Feilen min ligger i noe så enkelt som eget foretak, selv om det ligger brakk.

Andre forslag til anagrammer:

Nihilistisk Administrativ Vanskapning

Nedsnødd Allmektig Velvillighet

Nestekjærlige Avvisende Vedtak

Nektende Apatisk Virksomhet

Nasjonal Ansvarsfraskrivende Vekkelse

Reklamer

3 kommentarer om “Niflheim tester: NAV (Nasjonal Anemisk Veldedighet)

  1. Nav trygd, ser det ikke som sin opgave å hjelpe brukerene. Men å motarbeide deg og dine rettigheter.. Og siden ingen innstans, Sivilombudsmannen innkludert har lov å gå inn å se på saksbehandlingen. Er nav trygd gode på, løgner, triksing i papirer, bruk av kjøpte psykologer/psykiatere for å stemple deg og frata deg rettigheter. Får du medhold, hos en medisinsk spesialist, må du til en ny. For den som gir deg medhold må jo ha gjort en feil. Jeg, er tilkjent løsemiddelskade, etter 3dommer i trygderetten og 20 års kamp, mot løgnerene ved trygdekontoret i Horten og nav yrkessykdom. Tapte iløpet av tiden min selveierleilighet. Noe nav trygd, nav klage eller departementet, ønsker å rette opp i.
    Og siden all svindelen deres gjøres, for å prøve å spare staten for utgifter, bryr ihvertfall ikke regjeringa seg.
    På tampen, hvor blir det av alle papirer med personopplysninger, nav trygd lokalkontorene systematiskt «taper» rett før en viktig tidsfrist går ut for deg?

  2. Hvofor har du skrievet dette. Skulle du hjelper med nyttige informasjoner kanskje?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s