Nü metal (1994-2002)

22-nuDa grønsjen forvitret mot midten av nittitallet vokste det frem en mer fusjonsbasert metal enn tidligere. I en salig blanding av grunge, indie, hip hop, industrial og funk metal krøp det frem en rekke band inspirert av Helmet, Body Count, Prong, Faith No More, Senser og Rage Against the Machine – for å nevne de viktigste. Korn krediteres opphavet med sin angstfylte og aggressive førsteskive i ’94. Før sjangeren i det hele tatt var en sjanger, slo musikken godt an. Populariteten ble snart etterfulgt av en ekstrem kommersialisering, og undergrunnen følte seg blottlagt mens bandene figurerte i alle kanaler.

Den gryende suksessen var det den omreisende festivalen Lollapalooza som sto ansvarlig for. Festivalen hadde blitt kjent for sitt fokus på nisjemusikk, og hadde oppnådd en stor grad av medieeksponering med årene. Senere skulle Ozzfest være delaktig i å garantere suksessen. Med den alternative rockens sammenbrudd sto scenen ledig for en ny bølge og en ny horde av band fylte den. Deftones og Limp Bizkit var snare til å entre rampelyset, og senere skulle de få følge av Disturbed, Soulfly, Slipknot, P.O.D, Ill Nino, Godsmack, Spineshank og Papa Roach for å nevne noen få. Det mestselgende nü metalbandet til dags dato er Linkin Park.

Korns definitive gjennombrudd og kom med tredjeplaten ‘Follow The Leader’ og den påfølgende ‘Family Values Tour’, som inkluderte Rammstein, Limp Bizkit, Incubus, Orgy og Ice Cube. Et kupp av MTV var snart sikret, og kritikerne erklærte rockens gjenoppstandelse. Korns tredje utgivelse var likevel omdiskutert, og masser av tidlige fans skiftet beite. En ny mote av bling, lav bukselinning, sports/skater klær, tatoveringer og dreads ble frontet av artistene. Også musikere som hadde sett skjønnheten i lær, nagler og spandex måtte iføre seg nye habitter for å ikke bli ofre for hånflir. Etter nümetallens fall gikk metalen igjen undergrunn, med det resultat at slitte bandskjorter, langt hår og nagler igjen kom på moten.

Kritikken økte med populariteten, godt hjulpet av sjangerens trivsel på radio og i musikkanaler. Innlemmelsen av hiphop, elektronisk musikk, simpel riffing, påklistret opprør og fokus på groove fremfor soloer irriterte mange som mente metal hadde blitt fullstendig utvannet. Spesielt ble indignasjonen rettet mot tekstene, som enten bare var posering eller angstfylte og ungdomstraumatiske. En flukt fra det kustneriske, med et ønske om like stor omsetning som popstjerner. Fans av rap opplevde sin musikk voldtatt, med tildels ubrukelige forsøk på rapping fra samtlige vokalister. Likevel må det pekes på at enkelte, mer edruelige band stort sett holdt seg borte fra mange av de nymotens tendensene – og likevel opplevde en overraskende grad av mainstream suksess.

Den harde kjernen av fans ble omtalt i nedlatende termer som ‘mallgoths’, ‘mini-moshers’ og ‘angsters’. Videre ble det hevdet av de var unger med et kommersielt opprør gjennom produkter. Andre er overbevist om at hele sjangeren var en ide fra plateselskaps-bosser. Dette gjelder også post-grønsjen. Et annet nedsettende uttrykk er ‘mall metal’ eller ‘mallcore’, som tar sikte mot band som gjennom selvsensur får hylleplass i de store kjøpesentrene som WalMart.

Kritikken ble etterhvert så massiv at bandene i desperasjon forsøkte å distansere seg fra stempelet ‘nü metal’. Deftones ble etterhvert så redd for merkelappen at de droppet turnering og assosiasjoner med Korn. Korn gikk selv en annen rute, og tonet ned bling-faktoren gjennom en sound inspirert av goth og new romantic – også dette ble emulert av flere, og tilkjennegir Korns status i bevegelsen. De samme som distanserte seg fra stempelet hevdet at nü ikke var en egen sjanger, men snarere en negativ bemerkning som angikk de mest kommersielle aktørene.

P.O.D, Disturbed, Korn, Adema, Deftones, Linkin Park, Blindside, Drowning Pool og Papa Roach selger fremdeles plater, men er alle i en skummel situasjon med dalende interesse og en stadig mer total overgivelse til markedskreftene. Spesielt to band kom helskinnet ut av kollapsen, nemlig System of A Down og Slipknot. Et av plateselskapene som kastet seg inn med hode og hals var anerkjente Roadrunner, som lot mange eldre band i stikken i prosessen. Selskapet feiret seg selv med brask og bram i fjor, vel vitende om at mange nå tar avstand fra dem. Det er verdt å merke seg at Europa, eksklusive Storbritannia, ikke deltok i trenden, og dermed skulle legge premissene for den voksende metalcoren.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s