Metallica

tallica

Hvilket band kommer alltid opp i diskusjonen omkring metal? Hvilket band er det alle andre alltid sammenliknes med? Hvilket band er verdens mestselgende metalband? (Fotnote: AC/DC, Aerosmith og Led Zeppelin har solgt mer, men er ikke metal i min bok)

Mange mener veldig mye om Metallica, undertegnede inkludert, slik det høver seg seg et band av slike dimensjoner. Bandet har beholdt en fast line-up siden debuten, med kun to bytter på bass. Det i seg selv er en sjeldenhet, og nesten bare Slayer kan vise til et så stødig mannskap. Gjennom åttitallet bygget Metallica opp et rykte som gjorde merkevaren synonymt med kred og integritet. De ville ganske enkelt aldri selge ut, ikke engang lage en musikkvideo for å glede plateselskapet. Akkurat det skulle de kanskje ikke ha gjort, skuffelsen ble nemlig proporsjonalt større for fansen. Men inntil videre er de i det minste det eneste store bandet på kloden som ennå ikke har gitt ut en grei samleplate for billig cash-in. Riktignok slapp de ‘Mandatory’ sammen med ‘Load’, men dette var kun ment som en promoplate til butikker.

Men til sakene. Metallica ble dannet i Downey, California i 1981 av jyplingene James Hetfield og Lars Ulrich. Dansken Ulrich var i statene for å bli dyktigere i tennis, men var metal-fan på sin hals. Og da spesielt av New Wave Of British Heavy Metal (NWOBHM), med band som Maiden, Priest, Saxon og Diamond Head. I tillegg hadde han lagt sin elsk på de danske pionerene Mercyful Fate. Begge ungguttene hadde plassert en bandannonse i blekka ’The Recycler’, og møttes fast bestemt på å danne et band. Sammen vurderte de et par midlertidige gitarister, blant annet Brad Parker og Jeff Warner, før de havnet på Lloyd Grant. James’ kamerat fra high school, Ron McGovney, kom inn noen dager senere på bass, og den første øvingen ble avholdt i garasjen til Ulrichs foreldre.

Lars sikret seg det velklingende bandnavnet ved en tilfeldighet. Sammen med promotor for Bay Area thrash, Ron Quintana, gikk trommisen gjennom en rekke navneforslag til et magasin. Et av Quintanas forslag var Metallica, men Ulrich mente ‘Metal Mania’ ville fungere bedre. De ble enige, og Lars hadde dermed rappet det flotte navnet.
Bandet startet innspillingen av ‘Hit The Lights’ til samleplaten ‘Metal Massacre’ tidlig i 1982. Bandet var ennå på jakt etter en fulltids lead gitarist, og Ulrich annonserte i den lokale avisen. Dave Mustaine fra Huntington Beach svarte på forespørselen, og forlot bandet Panic for å stille på audition. Jeg har tidligere lest at Hetfield og Ulrich ble så imponert over utstyret og instrumentet hans at han fikk jobben før han i det hele tatt hadde spilt en note. Sant eller ikke, Mustaine var nå fast inventar.
Metallica spilte inn sin første demo ‘No Life ‘Till Leather’, som ble ivrig byttet rundt på den store kassettbørsen. Demoen inneholdt alle låtene fra den senere ‘Kill ‘Em All’, foruten ‘Anesthesia’, ‘Whiplash’, ‘No Remorse’ og ‘The Mechanix’ (senere ‘The Four Horsemen’). McGovney var frustrert fordi måtte fylle rollen som bandets manager, produsere reklame og være sjåfør til konserter. Det hjalp ikke stort at bandet hadde begynt sin søken etter en ny bassist i det skjulte, og da Mustaine helte øl nedover basshalsen, med det resultat at McGovney fikk støt, var det over og ut.

Resultatet av nytt søk etter bassist ble Cliff Burton, som lot seg overtale til å forlate bandet Trauma på det premiss at Metallica relokaliserte til San Francisco-området. En liten kuriositet er det at Burton la beslag på kassettspilleren hver gang bandet turnerte. Overlagt eksponerte han de andre medlemmene for et bredt spekter av ulike musikksjangre.
I SF bygget de raskt opp en fanskare ved den spirende Bay Area-scenen, gjennom konserter og jungeltelegrafen. De lokale promotørene Jon og Marsha Zazula overbeviste bandet om å dra til Rochester, New York for å spille inn en plate. Jon Zazula hadde akkurat signert bandet på sin nye label Megaforce Records. Når de ankom østkysten bestemte James og Lars seg for å sparke Mustaine. I et intervju med manager Brian Slagel forteller han at ‘Dave var utrolig talentfull, men hadde samtidig et stort problem med alkohol og narkotika. Han oppførte han seg aggressivt i fylla, og de andre medlemmene taklet det ikke lengre’. En episode med Hetfield fikk begeret til å renne over, og bandet kjørte ham til nærmeste busstopp med en billett hjem. Mustaine har i alle år vært bitter over denne avgjørelsen.
Bandet manglet nå lead gitarist og det begynte å haste. De fikk fatt på Kirk Hammet fra Exodus, som hadde gått i lære hos Joe Satriani. Innspillingen av førstealbumet kunne begynne. De ønsket opprinnelig å titulere albumet ‘Metal Up Your Ass’, men Megaforce var skeptiske. I sinne over avgjørelsen foreslo Burton ‘Kill ‘Em All’.
Kill ‘Em All (1983)
Thrash metal i sitt edleste destillat. Både forrykende i tempo og vitalitet, og ungsauene leverer den ene perlen etter den andre med forbløffende autoritet. Det må legges til at det låter sylskarpt, hardt og kontant – med masser av diskant og mindre bass. Med andre ord perfekt metallisk.

Platen starter med innfadingen av Hit the Lights, en temmelig rockete affære, med et islett av  Motörhead. Saftige soloer og et rølpete refreng setter kanskje ikke standarden for resten av albumet, men det gynger da godt nok. Halvveis i låten tar det mer sats, og da spesielt med Hammets uforlignelige kvaliteter på lead’en. Mens Hammet sto for den mer klassiske rock n’ roll forankringen, utgjorde Mustaine og Hetfield det mer pønkete aspektet, noe som er evident på neste år – den mektige The Four Horsemen. Sonisk tempo, mutede riff og utsøkte akkordstigninger sørger for en tidlig fest, samtidig som melodiene lurer i bakgrunnen. Syv minutter med ren lykke, og en låt jeg simpelthen aldri går lei. Et klassisk musikkstykke og metalhistorie.

’Motorbreath’ er mer skitten rock i Motörhead-ånden. Lynraskt og fengende, med åpenbare live-fortrinn. Låten og teksten er enkel og likefrem, uten forstyrrende elementer – i så måte med likheter til det tidligste av Iron Maiden. Kjappe energiutladninger som denne er umulig å mislike. Hetfield vræler ut teksten med ungdommelig overmot, og det funker som bare det.  Med Jump in the Fire snakker vi innslag av groove og headbanger-vennlige rytmer. Lars’ tromming er kanskje albumets svakeste ledd, med tanke på taktskifter og teknikk, uten at det blir for påfallende. Det svinger uansett av dette sporet, tross den enkle strukturen. Og Kirk Hammet overbeviser stadig som en ypperlig tekniker med godt lydøre.

Vi får et intermezzo med Cliff Burtons intrikate og melodiøse tilnærming til bassen, i det mer eller mindre klassiske stykket Anesthesia, en instrumental – den første i en tradisjon Metallica skulle bli kjente for. Neste ordinære spor er den udødelige liverysaren Whiplash. En hyllest til livet på veien og den nye musikkformen bandet pionerte. Dette er rett og slett en av de grommeste låtene i repertoaret, hvilket ikke sier lite. Frenetiske gitarer buldrer nådeløst av gårde, bare avbrutt av Hetfields ’Acting like a maniac! Whiplash!’. Mer potent enn Viagra.

Phantom Lord starter med en brummende synth før det hele sparkes i gang. Temposterkt og med et mer uhyggelig refreng i ermet. Et listende akustisk parti bryter opp låten, hvor andre del skiller seg mer positivt ut. No Remorse setter i gang et groove som overlapper med Hammets soloarbeid. Låten er mer midtempo enn forløperne, og innehar sin skjerv av virkelig fengende riff.  ’No remorse, no regret, we don’t care, what it meant’ innleder platens mest markerte refreng. Etter tre minutter er det tid for et brudd i strukturen, med et enkelt og dødelig effektivt riff. Og selve avslutningspartiet av låten er hinsides ypperlig.  Jeg noterer meg at albumet aldri er kjedelig, selv om enkelte partier selvsagt er bedre enn andre.

