Anmeldelse: Satyricon – Now, Diabolical

satyricon-nowdiabolical.jpg

Satyricon – Now, Diabolical, 2006

Satyricon / Now, Diabolical
Rating: 7/10 — Hederlig stilskifte
Selskap: Roadrunner
Release: 17.04.2006
Studio: Puk Studio, Norge
Produsent: Sigurd Wongraven

At Satyricon kjører et fullstendig nedstrippet lydbilde kommer som en overraskelse.

Ikke bare er det skåret ned til beinet effektmessig, men progressiviteten er også satt på hold. Aldri før har satyricon lått så klinisk, med en så tørr dynamikk. Låtene fenger farlig fort, og jeg griper meg i å tvile på gjenbruksverdien. Et knapt år senere merkes en viss slitasje, mye på grunn av platens populære musikkvideoer. Denne gangen var de ufarlige nok for tv, med overforing som resultat. Denne gangen var det altså håp også for dem som ikke allerede hadde rotet seg for langt inn i metal-skauen.

Det er fremdeles black metal, ingen tvil i så måte, men mer i ånden til Celtic Frost og Bathory. Altså ikke det man kjenner som norsk BM. Til tross for mange fjernede effekter, har en ny kommet til; nemlig blåsere. Og det gjør seg godt med et dypt og maskulint drag på de tre låtene blåserne bidrar på. Det mest positive er det sitrende diabolske tilsnittet, ikke så rent ulikt Entombed. Satyricon beviser at man kan oppnå infernalske atmosfærer uten for eksempel Dimmu Borgirs effektpøseri.

Og det starter bra med Now, Diabolical. Like som ’Fuel For Hatred’, er låten rask og groovy, med flere doble lag på de svermende riffene. Men stort dypere lodder ikke musikken, den lever for øyeblikket – og står ikke til sammenlikning med tidligere, komplekse, bedrifter. Kvaliteten er det umiddelbare, noe som bare forsterkes på KING – en låt som virkelig åpenbarer sine fordeler på konsert. Refrenget treffer deg rett i trynet, resten er simpelthen en oppbygning. The Pentagram Burns var andre videoslipp fra albumet, og bygges rundt et suverent riff og blåserrekke. I tillegg er låtens siste halvdel et gnistrende lappeteppe av akustikk og enda et forrykende riff (som lett kunne passert på Rebel Extravaganza).
New Enemy sjokkerer nærmest med rein vokal i åpningen før den trøkker virkelig til. Sporet er i så måte platens mest kompromissløse og varierte. Rite Of Our Cross innledes i vandrende hvilepuls, enn så lenge. Satyr tar grep og spytter foraktfullt ut tekstene, som ledsages av det mektigste blåser-innslaget på albumet.

Tross tidvis kraftig gitararbeid, er That Darkness Shall Be Eternal en smule ufokusert – og sliter så smått med å feste grep. Kuttet oppretter mange gode ideer underveis, men makter ikke å utforske dem adekvat. Delirium oppretter en bortimot psykedelisk og behagelig stemning, før den gir seg aggressiv monotoni i vold. Her er det unektelig anslag til progressivitet i luften, og låten følger ingen konvensjonelle klisjeer hva angår struktur. To The Mountains holder tradisjonen i hevd som avslutningsakt, dog vi avspises med bare åtte minutter her. Her er heller ingen struktur å finne, det virker mer som en buldrende og truende passasje. Og selv om den sikkert kan avskrives som kjedelig og uoppfinnsom av enkelte, finner jeg den interessant og ganske fengende. Satyricon er i uavbrutt endring og utvikling, men de har fremdeles til gode å levere annet enn høyt skattede plater.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s