Doom metal (ca. 1984 – )

Seig og tung, med en klaustrofobisk amosfære av mørke, sorg, fortvilelse og håpløshet. Sterkt influert av tidlig Black Sabbath, hvis musikk ofte karakteriseres som pre-doom. Men selv om både Sabbath og Pentagram spilte noe som minner om doom allerede i starten av syttiårene, regnes musikken deres ikke innunder sjangeren. Mot slutten av syttitallet gjennom starten av åttiårene foredlet band som Saint Vitus og Witchfinder General soundet. Mangelen på tempo i musikken var også en reaksjon på den stadig økende farten i samtidige sjangre. Svenske Candlemass kan sies å være det første genuine episke doom metal bandet, med albumet ‘ Epicus Doomicus Metallicus’ (1986). Saint Vitus slapp likevel to år tidligere sin debut, som idag regnes for prototypen på den klassiske doom sounden.

Sjangeren utviklet seg videre på starten av 90-tallet, med en rekke band som kombinerte det seige og melankolske med elementer fra death. Spesielt tilstedeværende var growlen. Muligens er Winter det første bandet som utøvde denne fusjonen, men ble ikke like populære som de tre britiske bandene Paradise Lost, My Dying Bride og Anathema. Idag skilles det mellom klassisk doom (med rein sang) og doomdeath. Senere utviklet sjangeren flere stiler, uten at de to største forsvant.

Med Paradise Losts ‘Gothic’ (’91) og senere utgivelser var også grunnen beredt for den mer tilgjengelige sjangeren Goth Metal. Denne kategorien vokste seg så svær at den sprengte seg ut i en egen hovedsjanger. Theatre of Tragedy og The Gathering satte opp tempoet og tilsatte kvinnelig vokal og synth, og hjalp dermed Goth’en videre.

Andre doom-relaterte band gikk i motsatt retning, mer ekstremt og mindre tilgjengelig. Funeral doom ble pionert av Thergothon, og drone doom kan tilskrives Earth.

Det har blitt argumentert med at det finnes et fellesskap mellom doom, stoner og psykedelia, til tross for at sjangerne har utviklet seg selvstendig. Stoner-bandene Kyuss, Monster Magnet, Fu Manchu og Queens Of the Stone Age deler riktignok en sterk Black Sabbath inspirasjon med doom, med har et annet siktemål med musikken. Doom søker mørke og tunge atmosfærer, mens stoner tar sikte på å være groovy og psykedelisk. Relativt unge doom eksponenter som Cathedral og Electric Wizard har kombinert doom med psykedelia, og skapt en hybrid.

Tradisjonell doom
Seig og riffbasert, sterkt influert av Black Sabbath og NWOBHV. Typiske eksempler er Saint Vitus, Pentagram, Candlemass, Solitude Aeturnus, Solstice og Reverend Bizarre.

Episk doom
Ikke ulikt den tradisjonelle doomen, men med et sterkt innslag av middelalder og fantasy. Tematisk henter den røtter fra Manowar og Iron Maiden, samtidig som man emulerer konsepter fra pre-doom band som Black Sabbath. Flere band som ga opphav til kategorien hadde sitt opphav fra West Yorkshire, England.

Doomdeath
En blend av doom og death her altså, med growlende vokal. My Dying Bride, tidlig Paradise Lost, Winter, Anathema, tidlig Katatonia og Swallow the Sun.

Funeral Doom
Seigheten er tatt til det ekstreme, og vektlegger den tunge atmosfæren av fortvilelse og tomhet. Ambiente partier benyttes flittig, og gir et drømmende preg. Vokalen er death, men gjerne satt i bakgrunnen. På denne måten blir vokalen mer som et tekstur å regne. Første utøver var Thergothon, senere fulgte Skepticism, Funeral, Bloody Panda, Shape of Despair og Until Death Overtakes Me.

Drone Doom
Også kjent som drone metal, en stilart som er enda mer minimalistisk og utilgjengelig enn funeral doom. Hovedsaklig inspirert av støy og elektronika, med lange ‘låter’. Gitar og bass står for støyen, og rene melodier er en sjeldenhet. Selv vokal og trommer er ofte fraværende, og musikken mangler ofte rytme i den tradisjonelle sansen. Stephen O’Malley er blant arkitektene av sjangeren, sterkt influert av Earth. O’Malley har vært involvert i Sunn O))) og Burning Witch.

Stoner Doom
En hybrid av doom og stoner rawk, eksemplifisert av senere Cathedral, Sleep, Acrimony, Eternal Elysium og Spiritual Beggars. Musikken har gjerne også et hint av sludge.

Sludge Doom
Gjennom å kombinere den tykke, riffende sounden av doom med den rå og skrikende hardcoren, opererer sludge i ytterkantene av doom. Sjangeren er lite kjent, men enkelte band som Crowbar, Grief og EyehateGod er rimelig velkjente. Flere av bandene sporter stonernes ‘Booze ‘n bongs’ image, men mangler deres positive syn på livet. Tekstene handler ofte om elendighet og hat.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s