Om ikke ’Whiplash’ og ’The Four Horsemen’ er udødelige, så gjelder dette så defintivt Seek & Destroy – kanskje den største slageren den dag i dag. Låten er bankers på konserter fremdeles, og umiddelbart fengende. Den skygger unna det tøylesløse tempoet, og satser mer på et kvernende groove.  Selv om den er noe avmålt, kryper melodien umiddelbart innunder huden og man kan bare jamre med; ’Searchiiiing – Seek and Destroy!’. Etter tre minutter er det duket for det reneste riff ’O ramaet, og nok en gang eksellerer bandet på soloene. Metal Militia runder av debuten med spenstig tempo og en tjuefire karats thrash-perle. Igjen er temaet metafysisk; metalen og hele dets vesen. Og jeg har dessverre til gode å høre denne live.

Platen var en hyllest til deres forbilder Diamond Head, Motörhead og Venom. Band som slektet på Black Sabbath i kompleksitet og tyngde, men som også hadde inkorporert farten fra punken. Sounden var ny og frisk, og mye kan tilskrives Mustaine, som tross alt ble kreditert for sine bidrag i coveret. Burton, som i større grad var en klassisk skolert musiker, brakte symfoniske elementer inn via bassen.
Platen var imidlertid ikke noen storselger, men den forsterket fundamentet av tidligere fans. Året etter lanserte de enda en plate på Megaforce, innspilt i Sweet Silence Studios i København. Dette var den første platen som ble produsert av Flemming Rasmussen.

Ride The Lightning (1984)
Mørkere og langt mer modent enn ved forrige utgivelse. Mer monumentalt, med et hevet ambisjonsnivå. Platen var med andre ord mer teknisk og kompleks, og brakte utvilsomt mer melodisk dybde inn i thrash-mixen. Låtene var lengre, mørkere og mer tematisk modne. Utgivelsen er konseptuell, ikke i det forstand at den følger en narrativ linje, men alle sangene omhandler døden på ulike vis. Temaet er godt visualisert på coveret, som bruker den elektriske stol som uttrykk.

Den klingende akustiske innledningen til Fight Fire With Fire starter opp albumet, og var en formel som senere skulle bli plagiert til det kjedsommelige. Et særdeles travelt riff avløser melodiene, før et stakkato vers overtar. Ulrich tok sikte på et hamrende trommespor, som etter hvert skulle bli sterkere forbundet med death metal. Hammet bretter ut nydelige melodier; melankolske og lengtende. Dette hardkjøret var det mest intense bandet hadde levert så langt. Det er noe demonisk over Hetfields vokal, og ikke minst refrenget. Bandet treffer en mer  progressiv note på Ride the Lightning, som strekker seg til seks og et halvt minutt. Tempoet settes ned, og Hetfield bidrar med et markant refreng. Låten er melodisk forankret, og det hele antar episke dimensjoner idet de lekne soloene driver forbi. Temaet er den elektriske stol og dødsstraffen, og kommenterer i første rekke den dødsdømtes frykt for stolen.

Den første virkelige klassikeren kommer i form av For Whom the Bell Tolls, kort sagt et ikonisk stykke musikk. Apokalyptisk og majestetisk, men samtidig så simpel og fengende som bare Metallica evner det. Tempoet er slentrende, nødvendigvis, for å skape den rette atmosfæren av håpløshet. Låten er obligatorisk live den dag i dag. Vi ledes videre til en langt mørkere avstikker med de uforglemmelige tonene til Fade to Black. En låt som gradvis bygger seg opp rundt suverene akkorder, sammen med rein sang fra Hetfield. Teksten handler om å gi seg hen til tungsinnet; å simpelthen gi opp. En ballade med gradvis hardere mellomspill, som omsider frigjør seg og pøser på. En låt av det kaliberet som skulle sikre bandet stadig flere fans.

Trapped Under Ice er kanskje platens mest oversette spor, ikke helt uten grunn. Den baserer seg langt mer på rock enn resten av platen, og det mangslungne refrenget kan bli en anelse slitsomt. Midtveis endrer låten karakter med et glitrende melodiskifte, før den igjen faller i det ganske uspennende drivet. Escape følger på mer dynamisk, og riffingen innledningsvis minner om ’Seek and Destroy’. Refrenget er derimot av den radiovennlige sorten. Suggererende, men også litt fremmed. På ingen måte en dårlig låt, tvert om, men altså ikke i tråd med resten av albumet.

Platens siste fjerdedel er en ren nytelse. Creeping Death er blant de absolutte høydepunktene både da som nå. Vitale rytmer pisker låten om jødenes exodus av gårde, parret med hektiske riff som gjør det vanskelig å holde seg passiv. Et særlig fokus er det jo på landeplagene, og da spesielt drapet på alle de førstefødte. ’DIE!’ er jo nettopp det allsang-vennlige mantraet som gjentas. En konsert uten denne utblåsningen er vanskelig å forestille seg. Det avsluttes instrumentellt, og det på den måten at ordet ’episk’ blir for trangt. The Call of K’tulu henter tittelen fra Lovecraft, og gir musikalske assosiasjoner til noe krypende og truende. Verket strekker seg over ni fascinerende minutter spekket med symfonisk dynamikk. Det er et vell av hooks og lead-harmonier som fester seg for godt, og det hele virker på en måte kjent selv ved første gangs gjennomlytning. Kanskje fordi det er nettopp slik musikk skal spilles?

Albumet bidro til at Metallica skilte seg ut fra hurven av thrashband, spesielt gjennom innlemmelsen av akustiske gitarer og introverte lyrikker. I tillegg var tempoet roet ned og den begynnende progressiviteten gjør ‘Ride The Lightning’ til en naturlig bro mellom debuten og ‘Master of Puppets’. Det kan noteres at ‘Fade to Black’ først ble betraktet som en tekst om det å begå selvmord, men ble faktisk skrevet etter bandet ble frastjålet utstyr og forsterkere. Faktisk måtte James lete over flere kontinenter før han til slutt fant en Marshall med den samme sounden. Bandet hadde forøvrig sett seg lei på glam og shockrock som nøt stor popularitet, og ville fravriste dem grepet om publikum.
Samme året signerte de hos Elektra, og høsten ’85 dro igjen over til Danmark og Flemming Rasmussen.

Master Of Puppets (1986)
Enda sterkere fokus på å forene frådende thrash med symfoniske og klassiske elementer ga oss platen som blant mange gjør krav på status som selve juvelen i diskografien. Mer modent enn ved forrige slipp og et forsøk på å perfeksjonere bandets sound. Her er det skåret til beinet, og herfra hentet man selve essensen av Metallica.

Og det starter brutalt med Battery, etter en nydelig intro av edleste merke. Hetfield har lagt mer pondus bak snerringen, over et lag av smatrende og lynraske riff. ’Cannot kill the family, cannot kill the battery!’ er det tilbakevendende utsagnet i denne skjødesløse låten, som virkelig legger listen på et album høyst utenom det vanlige. Og det blir ikke stort mer overbevisende enn på tittelsporet ’Master of Puppets’. Åpningsriffet er som hentet fra læreboken, kjapt og besnærende, med oppfinnsomme vendinger. Et groove legger seg under vokalen, og gitararbeidet er av den typen man kan nyte gang på gang og stadig finne nye holdepunkter og finesser. Akkurat idet man tror låten har spilt ut sine kort, snur den 180 grader og fortsetter med de vakreste soloene jeg har hørt. De klassiske referansene er tydelige, nærmest for en symfoni å regne. Og idet riffene vender tilbake sitter man målløs igjen mens de fletter seg sømløst inn – og lager kvalme i paradis. Sjelden har et så formidabelt stykke musikk blitt festet til tape.

Atonalitet og disharmonier utgjør en smart musikalsk kontrast på The Thing That Should Not Be. En sykelig stemning gjør sporet til platens mest gufne og illevarslende, og er samtidig det mest eksperimentelle. Tempoet er avslepent, mens soloen passer som hånd i hanske. Tematisk er dette enda et nikk til Lovecraft og hans C’tulhu. Headbanger-vennlige rytmer gjør at jeg gjerne skulle opplevd denne live.  I likhet med tittelkuttet er Welcome Home (Sanitarium) enda et eksempel på nyvinningen semi-ballade. Harmoniene og atmosfæren er altomsluttende, og refrenget backes opp av tunge gitarer.  Tekstmessig er dette en kikk inn i sinnets mørkeste avkroker, nemlig den latente galskapen. Sporet glir over i gnistrende klassisk thrash, med kjappe riff og soloer som sitter som spikret. Nok en triumf på et album som holder alt det lover og mer til.

