Kikes!

intifadaIsrael (jødisk statsdannelse i Palestina) rundet av Hanukkah på behørig vis på Gazastripen rundt juletider. Det velkjente eksperimentet hvor man forsøker å krige seg til fred skulle gjentas nok en gang, tross det historiske rullebladet slike aksjoner har. Dette er nye takter fra det mer moderate israelske arbeiderpartiet – men det er tross alt valgår. Tusenvis av kjeltringer har heldigvis blitt utslettet. De manglet jo tross alt det meste fra før, ergo er deres eksistens redusert til en ubehagelig detalj i Knesset. Om du er så uheldig å ha adresse på den isolerte landstripen, er du automatisk en terrorist – demokratisk eller ei. Og som alltid; kvinner og barn først!

Erfaringsmessig vil nå FN og de mer edruelige landene fordømme angrepene. USA vil foreta en velkjent ‘duck and cover’, mens Israel vil stå på sitt. Det er jo som kjent en real plage når vasallene dine slår seg vrange. For tyskerne var utvilsomt sabotøren og motstandsmannen Max Manus en terrorist så god som noen i turban.

Kort sagt ønsker man Hamas til livs – nok en gang. Og man nekter seg lite i prosessen. Maltrakteringen av sivile er da også Hamas’ skyld i følge Israels utenriksminister, ettersom organisasjonen er så freidige å ha tilhold på jordens mest befolkningsmettede område.

Et paradoks som sjelden trekkes frem er at Israel selv kan klandres for sin egen elendighet. Nå tenker jeg faktisk ikke på den ulovlige okkupasjonen, apartheid-politikken eller de daglige overgrepene. Israel besørget selv fremveksten og armeringen av Hamas, som ledd i en snedig plan for å underminere PLO. Ironisk nok er palestinernes pragmatiske president Mahmoud Abbas (Abu Mazen) den eneste de kan tolerere i dag – nettopp en gammel PLO-kjempe. Var det noen som sa ‘backfire’?

På Knesset og blant bosetterne drømmes det fremdeles om et Stor-Israel, som eter seg inn i Jordan og Libanon, inklusive Vest-bredden og Gaza. I følge Toraen er Eretz Yisrael betegnelsen på Jødenes hellige land, og har vært det siden Moses plantet ideen om melk og honning underveis fra Egypt. I følge troen dannet de kongeriker i området, som varte i tusen år. Deretter fulgte det reneste kaos, med assyrisk, babylonsk, persisk, gresk, romersk og bysantisk styre. Rundt år 132 gjorde jødene opprør, ledet av Simon Bar Kokhba. Romerne knuste opprøret og forviste mange jøder. Det samme gjentok seg under den bysantiske keiseren Herakles rundt 600, med den følge at stadig flere måtte emigrere. Antallet jøder nådde sitt laveste nivå noensinne, men det antas å ha vært en kontinuerlig jødisk tilstedeværelse i området siden den gang.

Kort tid etter det andre opprøret ble Israel erobret under de første muslimske offensivene. Videre fulgte de kristne korstogene, og kontrollen over landet skiftet hender hyppig de seks århundrene konflikten vedvarte. Deretter ble området tatt av Mamelukkene, som holdt det frem til 1516. Da var det Ottomanske Riket på fremmarsj. Jødene hadde startet tilbakevendingen til Det Hellige Land allerede på 1100-tallet, etter katolsk forfølgelse i diasporaen, og levde relativt harmonisk side om side med den palestinske majoriteten. Men jo flere jøder, jo sterkere ble friksjonen med de innfødte. Etter at de spanske myndighetene utviste jødene, samme år som Columbus gikk i land over dammen, økte utvandringen. Jødiske enklaver fikk rotfeste i de palestinske byene, og på 1700-tallet immigrerte hele Hasidiske samfunn fra øst-europa. Deretter økte innvandringen gjennom de russiske pogromene; systematiske overgrep mot jødiske bosamfunn. Omtrent på samme tid formulerte Theodor Herzl den politiske sionismen, som søkte å opprette en jødisk stat i Eretz Yisrael. Videre ble Sionistkongressen grunnlagt.

