Anmeldelse: Slipknot – All Hope is Gone

Slipknot – All Hope Is Gone, 2008

Slipknot / All Hope is Gone
Rating: 7/10 — Jevnt over bra
Selskap: Roadrunner
Release: 20.08.2008
Studio: Sound Farm, Iowa
Produsent: Dave Fortman, Slipknot

De ni maskerte mennene fra Iowa tok verden med storm med debuten fra 1999 (om vi ser bort fra egenfinansierte Mate.Feed.Kill.Repeat), og har bare vokst med årene, i den grad at bandet er blant de aller største innenfor ekstrem musikk.

Mens de to første platene er en oppvisning i rabiat aggressjon og galskap, tuftet på nü metal og alternativ – tok de en ny retning med Vol. 3. Rytmene måtte i stor grad vike for melodi, eksemplifisert ved inntoget av gitarsoloen. Det var tydelig at gjengen følte seg båssatt, og forsøkte å sprenge rammene. Denne trenden fortsetter på All Hope is Gone, selv om albumet også gløtter seg over skulderen. På den måten oppleves også dette albumet som mer vitalt og lekent enn forgjengeren – som ble litt baktung og temposvak alt i alt.

Det inneledes med en intro, av den korte, stemningsskapende typen. Fuzz og babling, slik vi kjenner det (litt for godt). Den glir inn i Gematria, en spennende affære med nok av tunge riff og tempo. Som vanlig jobber Joey iherdig bak trommesettet, og Corey vræler ut teksten. Mer nihilisme og kynisme står på dagsorden, og her er det USAs rolle som krigsmakt som utgjør bakteppet.

Sulfur har derimot sin andel pop-elementer i refrenget og er i så måte en opplagt kadidat for radiobølgene. Likevel blir den aldri direkte kjedelig, ettersom den evner å opprettholde et visst driv hele veien gjennom, i tillegg til noen riff som slekter på Morbid Angel. Låten er variert både melodisk og rytmemessig, og holder seg en god del lyttinger. På Psychosocial løfter det seg imidlertid flere hakk. Den første singelen er jevnt over frådende illsint, uten dødpunkter av noe slag. Refrenget er usedvanlig solid, og mellompartiene er suverene de også. Et av bandets sterkeste spor noensinne.

Dead Memories er derimot mindre attraktiv, med utstrakt bruk av clean vokal. Refrenget er generisk og det hele lukter av powerballade, noe som ikke står seg for godt til imaget. Da er vi imidlertid i rute igjen med Vendetta, som starter opp i mer death-riffing. Tempoet er satt opp igjen, og gir tidvis assosiasjoner til sirkus og tivoli gjennom sitt refreng. ’Are you ready for the time of your life?’ brøler Corey. Siste tredjedel av låten er også fengende; ‘Let’s pretend – we’re not at the end’.

Butcher’s Hook er mer løssluppen i begynnelsen, med rom for elekroniske elementer. Jeg minnes på funk og industrial fra de tidlige nittiårene, men det svinger da greit nok, og Corey gjør en real innsats på mikrofonen her. Nokså seigt, med fokus på groove. Gehenna krever så absolutt en del gjennomlytninger før den begynner å sitte. Uten at den dermed er ypperlig. Tidvis retningsløs og forvirrende, men med en struktur som vokser. Soloen er faktisk ganske så habil og det stemningsfulle mantraet som gjentas faller på plass. Låten fungerer som et atmosfærisk hvileskjær.

Etter den smådryge ’Gehenna’ er det tid for høyere turtall med This Cold Black. Låten sliter litt med å finne seg et passende mønster, men setter seg i et leie etterhvert, og tross et helt okay refreng, blir det aldri full pott. Wherein Lies Continue er mer tyktflytende og vokalbasert. Refrenget er en anelse for radiovennlig her, men etterhvert er det flere appellerende elementer som spiller inn. Kanskje platens mest dynamiske kutt, men passerer bare som godkjent.

Snuff er en koselig ballade, muligens litt vel søtladen. Men hvilke kvaliteter låten har eller ikke har betyr ingenting, ettersom den burde vært skrotet i utgangspunktet. Corey burde overlatt denne til Stone Sour, fremfor å belemre Slipknot med fullblods ballader. På All Hope is Gone er det tempo som gjelder, og det var på høy tid med reell aggressjon igjen. Riffingen er tremolo under verselinjene, best kjent fra black metal og refrenget er growl fremfor sang. Et anstendig stykke metal.

Nå følger det riktignok på med tre bonusspor, uten at noen av dem er verdt å nevne spesielt. Albumet er muligens hakket hvassere enn Vol. 3, men fremdeles et stykke fra formtoppen med Iowa.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s