Disposable Heroes er det den unnværlige soldaten som er tema, og er blant platens mest soniske hva angår tempo. Det musikalske er fokus hele albumet gjennom, og vi har godt tid til å vente på vokalene. Når de først kommer, harmonerer det da også glimrende med instrumenteringen. Jeg registrerer nok et kraftfullt refreng, av den typen som fester seg i minnet. At låten faktisk strekker seg over åtte minutter kommer også som en liten overraskelse, all den tid ikke et eneste sekund har gått til spille. Det er bare å benke seg, for neste ut er Leper Messiah, som iverksetter et groove uten sidestykke. Tempoet er satt ned, og det hele føles langt tyngre og dystrere. Dette er kanskje det nærmeste bandet har kommet blasfemi, og er i realiteten et stikk i siden til organisert religion. Det kan vel knapt bli mange nok av slike stikk. Halvveis uti låten opptrer nok en minneverdig riff, som flettes sammen med et parti som mest av alt minner om en mitraljøse. Enda et eksempel på hvordan ting skal gjøres. Sporet avløses av Burtons fenomenale instrumental Orion, enda et verk av proporsjoner. En detaljert innledning glir over i melodiøse riff, hvor bandet vet å utnytte repetisjoner, for å liksom la det synke inn – før man plutselig beveger seg videre. Like viktig som melodien er selve rytmen, eller grooven om du vil. Alt sitter fullstendig naturlig, og det er ikke så mye som en tone jeg ville hørt annerledes. Man blir nesten filosofisk, og under seg over hvorvidt dette er en av melodiene som alltid har eksistert. Litt over midtveis, slakker det hele ned, før oppbygningen starter på ny. Her er det klare referanser til tittelsporet, bare en anelse mer avslappet. Det er i sannhet vindunderlige og klassiske toner som oppleves.
Vi røskes ut av hypnosen på Damage Inc., en forrykende avslutning, som innledes i noe som minner om lengtende hvalsang. Periodevis foregår rytmer og riffing med rabiat hastighet, og det varmer alltid et hjerte som banker for thrash. James forsikrer oss om at ’blood will follow blood’, og idet man tror bandet har gjort sitt ypperste, trekker de like gjerne ut enda et ess av ermet.  På denne platen fant bandets seg selv hundre prosent. Sjelden har toppkarakteren vært mer naturlig. Noe annet ville vært absurd.

Mange mener dette er Metallicas beste album, og faktisk den sterkeste metalutgivelsen noensinne. Ingen singler ble sluppet fra albumet, men tittelkuttet og ‘Welcome Home’ fikk noen snurr hos enkelte radiostasjoner. Turneen ‘Damage Inc. Tour’ som fulgte ble imidlertid en stor suksess, og albumet havnet som nummer 29 på Billboard med en halv million solgte eksemplarer.

Men det var også en tragedie som virkelig gjør at fans og kritikere husker denne platen. Den 27. september var bandet på veien i en innleid buss. De hadde kort tid før spilt i Skedsmohallen, og var på vei gjennom Sverige. Hammet og Burton spilte kort om hvem som skulle få den øverste bikken, og Burton trakk spar ess og vant. Burton la seg godt til rette i sengen, mens gitaristen gikk forover i bussen. Bussen nærmet seg Ljungby og det var iskaldt utenfor.

Sjåføren oppdager et stort isflak i veibanen, men det er for sent. Bussen sklir ut mot gresset, hvor den ruller rundt. Burton blir kastet ut gjennom vinduet, og lander under bussen idet den velter. Resten av medlemmene kommer seg forvirret og hutrende ut av vraket, og får øye på Burtons føtter stikkende ut. De var usikre på helsetilstanden hans, og biler rykket ut for å heve bussen. Men da de var i ferd med å løfte den, røk en av kablene fra vinsjen, og kjøretøyet falt over bassisten igjen.

Burton ble kremert og seremonien ble avholdt hjemme i California. Under begravelsen ble ‘Orion’ spilt.
Fremtiden virket usikker etter ulykken, men med overbevisning om at Cliff ville ønsket det, og med hans foreldres velsignelse, gikk bandet aktivt ut for å skaffe seg en erstatter. Auditionene startet umiddelbart, og blant de første som prøvde seg var Les Claypool. James og Lars syns spillestilen hans var for funky, og takket nei. Claypool startet senere Primus. Tre uker etter begravelsen var innbytteren på plass. Jason Newsted fra bandet Flotsam & Jetsam skulle vise seg å bli en karismatisk figur for bandet.

Metallica avsluttet turneen med Newsted de tidlige månedene av 1987. Men overgangen fra Burton til Newsted var ikke uproblematisk. Resten av medlemmene testet notorisk ut Newsteds tålmodighet gjennom det man kan kalle mild trakassering. Turneutgifter ble gjerne satt på Jasons hotellrom, han ble nektet å kjøre i guttas limo og ble generelt utsatt for mer eller mindre ubehagelige pek. Etter turneen prøvde de ut sitt nye studio ved å spille inn ‘The $5.98 EP: Garage Days Re-Revisited’. En samling coverlåter som også skulle teste Jasons evner. Originalutgivelsen er idag en sjelden raritet.
I 1988 var det tid for deres fjerde album, som skulle bli deres mest komplekse arbeid. Denne gangen ble Rasmussen flydd inn til deres nye studio i LA, One on One Studios.

…And Justice For All (1988)
Et ukjent antall gitarer varsler om store ting i gjære idet de fader inn i Blackened, et fabelaktig førstespor. Lyden er mer klinisk og kontant enn noensinne, og ikke minst sylskarp. Trommingen virker også hakket mer avansert, med utstrakt bruk av doble pedaler. Tematisk er låten nærmest apokalyptisk, og tungsinnet er vel kanskje ikke så merkelig, Burtons bortfall tatt i betraktning. Det borger uansett for et mørkt mesterverk. Grooven sniker seg etter hvert inn, riktignok i et mørkt leie – bare avbrutt av Hammets harmonier. Om ’Justice’ ikke er bandets tyngste album, så er det i hvert fall det mest metalliske. …And Justice For All opprettholder det høye nivået, denne gang med en akustisk intro, som gradvis følges av distortion. Organiske riff og hul tromming fungerer utmerket, og Hetfield låter sintere enn på lenge, idet han bretter ut urettferdigheten i det amerikanske rettssystemet. ’Halls of Justice painted green – money talking’ forteller det meste. Låten er herlig tom for melodier, sett bort fra flotte innhopp fra Hammet nå og da – men fokuset er på kvasse riffene.

Eye of the Beholder fader inn i rytmer med trøkk i, samt stakatto muted riffing. Som platen i sin helhet er det klassiske notene lagt bort til fordel for dynamiske gitarer, med minimale rom for melodi. Her er det rytmene som står i høysetet, og gjør platen unik i katalogen. Det nærmeste referansepunktet blir dermed debuten, dog ambisjonsnivået er det høyeste så langt. Låten er en suveren oppvisning i rytmer kontra melodi, men får stadige påfyll av sistnevnte gjennom leadgitaren. En visuell krigsskueplass markerer inntoget av One, bandets største hit så langt i karrieren. Den starter forsiktig, men vokser hele låten gjennom. Den føles like vital som semi-ballade den dag i dag, og flørter hemningsløst med Burtons nyklassiske bidrag. Kuttet dreier seg rundt tankene til en livstruende skadd soldat, som lengter etter befrielse. Om første halvdel av låten føles potent, vokser den med ett til et frådende monster. Peprende basstrommer og tilsvarende riffing gjør sitt til tidenes outtro. Jeg går simpelthen ikke lei.

The Shortest Straw er den første i bolken av relativt ’korte’ og vitale kutt, som begge går rett i strupen på lytteren. Sporet synes et øyeblikk ufokusert, men går raskt over i perfekte takter for headbanging. I tillegg får vi en smart lead, som fungerer som en hale på riffingen. ’The shortest straw has been pulled for you’ vitner om pessimismen som råder albumet gjennom. Det er utvilsomt bandets svarteste plate og periode, og slikt blir det gjerne god metal av. Jeg må legge til at albumet antakelig er bandets mest teknisk utfordrende, og ikke mange av disse låtene gjøres live. Akkurat det burde faktisk tale i platens favør. Harvester of Sorrow er nok en klassiker, med sine buldrende rytmer og strenge oppbygning. Gitarklimpringen innledningsvis burde også være kjent for de fleste, og det er vanskelig å forholde seg rolig i det låten hardner til.  Jeg har ikke så mye å tilføye denne låten, det blir som å beskrive en gammel kjenning.

