Glam metal (1980 – )

Glam metalMot slutten av syttiårene reiste glam-bevegelsen seg i USA, og skulle dominere mye av musikkbildet gjennom neste tiår. På nittitallet, da glammen hadde gått av moten, ble det noe misbilligende kallenavnet ‘hårmetall’ konstruert. Også andre nedsettende begrep som ‘cock rock’ og ‘butt rock’ ble lansert. Andre mer nøytrale betegnelser som ‘shockrock’ og ‘sleazerock’ har også vært benyttet. Under sjangerens velmaktsdager var definisjonen ganske enkelt heavy metal.

Innflytelsen kom fra tidlige rockere som Aerosmith, Alice Cooper, Kiss, Sweet, New York Dolls og Queen. I tillegg en rekke andre fra den første bølgen av heavy metal og hardrock. Noen peker på Van Halen som det første fullblods glambandet fra Sunset Strip, mens andre bestemt mener Mötley Crüe var først i 1980. Uansett var begge band avgjørende for fremveksten av glam metal. I de første årene av 80-tallet delte metallen generelt seg opp i en rekke undersjangre, og glam ble den mest populære. Den første bølgen bestod også av Twisted Sister, Slade, Hanoi Rocks, Ratt, Whitesnake, WASP, Dokken og Quiet Riot. Deres musikk var mindre melodisk enn det samtidige Cinderella, hvis musikk og image etterhvert skulle bli synonymt med sjangeren.

Et av første albumene som oppnådde massiv suksess var Def Leppards ‘Pyromania’ i 1983. Albumet var fullblods hardrock, med en velpolert og mainstream produksjon. Suksessen satte fart i bandenes jag etter et mer publikumsvennlig sound, som med dette åpnet sjangeren opp for det store markedet. Året etter var Van Halen på plass med albumet som avstedkom singlene ‘Jump’, ‘Panama’ og ‘Hot For Teacher’, mens Dokken opplevde gode salgstall med ‘Tooth and Nail’. Tyske Scorpions utgivelse vitnet om at bølgen hadde skylt i land over dammen også, og selv Ozzy hadde sett salgspotensialet og gått glam med ‘The Ultimate Sin’. Når vi nærmet oss midten av tiåret hadde flere band tatt den samme vendingen som Sabbaths tidligere frontfigur, og opprinnelige inspirasjonskilder som Alice Cooper, Kiss, Aerosmith og Judas Priest lot seg rive med.

Glam var aggressivt, med tekster som fokuserte på damer, alkohol, drugs og innimellom det okkulte. Rask riffing, soloer, synth og sing-a-long refrenger preget lydbildet, samtidig som artistene ble beryktet for sin utsvevende livsstil. Rockemyten som først ble skapt med Rolling Stones ble omfavnet under glammen, og medieskandalene og groupiene stod i kø. Det transseksuelle imaget var vel så rystende, med stort krølltang-hår, sminke, samt utfordrende og feminine klær. Det var som om et særdeles smakløst mareritt hadde blitt virkelighet.

Sjangeren delte seg med årene opp i to leire; den rendyrkede popmetalen frontet av Bon Jovi og Europe – henholdsvis kjent for albumet ‘Slippery When Wet’ og monsterhiten ‘The Final Countdown’ på den ene siden, og Los Angeles scenen på den andre. L.A var et kokepunkt innen glam, og ble hjemsted for en rekke band omkring Sunset Strip. Poison, Faster Pussycat, LA Guns og Guns N’ Roses ønsket alle å ri populariteten.

Det visuelle showmanship’et appellerte til media, og da spesielt MTV. Videoer ble spilt inn på løpende bånd, og gikk deretter på hard rotasjon i kanalen. Bandene stilte mer enn villig opp i kanalen for å promotere musikken sin. Kritikerne var ofte negative til musikken, uten at det la noen bremser på festen.

