Anmeldelse: Testament – The Formation of Damnation

Testament – The Formation of Damnation, 2008

Testament / The Formation of Damnation
Rating: 10/10 — Episk thrash metal
Selskap: Nuclear Blast
Release: 29.04.2008
Studio: Fantasy Studios, California
Produsent: Eric Peterson, Chuck Billy

Hele ni år skulle passere før vi hørte noe nytt materiale fra Bay Area- legendene i Testament. Men det var på mange måter en nødvendig pause. Etter et turbulent nittitall med hyppige medlemsskifter og sviktende salg (til tross for flere solide utgivelser), kom både Chuck Billy og gitarist James Murphy ned med diagnosen kreft. Heldigvis overvant de begge sykdommen, men konsekvensen var selvsagt en lengre rekonvalesens. Testament lå på is, men var aldri eksplisitt oppløst.

Da Billy ble friskmeldt i 2003, la vokalisten ut på veien med Eric Peterson nok en gang. En del ad-hoc besetninger var nødvendig for liveopptredener. Men to år senere var den originale lineup’en igjen samlet, inkludert Alex Skolnick og Greg Christian. Bandet kan vel knapt sies å ha hatt en fast trommeslager noensinne, så turneringen krevde sin andel sessionmedlemmer. På innspillingen har bandet imidlertid benyttet seg av den eksepsjonelle frilanseren Paul Bostaph.

Pausen ga altså Testament den originale besetningen tilbake, en sunn ettervekst av fans og ikke minst kontrakt med Nuclear Blast. Livet smiler igjen til gjengen, og forutsetningene var således ypperlige. At bandet er i form kunne jeg konstatere ved selvsyn under fjorårets Hole in the Sky. Så omsider, etter et vell av kompilasjoner for kjapp cash-in fra deres mange plateselskaper, er det duket for nye takter fra gamle helter på nye tokt.

Og i det For the Glory of… setter i gang, er det ingen tvil om et kraftig stilskifte. Mens bandet gikk mer og mer death i fravær av Alex Skolnick, fusjonerer de nå det gamle thrash-soundet med en mer oppdatert produksjon. Dette høres ikke minst på Chuck Billys temmelig retro snerring, slik vi husker ham fra Practice What You Preach. Ingen tvil om at kjempen har et rungende brøl som skapt for death metal, men det er tross alt thrashen som definerte bandet. Skolnicks tilstedeværelse er også høyst iørefallende på de innledende tonene. Det starter buldrende og løfterikt før låten setter seg i et melodisk groove. Denne korte introen fader over i More than Meets the Eye, som setter tempo på velkjent Testament-vis. Sjelden har jeg hørt bandet friskere, og koringen bidrar til indianske vibber. Et annet kjærkomment comeback er soloene. Raske og melodisterke, signert mesteren selv.

The Evil Has Landed setter listen enda høyere, og Bostaph pisker skinnet utmerket. Låten er hakket mer brutal enn det foregående, med større intensitet og dynamikk. The Formation of Damnation ser seg enda lengre tilbake til røttene, med full fart på trommer og riffing. Det noteres at Billy har hentet frem growlen igjen, gir med det sporet en tyngre dimensjon. Alle elementer sitter som de skal her, og thrashy mellomspill med muted gitar øker bange-faktoren. Allerede en klassiker!

Dangers of the Faithless starter mer snikende, og er kanskje mer vokalbasert enn de foregående. Et mer markert refreng gir en behagelig krykke, og sørger for variasjon. Peterson har da også noen suverene riff i ermet, av den rullende, fengende sorten. Det fortsetter uptempo med The Persecuted Wont Forget – enda en god, gammeldags thrash-perle, med lynrask chugga-riffing. Vokalen er både høyt og lavt og det spørs om noen hadde vært like kapabel som Billy her. Låten tar også i bruk tremolo på lead gitar og legger et effektivt lag av melodi oppå rytmene.

En ny utladning følger tett på i Henchman Ride. Temmelig lik forrige låt i lydbilde, men krydret med pull-off på strengene. Etter halvannet minutt får vi et virkelig retro øyeblikk, som hentet ut fra ’Kill ’em All’. Om jeg var vanskelig før, så er alle mentale barrierer herved smadret. Platens virkelige godbit så langt, vel å merke langs reolene med smågodt. Killing Season henter derimot mer av soundet fra Low, en annen av mine favoritter. Litt mer midtempo og tyngde i tralten gjør seg etter to utblåsninger, og det svinger så absolutt i refrenget. Afterlife inneholder noen virkelig herlige stigninger melodimessig, og er et litt mer behersket spor hva angår rytmer. Ganske lett tilgjengelig, uten å noensinne bli kjedelig. Muligens en bra introduksjonslåt for nysgjerrige.

Fear roper ganske enkelt bare ’metal’, og henter flere referanser fra den gamle skolen. En utmerket solo hjelper til å holde låten på det høye nivået som er satt her. Leave Me Forever er siste låt, og dermed også den mest eksperimentelle. Skolnick får utløp for sin forkjærlighet til jazz, som på elegant vis fusjonerer med tyngre riffing. Jeg får følelsen av å høre noe nytt, hvilket ofte er et positivt fortegn. Bandet tar seg tiden de trenger, og bygger sakte men sikkert opp til et fornøyelig antiklimaks.

2008 later til å bli et glitrende år for thrash. Death Angel leverte nylig et solid stykke arbeid, og vi er garantert en ny plate fra Exodus. The Formation er på mange måter det beste bandet har levert siden debuten – jeg har problemer med å finne et eneste svakt øyeblikk. En absolutt bragd! Vi får bare håpe at medlemmene i Testament klarer å holde sammen en stund fremover.

Advertisements

One thought on “Anmeldelse: Testament – The Formation of Damnation

  1. Tilbaketråkk: Musikkåret 2008 « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s