The Frayed Ends of Sanity er et spennende møte, og nesten for et fremmedlegeme å regne. Den utradisjonelle koringen er hentet fra de væpnede styrker. Låten er sint nok, og rett på sak. Den sentrerer rundt et sentralt riff, som fungerer som en kjerne man innimellom tar avstikkere fra. Enkelte av disse er imidlertid uovertrufne, det samme gjelder soloen. Sånn helhetlig sett et godt spor, om kanskje en anelse for ambisiøs. To Live is To Die klokker inn på knappe ti minutter, og er en instrumental, men riktignok med et opplest dikt. Tonene som innleder er progressive, men det hardner raskt til i en seig atmosfære. Låten er en hyllest til deres avdøde bassist, og er alt i alt platens mest progressive spor. Det skrider majestetisk fremover, og låten plukker stadig opp nye elementer og detaljer. Lead harmoniene og soloene er en fryd for øret, og når vi nærmer oss halvveis blir det virkelig storslagent. Faktisk har bandet igangsatt strykere på et rolig mellomspill, et særdeles dristig trekk med tanke på bandets sans for minimalisme. I mine ører holder dette til tyve i stil.

Som forrige gang avslutter albumet frenetisk i Dyer’s Eve med Hetfields mest personlige tekst så langt. Tematikken rundt morens død skulle dukke opp igjen senere, men da langt mer edruelig enn her. James holder ikke tilbake raseriet og bitterheten denne gangen, og Lars pisker trommeskinnet som aldri før. Låten er ganske enkelt brilliant riff-messig, og er blant bandets aller mest brutale noensinne. Attpåtil evner de å presse inn et refreng som huskes. Jeg holder dette albumet som en knapp favoritt, en hårsbredd foran ’Master of Puppets’, ettersom jeg anser dette for å være den mest rendyrkede metalskiven.

Mange savnet bassen, som knapt er hørbar på platen. Om dette ble gjort som en narrestrek mot Newsted eller fordi de ikke stolte på bassistens evner er blitt gjenstand for spekulasjon, men ifølge Ulrich skyldtes det to faktorer. For det første at Newsted ikke var tilstede under mixingen, og for det andre at basslinjen lå svært tett opptil Hetfields riffing. Jeg vil påstå at dette er bandets mest progressive utgivelse, med lange låter uten noen spesielt tight struktur.

Tematisk handlet mye av albumet om personlig kontroll og uavhengighet, og ble i den forbindelse hyllet fordi den tematisk skilte hardrocken fra bluesen. Likevel ble selve produksjonen av albumet slaktet. Kompleksiteten og lengden på låtene gjorde uansett sitt til at Metallica lot være å inkludere dem i setlistene sine. Faktisk var dette en direkte årsak til at neste album innholdt enklere sangstrukturer.
Enkelte fans ble litt snurt da videoen til ‘One’ begynte sin rotasjon på MTV, og turneen som fulgte var ikke lenger nedstrippet. Scenen var belagt med ‘props’ som falne søyler, og konseptet minnet om klassisk Priest eller Maiden. Salget av albumet gikk uansett glimrende, og endte som nummer 6 på Billboard.

Metallica (1991)
Under innspillingen av deres neste skive ble det klart at plateselskapet ville øke fanskaren betraktelig, og hyrte inn Bob Rock som produsent. Rock hadde tidligere produsert musikk Metallica hadde hatet, representert ved band som Bon Jovi og tidligere nevnte Mötley Crüe. Prosessen med å feste musikken til tape varte over et år, og var uhyre slitsomt for alle involverte. Bandet kranglet seg imellom, men sørget for en unison front mot Bob Rock – som de tilsynelatende mislikte intenst. De argumenterte mot produsenten når det gjaldt konsept, ansvar og sound. I etterkant av produksjonen sverget de på å aldri mer samarbeide med Bob Rock. Resultatet ble likevel en klassiker, og selv om innspillingen ryktes å ha oversteget en million dollar, skulle dette vise seg å bli flisespikkeri med tanke på inntektene.

Når jeg kaller dette en klassiker, så tenker jeg hovedsakelig på mainstream rock, hvor dette albumet nyter samme respekt og suksess som Nirvanas ’Nevermind’. Platen var udiskutabelt crossover, og satte premissene for det nye tiårets metal, og hjalp til å begrave thrashen som hadde herjet det glade åttitall. I statene hadde som kjent metalen stadig vanskeligere kår på nittitallet, og bandene delte seg opp i to leire – tilnærming til mainstreamen eller tilnærming til den blomstrende deathen. Metallicas kanskje argeste konkurrent, Slayer, gikk derimot punken i næringen. Denne platen er altså langt mer enn en storselger eller en pulsmåler på scenen anno 1991, men et fullblods vendepunkt. Den beviste at undergrunnen kunne fengsle massene via tilsynelatende enkle grep. Men fullt så enkelt var det selvsagt ikke for brorparten av bandene. Et annet eksempel på vellykket redefinering av soundet er Megadeth, mens Testament figurerer som eksempel på det motsatte. Deres utskjelte utgivelse, ’The Ritual’ solgte labert, og holdt på å knekke bandet. I stedet for å gjøre som mange andre, legge ned – valgte bandet det nest beste (rent finansielt); undergrunns heltestatus.

Albumet som senere bare skulle bli kjent som ’The Black Album’ innledes svært så fengende med Enter Sandman, hvis riff var den reneste genistrek. Tunge rytmer bygger låten opp til et befriende klimaks og bandets største hit var et faktum. Lydbildet er langt mer mettet enn forrige gang, og dermed langt mer tilgjengelig. Uansett svinger det voldsomt av førstesporet, som rett og slett handler om vonde drømmer. Med tiden har dette blitt en virkelig evergreen. Skikkelig seigt og møkkete blir det imidlertid på Sad But True, en vellykket øvelse i doom.  Igjen tar Hetfield for seg det underbevisste, gjennom fraser som ’I’m your eyes when you must steal –I’m you’. Groovet er feiende flott, og det er vanskelig å ikke bli trukket inn i rytmene. Når teksten i tillegg er såpass enkel å huske, er det ingen tvil om at bandet hadde truffet enda en innertier. Det noteres at sangstrukturene er langt simplere og umiddelbare, nesten som et motsvar til ’Justice’. Holier Than Thou setter opp tempoet en smule, og starter med et kraftig parti, som med ett strømlinjeformes. Igjen er det farlig fengende, og om låten ikke opplevde samme klassikerstatus, står den ikke langt tilbake for de foregående. Det andre jeg biter meg merke i angående sounden, er at den i større grad er vokalbasert enn tidligere. Med andre ord hadde bandet justert lydbildet akkurat det som skulle til for å innkassere en megasuksess. Å gjenta den skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere.

The Unforgiven er enda en udødelig stayer på rappen. I sannhet et mektig og mørkt spor – som igjen inviterer til allsang. Innledningsvis opererer den akustisk, og veksler dynamisk med tyngre partier utover. Refrenget er suverent, og vi snakker her om det nærmeste bandet har kommet en fullblods kraftballade. Det er bare å innrømme det; dette er en fantastisk låt. Og så mye verre blir det vel ikke på bandets ode til turnelivet – eller veien (som var tilfellet i de dager). Wherever I May Roam iverksetter et eksotisk groove, med toner av orientalsk merke. Versene evner å spre en viss musikalsk uhygge, og det raskere partiet er enkelt, men godt. Låten har kanskje ikke like høy gjenbruksverdi som flere av de øvrige, men er uansett deilig løssluppen og lekende. Enda litt bedre igjen blir det på rysaren Don’t Thread on Me. Tunge og fengende rytmer av superb kvalitet gir sporet et vanvittig driv, og teksten er minneverdig den også. ’So be it, friend no more. To secure peace, is to prepare for war’. Med sine fire minutter er det også et av albumets korteste.

Through the never innledes med kjappe, enkle noter, som holder seg gående. Dessverre er sporet litt intetsigende, og det er ikke all verden som fester seg. Det holder selvsagt et greit nivå, men sliter litt i konkurransen. Det blir et raskt og uhøytidelig avbrekk, og sånn sett oppfyller den kravene glimrende. Avslutningen er riktignok langt bedre, idet James messer ’I’m. Through. The. Never!’ Det blir nesten overflødig å kommentere bandets neste kutt Nothing Else Matters. Denne gangen gikk bandet hele linjen, og leverer en geniun ballade. Jeg er ikke i tvil om at dette er bandets mest kjente låt, med en fortid som monsterhit av dimensjoner. Og fremdeles ruller den på radioen. Uansett hvilke motforestillinger dette måtte vekke, er det ganske enkelt et nydelig stykke musikk. Jeg innbiller meg alltid at jeg er sykelig lei, men hver gang jeg faktisk hører den igjen, må det innrømmes at den fremdeles evner å fenge, spesielt idet soloen drar inn mot slutten.