Under første verdenskrig formulerte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour en deklarasjon som tok til orde for et palestinsk hjem for jødene. Britene tilrev seg landområdet fra Ottomanerne, eller tyrkerne, under krigen – godt hjulpet av den Jødiske Legion og beduin-stammer. Arabisk motstand mot Balfours plan medførte i 1920 palestinske opptøyer rettet mot jødiske innflyttere, som igjen førte til opprettelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen Hanagah. To år senere fikk britene tildelt mandat over Palestina av Folkeforbundet, med et uttalt ønske om å berede grunnen for et jødisk hjemland – til tross for at området hadde en majoritet av arabere (om man ser bort fra Jerusalem).

Immigrasjonen av jøder fortsatte, og den tredje og fjerde Aliyah, som endte 1929, brakte hundre tusen nye bosettere. Engelskmennene søkte etterhvert å begrense innflyttingen, og forsøkte å plassere jødene i Transjordan. Men med nazismens fremvekst tiltok den femte Aliyah, med en plutselig boom på 250 000 nye immigranter. Resultatet var nok et palenstinsk opprør, som resulterte i britisk innvandringsnekt. Likevel, ved slutten av andre verdenskrig hadde den jødiske befolkningen vokst til 33 prosent av Palestinas totale innbyggere.

I 1947 forlot britene sitt mandat, med begrunnelsen at de ikke var i stand til å fatte en beslutning som både palestinerne og jødene ville godta. FN vedtok en delingsplan av området, temmelig uaffisert av det arabiske nærværet. Formann Trygve Lie var pådriver, og ensidig sympatisk overfor jødenes sak. Riktignok ble det vedtatt to stater, med Jerusalem som internasjonal by – administrert av FN selv. Det arabiske samfunnet avslo. Til tross for motstanden ble staten Israel erklært selvstendig i mai 1948. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den Arabiske Liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep. Etter et år med krig kom en våpenhvile på plass – med midlertidige grenser. Jordan tok Vestbredden og Øst-Jerusalem, mens Egypt tok kontroll over Gazastripen. Over syv hundre tusen palestinere flyktet fra Israel under krigen. Israel ble anerkjent som medlem av FN året etter, dog man i ettertid kan undres over poenget.

Statens tidlige år var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrede jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958.

I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert. Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra USA og Sovjetunionen. I 1967 var det klart for enda et basketak. Egypt, Jordan og Syria samlet tropper ved den Israelske grensen, utviste FN og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel tolket disse handlingene som et casus belli, og innledet det som i ettertid er blitt kjent som seksdagerskrigen. I løpet av stridighetene tok de kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøyen og Golanhøyden. I tillegg ble Øst-Jerusalem innlemmet i Israel. Områdene ble forsøkt tatt tilbake under Jom Kippur-krigen i 1973, men Israel gikk seirende ut, tross store tap.

Siden den gang har Israel opprettholdt en ulovlig okkupasjon, som har medført en kontinuerlig konflikt, utøvd av Israels hærstyrker, jødiske nybyggere, sivile palestinere, Mossad, PLO, Hamas og Hizbollah. Sinaihalvøyen ble med tiden ettergitt i en fredsavtale med Egypt.

I forkant av denne siste offensiven, har Israel tatt alle forholdsregler, og nektet journalister innpass i krigssonen, i håp om en ensidig propaganda. Men dette har selvsagt straffet seg, og vi har fått en ny type dekning av krigen. Direkte fra sykehusene i Gaza, som flommer over av maltrakterte og lemlestede sivile. Resultatet er en langt mer gruoppvekkende skildring i media, og langt større sympati for palestinere. Ris til egen bak virker som et plausibelt uttrykk.

