Anmeldelse: Cavalera Conspiracy – Inflikted

cc_cover-140.jpg

Cavalera Conspiracy – Inflikted, 2008

Cavalera Conspiracy / Inflikted
Rating: 7/10 — Anstendig gjenforening
Selskap: Roadrunner
Release: 24.03.2008
Studio: Undercity Studios
Produsent: Logan Mader

Det smått historiske i denne konstellasjonen burde være kjent for de fleste. Men for å være på den sikre siden, foretar jeg en aldri så liten rekapitulering.

I 1996 var riktignok mainstream metal rent kvalitativt på kraftig retur til fordel for Nü/popmetal, men Sepultura hadde evnet en solid krampetrekning med albumet Roots som for alvor løftet brasilianerne til metallens øvre sfære. Terningene trillet blide øyne i det meste av tidsskrifter, endog i våre riksaviser.

Roots var en freidig potpurri av frisk World Metal, spekket med referanser til urfolkets kulturelle uttrykksformer. Samtidig var albumet rett på sak, politisk og skamløst primalt, og sikret umiddelbart bandet et navn å regne med. Bak seg hadde de suksessene Chaos A.D og Arise, som begge ble sensasjoner i undergrunnen – men nå lå altså verden for deres føtter. Bandet var etterspurt på scener kloden over, og gjestet da også Kalvøya samme år (noe undertegnede husker med takknemlighet).

Men bare måneder etter denne eventyrlige oppmerksomheten var det slutt. Det vil si; Max pakket sakene sine og forlot bandet etter lengre tids uenigheter om management. Bandets manager var Max’ hustru Gloria, og han nektet å sparke henne til tross for resten av bandets misnøye. Fansen håpet i det lengste at dette bare var en midlertidig feide, og at Sepultura ville finne sammen igjen. Men da Soulfly slapp sin debut relativt kort tid etterpå, og Sepultura fisket inn ukjente Derrick Greene på vokal var toget gått. Sepultura rotet seg lenger inn i den etniske granskauen med Against og begynte ikke å finne tilbake til formen før ved fjorårets utgivelse Dante XXI. Da var det egentlig alt for sent. Max’ nye prosjekt Soulfly ble derimot langt bedre mottatt, og har solgt bortimot en million skiver så langt.

Sepulturas sviktende grunnlag, med dårlig salg, frustrasjon, bytte av plateselskap og nedrykk i livesammenheng, gjorde sitt til at Igor hoppet av like etter slippet av Dante XXI. Ryktene om at Kisser også var klar for å desertere, økte rykteflommen angående en reunion. Men ting roet seg, og Kisser bestemte seg for å bli i Sepultura, i tillegg til å spille inn soloplate. Igor forsvant under radaren, og det virket som om vi måtte se langt etter en gjenforening av brødrene. Inntil slutten av fjoråret.

Brødrene forener på Inflikted hardcore punk-rytmer (som Sepultura også leflet med post-Max) og groovet som gjorde Soulflys Dark Ages til bandets høydepunkt. Det ligger til rette for en fartsfylt øvelse i brutalitet, og det er en ny glød og energi som preget bandet. Men også Igors suverene takter er med på å gi Cavalera Conspiracy en dimensjon som har vært fraværende i Soulfly. Det er kanskje for mye forlangt, men jeg savner stort sett bare Andreas Kissers harmonier og soloarbeid her.

Men bandet er uansett i trygge hender. Max og Igor har fått med seg Marc Rizzo (Soulfly, Ill Nino) på gitar og Joe Duplantier (Gojira) på bassen. I tillegg til gjesteopptredener fra Rex Brown (Pantera, Down) og Dave Peters (Throwdown). Albumet er produsert av Logan Mader, med en fortid fra Machine Head.

Tittelkuttet Inflikted åpner platen, og harde rytmer bereder grunnen for fengende post-thrash, med innslag av etniske harmonier i bakgrunnen. Det svinger på typisk vis, og på mange måter er soundet ’the missing link’ mellom Chaos A.D og Roots. Siste del av låten er et frenzy av riffing og rytmer, hvorpå Max messer ’Nobody Moves, nobody gets hurt’. Sanctuary er en enda bedre fortsettelse, med vrælende gitar-alarmer før et punkete tempo nådeløst setter inn. Harmonier i skjønn forening med tunge riff, gjør sitt til at jeg assosierer dette med låter som ’Biotech is Godzilla’.

5242-09152007174824.jpgTerrorize innledes i brasilianske rytmer, og bygger seg opp mot et bortimot industrielt groove, kvernende og malende. Lead’en er kanskje ikke den mest oppfinnsomme, og de melodiøse avbrekkene ikke akkurat nytt av året. Men det funker aldeles utmerket i de hardeste partiene. Og Igor briljerer utsøkt med stikkene. Black Ark er platens definitive høydepunkt så langt, farlig fengende og en aldri så liten nostalgi-tripp tilbake til bedre tider (dog tidene så absolutt er på ferd oppover). Dette er en aldri så liten visitt tilbake til de tider Sepultura også hadde death på repertoaret, ikke minst vokalmessig. Da er det ikke vanskelig å tilgi en noe begivenhetsløs outtro. Glimrende!

Ultra-Violent er mer av godsakene, og enda et styggvakkert musikkstykke. En mindre tilfreds Max hveser ut eder og galle, til mer doom-ladne rytmer, som selvsagt veksler effektivt med det frenetiske. Nok en utladning følger i Hex, et kort og konsist spor – temposterkt og aggressivt, uten at det tilfører albumet så mye mer enn ytterligere moshmat. The Doom of All Fires er på sin side mer ambisiøst, med mer intrikate mellomspill og en mer eksperimentell vokal. Det er også albumets korteste på litt over to minutter, men innholder nok variasjon til å begeistre.

Bloodbrawl starter opp gnistrende, og er i motsetning til forrige låt platens lengste. Refrenget er markert på sedvanlig vis, med det velkjente Max-stempelet, og er som skreddersydd for den påfølgende turneen. Musikken er på ingen måte skåret ned til beinet, med melodiøse breaks og maksimalisme, og faller litt igjennom på effektivitet og oppfinnsomhet. Da retter en hel del seg opp igjen med Nevertrust, en tekst og et tema som har fulgt Max siden stesønnen Dana omkom i en bilulykke. Noe Max mener var et drap og en cover-up. Låten er mer beinhard punk, selv om slitasjen på lead-harmoniene begynner å bli litt påfallende.

Hearts of Darkness inneholder flere små soloer, og noen funker definitivt bedre enn andre. Riffingen er dusinvare, verken plagsomt bra eller dårlig. Låten åpenbarer seg som en medley og delvis en jam-session og gir ikke undertegnede stort å gripe fatt i. Litt billig, og kunne med fordel vært polert grundigere. Etter en litt uspennende bolk med låter, avsluttes det i hvert fall mektig med Must Kill. Et spenstig øs av thrash-riff og rabiat tekst gjør dette til et av albumets mest pirrende kutt. Som helhet er Inflikted godkjent, attpåtil brutalt godt i perioder. Men det har ikke det samme låtmaterialet som gjorde Soulflys Dark Ages til en vinner. Likevel; om vi drar en parallell til dagens Sepultura er det ingen tvil om at det er Cavalera Conspiracy som har fremtiden foran seg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s