Det blir en brå overgang til Of Wolf and Man, et av platens mange gode spor. Den truende melodien sitter perfekt, og kaster ikke bort et sekund mens den travelt jager videre.Riktig så hjemsøkende vibber her altså. Riffene er økonomiske, og melodien utnyttes maksimalt. En låt jeg mener er god nok for bandets livesett, men som temmelig sjelden spilles. The God that Failed handler om hvordan Hetfields kreftsyke mor bukket under fordi hun ikke søkte hjelp. Moren var en del av Christian Science bevegelsen og oppfostret sønnen strengt. Dette var andre gangen James lot seg påvirke av hendelsen tekstmessig. Melankolsk og en anelse seig, men med flott riffing underveis. Albumets mest skjebnetunge stykke, og står i så måte i stil med innholdet. Likevel blir den en anelse baktung. My Friend of Misery innledes i vemodige basstoner. Den baller imidlertid på seg, og et seigt og mektig driv opprettes. Jeg liker versene godt, men refrenget har aldri grepet meg på samme måten. Etter hvert mister man litt fremdrift, men country-partiet i midten er rimelig sløyt. Mot slutten blir faktisk ganske så alternativt. Jeg vil på ingen måte avskrive sporet, men det fungerer tidvis som et hvileskjær. Det rundes av med The Struggle Within som starter utradisjonelt med korpstromming. Kjapp strengeføring forekommer, og låten er rik på variasjon. Soloen henter elementer fra rock n roll, og minner litt om hva Hammet gjorde på debuten. Stadig pipler det frem nye gullkorn, men vi får aldri skikkelig tid til å fordøye dem. Litt for travelt med andre ord.

Platen debuterte som nummer en på Billboard-listen, og gikk platina innen noen uker. ‘Enter Sandman’ seilte opp som den første og den største hit’en, hakk i hæl av den akustiske balladen ‘Nothing Else Matters’. En låt som forarget en del gamle fans, og plantet Metallica solid innenfor mainstreamen. Kortere låter borget for spilletid på radio og tv. Hadde de ikke vært for Metallicas hardnakkede integritet, ville nok det hele foregått langt mer udramatisk. Men slik situasjonen var delte fansen seg i to leire; de som skydde albumet som pesten og dem som hevdet at det uansett var heavy. Bandets respons til at de solgte ut var av den avvæpnende sorten: ‘Ja vi selger faktisk ut alt. Hver eneste billett.’

Forøvrig var det ikke alle som lot seg begeistre. Aftenpostens journalist utviste en temmelig sensasjonell ignoranse i møtet med bandet på konsert i spektrum.

Suksessen avfødte en turne kalt ‘Nowhere Else To Roam Tour’, som varte i tre utmattende år. Den mest dramatiske hendelsen var et uhell med pyroen i ’92, på en split-konsert med Guns n’ Roses. James fikk andre- og tredjegradsforbrenninger på armen i starten av ‘Fade To Black’ og måtte fortsette turneen uten gitaren. John Marshall fra Metal Church tok over de aktuelle datoene. I 1993 ga bandet ut boksen ‘Live Shit: Bing & Purge’ med masse materiale fra den pågående turneen. Etter turneen fulgte en velfortjent pause frem til 1995, da de satte i gang med deres neste plate. Etter et år med arbeid og innspilling hadde de nok materiale til to cd’er, og tenkte først på et dobbeltalbum. Men bestemte seg for å slippe ett album og deretter gi seg selv et år på å finpusse det resterende. Bob Rock ble hentet inn igjen for å videreføre suksessen.

Load (1996)
Jeg husker fremdeles vantroen, nei; sjokket, idet jeg satte den flunkende nye platen i cd-spilleren. En liten evighet hadde passert siden forrige slipp, og jeg tok det for gitt at bandet skulle levere et nytt mesterverk. Men først ute var musikkvideoen ’Until It Sleeps’, og de ferske bildene av bandmedlemmene avslørte at thrash-ethoset var kastet på båten – med festlige designer-klær og korte, ordentlige frisyrer. Jeg fortalte meg selv at dette ikke trengte bety noe som helst. De kunne da fremdeles lage anstendig metal?

Det viste seg imidlertid raskt at roret var overlatt til Bob Rock etter suksessen med ’Metallica’, en stortselger som evnet å krysse over i mainstreamen. Ain’t My Bitch starter forrykende nok, men det blir øyeblikkelig klart at musikken ikke lenger er basert på metal, men rock n’ roll. For å være mer presis; grease- og sørstatsrock. Riffsnekrer Hetfield hadde latt seg inspirere av sin venn, Pepper Keenan, og hans Corrosion of Conformity. Tross stilskiftet, evnet altså ikke Metallica å bringe inn noen form for originalitet i soundet. Det kan selvsagt argumenteres med at bandet leverer et stødig album, innenfor rammene av sørstatsrock, men på den andre siden har ikke dette argumentet gyldighet overfor fansen som hadde kommet til tidligere. Mye av musikken er fullstendig adekvat på sine egne premisser, men enkelte unoter noteres underveis. Førstesporet holder rimelig høyt tempo, med fengende nok rytmer og riffing. De mutede riffene som definerte thrashen er bortimot totalt fraværende, i likhet med kompleksiteten. Det låter simplere, designet for umiddelbar respons, rendyrket som takknemlige hvileskjær i konsertsammenheng. Jeg vil oppsummere låten i ett enkelt ord; radiorock.

Kanskje mest graverende av alt er James’ nye tilnærming til sang, hvor det nye imaget som sørstatshelt tilsier kjeveslark og tendensen til å avslutte ytringer med ’(ye)ah’. Eksempelvis ’Until it Sleepsah!’ Produksjonen er imidlertid langt mer organisk enn tidligere, muligens også mer dynamisk – men samtidig fryktelig basstungt, slik at det låter riktig så rent og pent. Hvilket ikke er av det gode.  2×4 fortsetter i samme åre, men er langt mer groovy, med et rullende og mektig riff. Jeg følte dette som en aldri så liten betryggelse, en slags party-versjon av ’Sad But True’. Det atmosfæriske partiet mot slutten av låten er også varmende, og opprettholder det greie nivået på låten.

The House Jack Built stiller jeg meg mer avventende til. En seig oppbygning som aldri når et fullverdig klimaks. Selve refrenget (’The higher you are, the further you fall’) er minneverdig, men resten blir for omstendelig – nærmest ambient i sin monotoni. Det virker underlig å påstå at man innimellom hører at det faktisk er Metallica, men bandets markedstilpasning var såpass ekstrem. Hetfields usjarmerende gauling mot slutten av sporet, styrker meg idet jeg gir låten strykkarakter. Until It Sleeps var albumets første singel og musikkvideo – som dukket opp på tv i god tid før selve releasedato. Ufordøyelig og kjedsommelig slentrer den av gårde, og forårsaket nok grå hårstrå på mang en fan. Kort sagt en låt som sentrerer rundt noen gitarakkorder. King Nothing setter mer fart i sakene, og får dermed høyere status kun i denne egenskapen. Åpningsriffet er fengende nok, mens resten fungerer helt på det jevne. Likevel, jeg har ikke sansen for  Hammets nye soloer, ettersom de stort sett bare opererer langsmed blues-skalaen, samtidig som tonene tværes ut i det uendelige. Hero of the Day er enda et baktungt spor som hindrer albumet i å lette. En powerballade altså, men hverken særlig nydelig eller bevegende. Heller repeterende og uoppfinnsom. Da blir det gjerne litt mer spennende med behagelig monotoni i Bleeding Me. Over åtte minutter langt, men likevel godkjent som bakgrunnsmusikk. Et pretensiøst spor, men ikke i nærheten av selvhøytideligheten til eksempelvis ’The House Jack Built’. Jeg vil trekke frem refrenget som kanskje skivens beste.

Cure er en billigere affære, et alibi for å leke seg litt innenfor det ferske sjangerskiftet. Og tidvis funker løssluppenheten ganske så bra. Teksten reflekterer også dette, med litt oppfinnsom dobbelt bunn her og der. Låten er dessverre også et dokument over hvor langt bandet nå hadde beveget seg bort fra alt som engang gjorde dem store. Men i all rettferdighet; langt verre skulle det bli på Poor Twisted Me. Et kjedelig riff kledd opp som en låt. Et spor som skriker ’filler’ – den variable kvaliteten tatt i betrakning. Fullstendig intetsigende, både musikalsk og tekstmessig. Da hjelper det ikke med all verdens effekter på vokalen.