Likevel; Frp trommet opp til markering til ære for Israel, og inviterte alle som synes det er koscher å likvidere barn. I kjent stil kom busslaster av tanketomme saueflokker fra det mest gudsforlatte sørlandet til hovedstaden for å markere sin støtte til folkemord. Hykleriet er altoppslukende, og en av de fremmøtte kunne endog fortelle Dagsrevyen at såfremt noen våget å være uenige med dem, var dette et tegn på endetiden. Bare synd da at vi lar oss villig avlede av tilbakestående ungdom som knuser vinduer fordi de kan slippe unna med det. Media griper tak i den hjemlige terroren og forsøker å intellektualisere fantestrekene etter beste evne – samtidig som vi serveres sprøyt om at fiendtlige imamer vil utnytte misnøyen.

Staten Israel ser ut til å lært en hel del fra nazistene. Skinndemokrati, rasisme, ghettofiseringen (Warzawa/Gaza), muren, vilkårlige ydmykelser av palestinere, forakten for verdenssamfunnet, sjåvinisme mot ikke-jøder (kabbalisme) og en anelse lebensraum (okkupasjon av territorier baser på en religiøs/historisk kontekst – fritt frem for Jämtland og Herjedalen, folkens!). Alt under et velkjent dekke av nasjonal sikkerhet. Slike uheldige sammenlikninger er et utslag av systematisk barbarisme mot en langt svakere part. Jeg tviler ikke på at Israel er både psykologisk og fysisk rede til å gjennomføre et holocaust mot palestinerne – om enn i mindre skala. Og hvem vet hva som vil skje etter palestinerne er utryddet? Hvilket folk er det da man må beskytte seg mot?

La meg presisere; dette går ikke på jødene som folk eller religiøs gruppe i sin særdeleshet, men på et politisk regime mange jøder slutter opp om. Men det er viktig å presisere at man selv i Israel finner dissens.

Dette har definitivt ingenting med høyre/venstre på en politisk skala å gjøre. Dette handler simpelthen om rett eller galt. Og feighet av usedvanlige proporsjoner – fra militærmakten Israel, verdenssamfunnet og ikke minst; andre arabiske nasjoner. Europa har gjennom de siste to tusen år skapt et monster. Et monster som har fått herje fritt i seksti år. Det er imidlertid på høy tid Europa og verdenssamfunnet tar konsekvensen av sin dårlige samvittighet – og feller udyret. Israel har bevist gang på gang at den kunstige staten bare kan opprettholdes gjennom blodsutgytelse. Om kritikk av staten Israel er antisemittisme anser jeg det som en davidstjerne i margen, en hedersbevisning.

Reklamer

3 kommentarer om “Kikes!

  1. «Kikes!»

    Litt sent ute. Er greit med kritikk av staten Israel, men så ikke helt poenget med den åpenlyst jødefiendtlige uttalelsen.

    Spesielt vanskelig blir det fra min side å ta slike ting alvorlig, når du selv snakker ut mot muslimhets.

    Det er greit at man har meninger, men man skal ikke behøve å hetse folk, av den grunn.

  2. Greit nok, overskriften kom i affekt idet Israel var på nye eventyr i Gaza. Dette er selvsagt ikke ment som hets av et helt folkeslag, noe jeg har prøvd å få frem i teksten. Betegnelsen gjelder imidlertid i aller høyeste grad den politiske ledelsen av landet, såvel som de religiøse fanatikerne som utgjør bosetterne.

  3. OK. Alle kan vi jo bli sinte i ny og ne.

    Men på engelsk betyr jo «kike» «jødesvin», så vidt jeg har forstått. Var det som
    var bakgrunnen for kritikken.

    Selv om jeg ikke tar noen side i konflikten, synes jeg også Israel virker skremmende i sin krigsretorikk.

    Har ikke noe mot hverken muslimer, kristne eller jøder(men liker forøvrig ikke gudshus eller religiøse stater).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s