Def Leppards ‘Hysteria’ ble en stor hit, i likhet med Mötley Crües ‘Girls, Girls, Girls’ og Poisons andrealbum ‘Open Up and Say…AAh!’. En formel på riktig promotering vokste frem, og selskapene begynte med å lansere en rask rockelåt som førstesingel, for deretter slippe den obligatoriske powerballaden. Trenden ble at powerballaden oppnådde mest radiotid, og fans begynte å frykte at sjangeren skulle utvannes fullstendig.

Med det suverene albumet ‘Apetite For Destruction’, lansert i 1987, endret Guns N’ Roses retningen for sjangeren fullstendig. Med røtter i punk, hardrock, sleaze og blues var det ikke stort annet enn glam-imaget igjen. Flere band som LA Guns og Skid Row tok notis, og etter noen utgivelser var betegnelsen sleaze glam født. I dag omtales musikken også ganske enkelt som sleaze metal. The britiske bandet the Cult spilte en mer AC/DC inspirert sleaze, og turnerte med Gn’R.

Bare noen få år senere begynte populariteten å dale, før den rett og slett ble smadret. Mye av grunnen tilskrives fremveksten av Seattle-sounden (grunge), og deres kupp av MTV. Den alternative rocken var mer seriøs i tone og tekst og rundt 1993 hadde glam så å si fordampet fra media. En annen og mindre håndgripelig faktor er at starten på hvert nytt tiår ser ut til å bringe et status quo, hvor det forriges trender kostes ut. Man gjør opp regning for det gamle tiåret, før man fortsetter med blanke ark. Eksempelvis ble disco forhatt på begynnelsen av åttitallet. Den alternative rocken var nå tingen, og glam var dermed passé – i likhet med bandene, tross forsøk på en tilnærming til den nye musikken. Resultatvis ble glam-bandene droppet av plateselskapene, en etter en. En viss ironi er det å spore, ettersom størsteparten av grunge-bandene avviste plateselskapene, og alt disse stod for – før de lot seg omfavne av de største. Eksponentene av glam, hvis musikk ofte ble omtalt som ‘corporate rock’, måtte gå andre veien og havnet på uavhengige plateselskap.

Men sammenbruddet var også hjulpet av sjangeren selv. Ozzy annonserte sitt tilbaketog fra musikken, Vince Neil var i en periode sparket fra Mötley, C.C Deville forlot Poison og Gn’R opphørte etter en skuffende coverskive. Noen peker på de generelt nedadgående tidene etter jappeperioden, med det resultat at publikum følte at den glade glammen ikke korresponderte med deres tilværelse. Sjangeren styrte godt klar av temaet politikk, og ble i så måte trivielle og uviktige i sammenlikning med for eksempel Pearl Jam og Faith No More. For den delen av publikum som fremdeles foretrakk lettlivet musikk, vokste technoen frem som en konkurrent.

Med tiden begynte ting å snu, men i langt mindre skala enn tidligere. Mot slutten av nittiårene var noe av stemningen snudd til fordel for glam igjen. Band som Mötley Crüe, Poison, Guns ‘N Roses, Cinderella og Dokken fant tilbake til seg selv igjen med tidligere medlemmer, og suksessfull turnevirksomhet fulgte. Også en håndfull nye band begynte å praktisere musikken igjen. The Darkness, Murderdolls, Lordi og Wednesday 13 opplevde god respons, og her i traktene ble det nytt album fra både Return og Europe, i tillegg til vårt forstemmende eurovision-bidrag Wig Wam. WASP, Mötley Crüe og Poison har alle sluppet nye plater og solgt bra. Velvet Revolvers debutplate søkte å bygge en bro mellom postpunk, postgrunge og glam, med suksess, dog kanskje mest grunnet medlemmenes tidligere meritter. Det blir med andre ord feil å erklære glammen for død og begravet helt ennå.

Advertisements

One thought on “Glam metal (1980 – )

  1. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s