Wasting My Hate er barskere, og riffet som driver sporet fremover er enestående. Da får det være at refrenget er under par. All eksperimentering er satt på hold, og det du ser er det du får. For så vidt en grei nok betingelse, så lenge bandet vet å trøkke til tilstrekkelig. Bandet svinger med ett innom myk køntri, på det som er platens mest ’kontroversielle’ kutt. Mama Said er riktignok et fremmedlegeme, men står i mine ører ikke det minste tilbake for resten. Faktisk er dette blant mine favoritter på albumet. Temaet er Hetfields vanskelige forhold til moren, og hennes lefling med religiøs fanatisme. Og frontfigurens ærlighet og mot må berømmes. Thorn Within føles som noe du har hørt tidligere på platen, men kommer seg imidlertid relativt raskt. Gode tendenser stagnerer imidlertid i begivenhetsløse vers. Et spenstig refreng hjelper ikke på helhetsinntrykket. Ronnie får oppgaven med å hale det hele i land, og det på en særdeles tvilsom måte, med platens mest forglemmelige refreng og arrangement. Hadde definitivt gjort seg best på en øvingstape.

Metallica var influert av en rekke stilarter som reflekterte i musikken. Litt blues, litt sludge og litt boogie. Slide gitar og shuffle rytmer dominerte også. James hadde nok hørt igjennom platen ‘Deliverance’ av hans venn Pepper Keenan (Corrosion Of Conformity) mer enn godt var. Logoen hadde blitt stilisert, og platen kom med en ekspansiv booklet med fancy bilder av de nyklippede herrene. Selve coveret var en salig blanding av menneskelige fluider (med navnet ‘Blood and Semen III’), og kan virke mer avskrekkende enn selv Cannibals Corpse’ visuelle eskapader.

Reload (1997)

Allerede året etter skulle låtene som ikke var gode nok for ’Load’ ut i handelen. Lydbildet fra forrige skive var ivaretatt, om ikke enda mer polert. Førstelåt Fuel er frenetisk greaserock, for å liksom sette ut i femtegir fra starten. Låten er fremdeles sånn måtelig populær, men jeg falt aldri helt for den.  Et pluss for Hammets bidrag må riktignok noteres. Tempoet slakkes betraktelig på albumets førstesingel The Memory Remains. Her satses det på kvernende groove, og ender opp som en semiballade. Som radiorock passerer dette så vidt, men går temmelig på trynet når det gjelder gjenbruksverdi. Marianne Faithfulls nynning og lalling i det returnerende mellomspillet er i beste fall en gåte, og ikke nødvendigvis noe eksempel til etterfølgelse når det kommer til musikalske synergier.

Devil’s Dance gir hardt tiltrengt drivstoff, og minner en hel del om ’Of Wolf and Man’ med sine truende shufflerytmer . Ingen metal-låt selvsagt, men relativt fengende tungrock, og kanskje skivens mest eksperimentelle hva rytmer angår. Sporet avløses av pene melodier i balladen The Unforgiven II – en fullstendig unødvendig tittel. Litt søtladen køntri minner nemlig svært lite om låten den forsøker å følge opp. I seg selv et greit nok stykke musikk, men den yter ikke originalen noen rettferdighet. Faktisk blir det hele noe pinlig sett i dette lyset.

Better Than You skulle vært skrotet tidlig i prosessen. Et forsøk på å forene pop-hooks med metal, samt tidenes gørreste refreng levner ikke låten store muligheter. Inkonsekvent og schizofrent. Slither er smartere rent tekstmessig, men mangler tempo. I tillegg er Hetfields prestasjoner foran mikrofonen godt under pari, med sørstatsuttale inntil det parodiske.

Carpe Diem Baby satte seg kanskje best de første gangene skiven spant i anlegget mitt, og er unektelig blant de bedre så langt – uten at jeg vil trekke frem noen superlativer. Låten har i det minste atmosfære, iblandet seige, rullende riff. I takt med resten av materialet sliter ikke Lars ut trommeskinnet her heller. Soloen er overraskende intetsigende, og nøyer seg med å følge de generelle melodilinjene. Bad Seed er nok en kreativ dupp, til tross for noen ålreite riff innimellom. Ny bunnotering for Hetfields overdrevne stemmebruk, som desperat prøver å dekke over mangler. Låten mangler sjel og driv, og inkorporerer alt for mange elementer på en gang.

Where The Wild Things Are er bedre, og ikke så rent lite inspirert av grønsj (Alice In Chains), samtidig som byssanlull-vibber plukkes opp. Etter hvert blir dette likevel for repeterende.
James velger å prate en del på Prince Charming, og det parodiske hva angår redneck-estetikken blir overtydelig også musikalsk. Denne låten er hinsides elendig, og viser at bandet innbilte seg at de kunne slippe unna med hva som helst – nå som stjernestatusen var sikret. Low Man’s Lyrics gjør ingenting for å motbevise den påstanden, men er likevel et av albumets sikreste travere. Vi snakker mer lefling med musikken som gjorde Kenny Rogers berømt, og låten har en viss uvøren, slepende sjarm. Bandet er så til de grader ute av sitt rette element, men skal ha for viljen til å prøve – om ikke annet.

Idet Attitude setter i gang er det ingen tvil om at kreativiteten går på tomgang, og antallet middelmådigheter begynner å bli plagsomt. Låten sliter med de samme tingene som ’Bad Seed’, om man ser bort fra at den er fryktelig mye verre. Metallica hangler videre med Fixxxer, et åtte minutter langt epos. Som ikke henger helt på greip. Musikken er pyntelig og kjedelig nok den, men refrenget virker malplassert, og timingen er snodig. Her ødsles det flittig med tidsbruken; bandet har tilsynelatende allverdens tid til å hale denne intetsigende jam’en i land. Jeg får lyst å trøkke hele stasen hvor den hører hjemme – i søppelet.

Denne gangen sto det urin og blod på menyen, og platen hadde enda sterkere innslag av country/blues/greaserock. Vokalen var som sist lenger oppe i lydbildet, og instrumentparken inkluderte Hurdy-gurdy, steelgitar og fiolin. Publikum kunne ikke gjøre annet enn å se dette som et vendepunkt. Salget var lavere enn ved de tre tidligere utgivelsene, til tross for massiv mediedekning og positive omtaler. Senere uttalte James av flere av låtene egentlig ble sett på som for svake, men ble pusset og polert nok til at de ble tatt med.
Året etter lanserte Metallica den definitive Garage-platen, ’Garage Inc.’, med både nye og gamle coverlåter. Den ene cd’en bestod av nye covringer av Misfits, Thin Lizzy, Mercyful fate, Black Sabbath, Blue Öyster Cult og Nick Cave. I tillegg fulgte det med en hit i form av Bob Segers ‘Turn The Page’. Cd nummer to inneholdt derimot låter bandet hadde covret i lengre tid, og noen av dem hadde vært inkludert på singler og den originale Garage EP’en.

Metallica kom snart i kontakt med nå avdøde dirigent Michael Kamen. Han overbeviste bandet om at det ville være en god ide å spille konsert med strykere, for deretter å slippe det på cd. Metallica var skeptiske i begynnelsen, men gikk med på at det var en artig vri på et utradisjonelt best-of. Bandet inkluderte to nye låter, ‘Human’ og ‘No Leaf Clover’. Det som ofte trakk ned var symfonien. En gang i blant befant strykerne seg i symbiose med musikken, eksempelvis på ‘Master of Puppets’ og ‘The Call of K’thulu’. Men det hele luktet av heismusikk. Tidvis litt for pompøst og kvelende, hvorpå låtene formelig druknet i Kamens patenterte Hollywood-soundtrack.

I år 2000 oppdaget Lars at den uferdige utgaven av ‘I Disappear’ lå ute til nedlastning på Napster. Sangen ble spilt inn til Sountracket ‘Mission Impossible 2’. Ulrich så også at hele katalogen var tilgjengelig gratis, og kontaktet sine advokater. De saksøkte Napster og fikk en liste over 300.000 brukere de krevde skulle utestenges fra tjenesten. Det endte i forlik og Metallica fikk det som de ville. Men det hele skulle bli et PR-mareritt, og bandet ble ofte latterliggjort. Andre band uttalte seg også mot Metallica, og Mötley Crüe refererte til dem som ‘Metalligreed’.

