Niflheim tester: Smalltalk

Du har havarert sosialt. Kommet med en bemerkning når du ikke burde. Eller kanskje sagt feil ting til feil person? Det er lett å stokke kortene, men langt verre å faktisk dele dem ut. Jeg har aldri vært noen kløpper på dette med smalltalk, men kjenner i det minste noen av spillereglene.

Men smalltalk fungerer ikke i alle sammenhenger. Her i landet er det bortimot en dødssynd å heve stemmen i heisen. Med flyktige blikk og generell flause som resultat. Gjerne med lett irritasjon over avbrytelsen av den meditative muzaken over anlegget. Settingen er ødelagt. Ideen om at vi begge deler et rom noen sekunder, for siden aldri se hverandre igjen. Herretoalettet er en annen arena for andektig stillhet, såfremt man ikke har en del alkohol i systemet. Da er det med ett rene feststemningen der inne.

Mye av den kleine stotringen jeg anvender i møte med fremmede i en påtvunget sosial setting, som en formell middag, kantinen på jobben eller under et vorspiel handler om nettverking av den overfladiske sorten. Man har ikke ryggen fri på noen måte, og det er klare føringer for hva som er gjengs. Anstrengende sakte jobber vi oss mot et felles ståsted, eller et sett av felles verdier og interesser for å smøre skikkelig tjukt utover. En plattform med så mange utgangspunkt som mulig, det være seg felles kjente, reisemål, hobbyer, livssituasjoner eller yrker. Herfra har man punkt hvor videre samtale kan springe ut fra. Det samme kan også gjelde fjerne og nære slektninger og venner man ikke pleier rare omgangen med. Da blir det med ett bare minnene og visstheten om at det vil gå lenge til neste gang.

Det dreier seg ikke rent sjeldent om muligheter for samarbeid og forretningsideer, hvor vi kan forene kompetanse og krefter og skape noe nytt. Det høres så fint ut der og da, men idet alkoholens slørende teppe er trukket fra virker det med ett fjernere enn romekspedisjoner. Når kommunikasjonen kun glir sånn noenlunde i fylla, borger det for en usunn bedriftskultur i fremtiden.

Temaer avhenger av situasjonen. Men været er en klassiker. Jeg føler meg bestandig like oppegående når jeg må ty til klimatiske forhold for å holde praten varm. For sant å si driter jeg i været. Er det ikke tsunami eller orkan, er det ikke verdt å bruke tid på. Den samme skammen kommer snikende idet jeg innser at vi kun kan snakke om en felles bekjent. Da er det gjerne en midlertidig eller permanent knute på tråden, spesielt om man allerede har opplevd noe sammen på et tidligere tidspunkt. Jeg har opplevd å måtte ty til dette særdeles billige trikset selv i samkvem med folk jeg har kjent i årevis.

Det neste på listen er gjerne yrke, bosted, utdanning og sivil status. Om jeg har kjæledyr? I mangel på felles erfaringer, er gjerne en livshistorie matnyttig. Har man først våget å ta kontakt er dette et kjærkomment hvileskjær.

Det snakkes om icebreakere. Det kan være et kompliment eller en betraktning omkring et aktuelt spørsmål, en felles interesse eller rett og slett sladder. Det kan også være en bemerkning om en annen tilstedeværende, eller kartlegging av felles kjente. Ifølge etikettehåndbøker er imidlertid politikk, sykdom og liknende temaer tabu. Alt som kan minne om hjerneføde eller ubehageligheter må for enhver pris unngås, slik at den lykkelig anstrengte stemningen ikke ødelegges. Jeg skal ikke være helt urimelig. Kreft er sjelden det beste utgangspunktet i møte med nye mennesker.

Men til slutt vil den komme. Den pinlige stillheten. Øyeblikket du bare ønsker deg bort, øyeblikket hvor du faktisk foretar en uverdig exit. Da er man gjerne på defensiven allerede og sliter med å få praten igang igjen, selv med nye kandidater. Det er her alkoholen er en velsignelse og en forbannelse. Man slutter å bry seg om noe så jordisk som følelser, med variable resultater. Plutselig er man usedvanlig interessant, og enkelte ganger går faktisk bløffen hjem.

I rekken av pinligheter vil jeg trekke frem en gjenganger. Man har gått på et skjær i smalltalkens smule farvann, og leter desperat etter selskap i frykt for å bli stående ensom. Plutselig får du øye på en perifer bekjent i samtale med en ukjent. Du lister deg opp, og blir stående i høflig avstand i påvente av å bli anerkjent. Det hilses vagt, og du blir stående og vente på et brudd i samtalen, slikat du generøst kan innlemmes. Men bruddet kommer aldri. Og du blir stående som en fjott. Til du må foreta en særdeles ydmykende retrett i påsyn av alle tilstedeværende.

Avogtil skulle man ønske man bare kunne hoppe over det lille snakket og rett i det store. Det har hendt, men som regel lider man seg gjennom et arsenal av plattheter som bare fører ut i flere.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

2 kommentarer om “Niflheim tester: Smalltalk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s