Men en ulykke kommer sjelden alene, og akkurat idet bandet skulle entre studio, erklærte Jason Newsted at han var ferdig i Metallica. Den offisielle årsaken var den fysiske slitasjen han hadde pådratt seg gjennom alle årene på scenen. Senere kom det frem at Hetfield hadde nektet ham å involvere seg i sideprosjektet Echobrain. Ironisk nok er Hammet kreditert for en solo på albumet, uten at det fikk konsekvenser. Etter floppen med Echobrain, var Newsted innom Ozzy en snartur, før han ble innlemmet blant prog-thrasherne i Voivod.

Sommeren 2001 kom, og James ble innlagt for alkoholisme og ‘andre’ avhengigheter. Bandet hadde gjort noen halvhjertede forsøk på plateinnspilling allerede, men krangel og egoboosting hadde umuliggjort prosessen. Bob Rock var som vanlig på plass, men nektet å jobbe uten hjelp utenfra. De hyret inn en psykolog som skulle løse flokene, noe Newsted syntes var ‘fucking lame’. Ulrich og Hammet fryktet at Metallica var historie, før James returnerte tørrlagt et år senere. Med Bob Rock som bassist fullførte de endelig innspillingen, og iverksatte auditions etter ny bassist da albumet allerede var trygt i havn. De landet på Robert Trujillo, med en fortid i Suicidal Tendencies og Ozzy.

St. Anger (2003)
Et band i identitetskrise.

Etter sørstatsrocken ble vurdert som et uheldig sidespor ut i ingenmannsland, ble nå fokuset rettet mot en forvirrende blanding av mainstream metal og hardcore (jmf. den fremvoksende metalcoren). Når man i tillegg hadde vansker med å kvitte seg fullstendig med unotene fra ’Load’-æraen, ble soundet en heslig og fremmedartet opplevelse. Ved plateslipp var hypen av sorten ’endelig tilbake til røttene’ – men intet kunne vært lengre fra sannheten. Kunstneriske og kommersielle ambisjoner er som regel ugreie følgesvenner når man skal levere thrash. Likevel hørtes det ut som bandet på sitt krampaktige vis forsøkte å gjøre nettopp dette, innenfor Bob Rocks kommersielt orienterte rammer. Det visuelle motstykket til soundet blir som når feterte golfspillere prøver seg på rugby. Stivt, kunstig og lattervekkende. Svøpt i en bedriten produksjon, med det mest ynkverdige trommesoundet festet på plate, starter vi ut med et alvorlig handicap. Det høres faktisk ut som Ulrich trakterer hvitevarer. Og ikke minst; Hammets soloer måtte gå planken.

I likhet med samtlige låter skjemmes Frantic av produksjonen, så det er riktigere å se bort fra det rent tekniske her. Men det skal legges til at gitaren høres usedvanlig spinkel ut. Riffingen er rett på sak, men kanskje i overkant simpel. Melodiene henger ikke sammen i noen særlig grad, og minner mer om et overskuddslager. Låten bindes sammen av Hetfields refreng, hvor han gjentar ’Frantic-tic-tic-toc’ til det kjedsommelige. Noe bedre blir det på St. Anger, platens første singel – med barsk video spilt inn i San Quentin. Låten har en markert oppbygning, men dessverre høyst forglemmelige vers. Det blir klart at vokalen rett og slett mangler en brutalitet som står i forhold til musikken, og det hele føles konstruert. Som falleferdige teaterkulisser. Simple, kontante gitarstrofer funker innimellom, men er så langt som bandet egentlig kunne komme fra det opprinnelige varemerket.

Some Kind of Monster fremstår urovekkende tannløst, og etter en drøy innledning kommer noen svært så påklistrede versenoter. Gruoppvekkende nok som en slags rap. Det drivende riffet er enda en øvelse i noe som minner om nü-metal. Jeg vil nødig torturere mine lesere, men her anstiger assosiasjoner til Limp Bizkit. Etter åtte særdeles repetative minutter fortsetter albumet med Dirty Window. Et hurtigere, men kanskje enda ’tynnere’ spor, rent lydmessig. Refrenget er mer melodiøst, men står da også i enda større kontrast til musikken. Invisible Kid drar oss lengre ned i skumringsdalen, og er nok et spor som virkelig tværes ut. Regel nummer en er at man heller kutter fremfor å legge til. Har man tredve minutter med materiale, så nytter det ikke å trekke og slite det utover 75 minutter. Innimellom funker låten, og samsvarer bedre med vokal. Det må nevnes at denne låten nikker mest mot ’Load’-temaet.

My World er tidvis en lidelse av de sjeldne. Ikke bare problematisk rent lyrisk og vokalmessig, men også særdeles uoppfinnsom rent musikalsk. Jo mindre sagt om refrenget, jo bedre. Her er det lite å ta tak i. Shoot Me Again lefler med arier og langstrakte verselinjer, og det funker bedre enn mye annet her. Tross et islett av groove, er ikke mellomspillene balanserte. Refrenget er uansett det beste så langt. Den tematiske konteksten vekker mindre sympati, ettersom dette er Ulrich’ forsvarskrift i kjølvannet av Napster-katastrofen. Sweet Amber innledes i lat køntri, før det fortsetter i høyt tempo. Innimellom veksler hardkjøret med sløy sørstatsrock, en schizofren dimensjon for holder seg låten igjennom. Jeg liker den truende melodien i refrenget, men faller ikke i smak totalt sett.

The Unnamed Feeling er ment som pustepausen, eller hvileskjæret, om du vil. Her veksler det riktignok like heftig som ellers, men inntrykket jeg sitter igjen med er uansett semi-ballade. Og tidvis albumets sterkeste kort. Den er riktignok altfor lang, men oppfattes mer autentisk. Bandet jobber øyensynlig hardt for å ekskludere en solo her. Purify er platens korteste spor, med sine fem minutter og fjorten sekunder. Uten at det hjelper det minste. Det virker som all retningssans har forduftet, og refrenget er simpelthen horribelt. Hetfield drukner oss nådeløst med redneck-slangen sin. En stri tørn går mot slutten med All Within My Hands, et merkelig bidrag. Fullstendig uten struktur og en rekke temposkifter, fra full spiker til siste spikeren i kisten. Dette blir jeg ikke klok på uansett hvor mange gjennomlytninger jeg utsettes for. Om det skal være på denne måten, så ser jeg for meg en karriere som rockestjerne innen kort tid.
Mange lot seg lure av denne platen, med sitt uhåndgripelige lydbilde – og mente dermed å skimte storhet i tåken. Det tar tid å komme innunder materien, uten at man nødvendigvis finner edelt metall av den grunn. Nå kunne det i prinsippet bare gå en vei. Oppover.

Albumet debuterte på toppen av salgslistene, med en rå og upolert sound som skulle motsi kritikere som påsto de hadde mistet evnene. Men fans var ikke happy. Metallica hentet like fullt hjem sin syvende Grammy. Turne fulgte, og bandet gjorde et poeng ut av å ikke inkludere en eneste låt fra ’Load’-æraen.

Death Magnetic (2008)
Det er alltid en begivenhet når klodens største metalband slipper ny skive, og hypen er selvsagt massiv. Men etter en kreativ ørkenvandring som har pågått i snart femten år, var mine forventninger til bandet betraktelig redusert. Forrige plate minnet mest om en stygg ulykke, kanskje ikke så merkelig om man i ettertid ser filmen om den tubulente innspillingen, og bandet hadde øyensynlig stagnert i midtlivskrisen.
Men grep ble tatt. Bandet tok mer eller mindre avstand fra ’St. Anger’, og låtene forsvant fra live-settet. De hadde allerede fornektet Load-æraen en god stund, og neste naturlige steg var å kvitte seg med Bob Rock, produsenten som hadde løftet bandet inn i mainstreamen. Bob var kanskje den mest edruelige i forsamlingen, men hadde et uheldig perspektiv på musikken, tatt i betrakning hans historie som glam-forkjemper. Sparkingen av Bob Rock banet vei for Rick Rubin, som har en gullkantet kredibilitet etter hans samarbeid med Slayer – og ting så med ett langt lysere ut for den nye platen.
Jeg hadde i alle år drømt om en retur til thrashen, noe jeg egentlig visste var like sannsynlig som å vinne i lotto. Men om jeg ikke stakk av med førstepremien, så var jeg på vinnerlisten, for dette snuser faktisk på ’…And Justice For All’. Resten av soundet tar utgangspunkt i megasuksessen som fulgte, i tillegg til enkelte unoter fra ’Load’. Platen er massiv og variert, og det er ikke rent lite å fordøye for en stakkars kritiker. Vi får ta det etappevis.

Det starter med That Was Just Your Life. En låt av det episke slaget, som innledes i stemningfull og dyster akustikk, som gradvis baller på seg. Og Robert Trujillo er godt hørbar i mixen. Det settes tempo på rytmene og riffingen slekter på tittelsporet fra ’Justice’. Dette er den opplagte referansen, og det er godt å ha dem tilbake hvor vi liker dem. Det noteres også utsrakt bruk av lead gitar som akkompagnement til riffene, og Hammet får også skvist inn flere kjappe soloer underveis. The End of the Line fortsetter der førstesporet slapp, men med en anelse mer groove og rock. Jeg er ikke så veldig glad i den rockete delen av Metallica, men her fungerer det utmerket. Jeg er da også såre fornøyd med comebacket av de mutede riffene. Hetfield er mer kontant i leveransen av vokalene, med mindre sang og mer brøl. Etterhvert går låten mer progressivt, og havner i et stemningsbærende akustisk landskap – som hentet fra ’Load’. Det som er gjennomgangstonen på hele ’Load’, fungerer her glimrende i små posjoner. En svært god begynnelse her altså.

Broken, Beat and Scarred oppviser rullende rytmer og jobber seg eksemplarisk opp. Her er det mange taktskifter og mellomspill, under et dekke av solid groove. Låten er mer melodiøs enn sine forgjengere, og minner dermed mer om materialet fra ’The Black Album’, uten å være like fokusert. Hetfield synger i større grad, men låten er ikke uten sine kvaliteter. Det er også en av platen kortere spor, men tikker likevel inn på drøye seks minutter. Siste tredjedel av låten er da også det reneste riff-o-rama. Det som startet sånn helt ålreit, utfolder seg virkelig etterhvert som det skrider frem. ’We die hard!’ er mantraet som går igjen. Så er det på tide med en skikkelig høydare i den gode semi-balladen The Day that Never Comes, som er noe av det beste bandet har gjort i den kategorien siden ’One’. Den starter ganske laidback, med fokus på harmoni – og det lukter klassisk Metallica igjen. Midtveis går det her som det gikk på ’One’, nemlig kjapp og brutal riffing, uten at det dermed blir et plagiat. For eksempel er det langt mindre briljering fra Kirk Hammet å spore her.

All Nightmare Long er mer gull, tross en litt avslepen åpning. Tempoet settes snart i høygir, og ethvert spor av det melodiøse er parkert. At det tar to fulle minutter før Hetfield gir verbale livstegn sier også sitt om hvor fokuset ligger. Hetfield kompenserer for mangelen på melodi gjennom stemmebruk, men dette er for meg en kramgo’ låt fra begynnelse til slutt. Her må også Lars få litt skryt. Han er ofte fremstilt som en middelmådig trommis, men viser på dette albumet at han kan sine saker, og gjør også flittig bruk av doble pedaler på basstrommen. Cyanide fungerer som del opplagte singelen ved siden av ’The Day’, og er en ganske straightforward rocker. Jeg syns den blir i simpleste laget, spesielt i sammenlikning med resten. Et markert refreng, og tankene glir over på låter som ’Fuel’ fra ’Reload’. Ikke det beste, for å si det forsiktig. Og det løfter seg vel neppe stort på The Unforgiven III, melking av et utarmet produkt, som helst skulle fått blitt i fred etter første innspillling. Her kjøres det i gang med piano, strykere, blåsere og vemodige, lengtende toner. Etterhvert som kuttet bygger seg opp, har jeg fremdeles vansker med å se storheten i dette. De rullende melodiene gir meg ubehagelige flashbacks til slutten av nittitallet. Vi snakker selvsagt om ballade her, av den noe pompøse sorten.

The Judas Kiss tar opp stafettpinnen hvor ’Nightmare’ slapp, her er det thrash igjen – bare en anelse mer episk. Den er litt vanskeligere å få grep om, ettersom det skjer nye ting hele tiden, som borger godt for fremtidige gjennomlytninger. Her florerer da også soloene. Suicide and Redemption er platens instrumental, som klokker inn på knappe ti minutter. En riktig så monumental sak, som bedrer seg for hvert minutt som går. Innimellom mistenker jeg dette for å være en jam, andre ganger smelter ting sammen, slik at jeg likevel aner en overordnet plan. Jeg har vel strengt tatt hørt bedre. Det blir likevel en grand finale i My Apocalypse, en rasende godbit med høyt tempo – som faktisk kan minne litt om ’Dyer’s Eve’ i utforming. Her kliner bandet til med blastbeats og lynrask thrash-riffing. En verdig avslutning.

Men det er et vesentlig ankepunkt. Lyden er fullstendig uakseptabel. Bandet måtte trekke singelen ’The Day That Never Comes’ av denne grunn, og man skulle nesten tro ting ville være ordnet etter denne fadesen. Det er imidlertid ikke gjort, og er ganske enkelt en skandale. Distortion, spraking og vrenging er resultatet, uansett hvilket volum man setter.

Dette albumet forteller meg først og fremst at de kan når de vil. Så hvorfor i alle dager har de satt oss på pinebenken i alle disse årene? Svaret er todelt; Bob Rock og størrelsen på bankkontoen. Jeg er uansett av dem som mener at nevnte kontoer ville vært enda fetere om de hadde holdt seg til det de kan best. Det er for sent å snakke om ’kred’ i metalmiljøer, men dette var uansett en solid prestasjon fra de aldrende herrene.

Metallica and Lou Reed / Lulu
Rating: 1/10 — karriereverste
Selskap: Vertigo
Release: 31.10.2011
Studio: HQ, San Rafael, CA
Produsent: Greg Fidelman, Metallica

Metallica er ikke kunst,  om vi ser bort fra noen progressive glimt på åtti-tallet. Jeg tør påstå at bandet gjør seg best under et beinhardt strukturert regime. Et band som står støtt når de ikke gir seg jam eller improvisasjon i vold.

Akkurat idet Metallica hadde lyktes i å rehabilitere en sønderknust karriere med Death Magnetic fant medlemmene det formålstjenlig å samarbeide med Lou Reed. Ja nettopp, han gørrkjedelige art-rockeren. Sammen skulle de skape magi, til tross for langt større forskjeller enn likheter.  Det er gjerne sånn når du har milliarder på bok og en hærskare av trofaste fans. Du har ingenting igjen å bevise. Du gjør akkurat det som passer deg. Eller?

Det er bare et lite problem her. Death Magnetic (7/10) var nemlig ikke så fabelaktig at det ga meg troen tilbake for fullt. Det var selvsagt det soleklart beste slippet siden Metallicas selvtitulerte album fra 1991, men langt fra samme liga. Jeg hadde regnet med at utgivelsen var et famlende forsøk på å finne tilbake til godformen  etter femten år med kunstnerisk eksperimentering og feiling. Neste skive sitter som et skudd, tenkte jeg i min blendende naivisme. Men så kommer altså Lulu rekende.

Uten å gå for mye inn på bakgrunnen, er Lulu et konseptalbum klekket ut av Lou Reed – basert på to stykker av dramatikeren Frank Wedekind. Metallica er engasjert som backingband og James synger litt her og der. Lou Reed snakker for det meste sine dystopiske linjer over den ubegripelige kakofonien, og det hele er en særdeles søvndyssende og ubehagelig gjennomlytning. Diktopplesning tilsatt metal er ikke for enhver.

Og låtene? Det funker bare ikke. Sett på låten The View så skjønner du hva jeg mener. Om det finnes takter til grei instrumentering, forsvinner det uansett i Reeds atonale avleveringer. Forresten, stryk det med takter. Dette er bånnslam fra ende til annen. Jeg har knapt orket meg gjennom albumet før jeg skrev dette. Undertegnede makter ikke ett sekund mer av denne driten. Jeg har gitt det en sjanse, men jeg tydeligvis ikke beleven eller oppegående nok til å sette pris på dette. De som trodde St. Anger var uhørbar har en drittpakke i vente.

Niflheim er ikke den eneste som slakter denne skiven. Og konstellasjonen Metallica/Reed prøver å demme opp for kritikken så godt de kan. Reed understreker at albumet er laget med henblikk på intellektuelle, mens Hetfield mener kritikken skyldes angst for nye ting, samt at kritikerne er skrotinger som bor hjemme hos mødrene sine. De tilårskomne herrene kan da saktens koste på seg vrangforestillinger. Og jeg som allerede har handlet inn konsertbilletter til årets liveshow i Oslo. Faen ta meg.

Dette er for fans av Lou Reed, og knapt nok det. Jeg hadde foretrukket et julealbum.

Advertisements

3 thoughts on “Metallica

  1. Tilbaketråkk: Thrash metal (1983 - ) « Niflheim

  2. Tilbaketråkk: Sludge metal (ca. 1987 - ) « Niflheim

  3. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s