Anmeldelse: Machine Head – The Blackening

machinehead-theblackening.jpg

Machine head – The Blackening, 2007

Machine Head / The Blackening
Rating: 8/10 — Mot gamle høyder i pompøs innpakning
Selskap: Roadrunner
Release: 26.03.2007
Studio: Sharkbite Studios, Oakland
Produsent: Robb Flynn

Machine Head er definitivt igjen på banen med på sitt nye epos.

Bandet er mer progressive enn noensinne, og med en enda mer rendyrket crunch i soundet, som veksler mellom Burn My Eyes og The More Things Change. Det simplistiske og groovy riffet introdusert på sistnevnte plate har blitt viet større plass enn på forgjengeren Through the Ashes of Empires.

Første låt ut er Clenching The Fists of Dissent – ganske enkelt 10 minutter med oppfinnsom riffing, i en låt som innledes flott, daler litt i interesse for så å heve seg kraftig midtveis. En rollercoaster, slik låter av dette formatet gjerne blir. Litt mye føling i fjæra har vært et av bandets varemerker siden The Burning Red, men her kuttes det heldigvis lenge før det blir totalt sviske. Robb Flynn er best på brøling, og mindre god når det kommer til crooning.

Beautiful Mourning annonserer et rungende ’Fuck you all!’, og sporet er så typisk Machine Head at nærmere beskrivelser blir overflødige. Med andre ord helt greit, men uten de spennende riffene som tidvis regjerte i åpningslåten. Aestetics of Hate er derimot den mest løsslupne og befriende låten så langt, med tilsnitt av virkelig nerve. Joda, her leverer gruppen, på et av albumets utvilsomme høydepunkt – for undertegnede manifestert gjennom leadgitaren og vokalistens krevende gjennomførelse. En garantert vinner på scener fremover.

Now I Lay Thee Down er en skikkelig kraftballade, med sår vokal og det hele. Hvilket ikke faller helt i smak (gitt mine tidligere uttrykte sure miner). Men jeg vil likevel rykke ut i forsvar mot det jeg ikke lar meg begeistre hemningsløst av. Låter som dette hjelper til med å balansere et album, kutte litt ned på hardkjøret, gjøre den mer fordøyelig. Slanderous er en ganske så anstendig låt, med masse gromriff på lager. Den er god, men på langt nær like fullkommen som den progressive Halo, som samler opp det beste fra hele katalogen. Rein sang er tilstedeværende, men her gir jeg Flynn et frikort fra sytingen min. Jeg kunne ikke foretrukket det på noen annen måte.

Wolves passerer ’Halo’ med ett sekund, og tikker inn på 9:04. Det er altså ikke den mest radiovennlige platen, men så spilles ikke bandet akkurat i hjel på radiobølgene uansett. Og for oss som liker å kose oss med lange låter som våger å putte inn flere enn to riff og en solo, er dette et godt argument for å handle inn The Blackening. Og ’Wolves’ er platens beste låt, som ikke følger noen maler overhodet, og gir meg troen tilbake. Troen på at Machine Head faktisk leverer noe genuint igjen. Hallejulah and then some, dette er episk! A Farewell To Arms er melankolsk, og enda lenger enn de to foregående. Den veksler mellom det blytunge og lette på en harmonisk måte, den bare glir avgårde. En fullkommen musikalsk reise.

Åtte spor er et fint antall låter. Det er også et tegn på at platen er progressiv og eksperimenterende, med låter som utforsker sitt eget lydbilde. Mange klassiske plater har endt opp med åtte låter, og selv om Machine Heads album kanskje ikke er en fullblods helstøpt klassiker i mine ører, så er sjansene gode for at det kan ende opp som kronen på katalogen med tiden. Den siste halvparten av albumet er så bra at jeg nærmest drukner i lydbildet, og selv om det er svært ulikt debuten så er det minst like glimrende.

Advertisements

One thought on “Anmeldelse: Machine Head – The Blackening

  1. årets skive

    Skrevet av: Hardrox (palkro) , 23.03.2007 kl. 10:38

    den siste Chimaira skal jeg ikke kommentere for mye , siden jeg ikke har hørt den så utrolig mye enda men de 5-6 gangene jeg har hørt den vitner om meget solid håndverk og en absolutt opptur fra forrige skive . Spesielt måten de veksler mellom forskjellige genre er imponerende , tight og velspilt .
    Anyway , har ikke så mye å utsette på anmeldelsen din av ‘The Blackening’ rent bortsett fra for meg så er dette årets metalskive og jeg tror strengt tatt ikke det kommer bedre i år , Monte Conner nevnte det i ‘Elegies’ at om disse gutta kunne lage ‘Empires’ under trange kår , så måtte jo deres neste bli en klassiker , noe jeg føler i høy grad den er blitt .
    Som sagt ikke store ting å utsette på din anmeldelse men når du begynner å synse om crooning ? Enten så vet jeg totalt sett ingenting om crooning eller så er du litt på viddene. Det som for meg gjør Flynn til en stor vokalist er nettopp evnen til å veksle mellom intens growling om man kan kalle det det , til mere sang og faktisk klare det til gode karakterer.
    Flynn har en god stemme uansett og balanserer den fint.
    Du som har en evne til å påpeke det mest utrolige , mangler overraskende nok infoen om at ‘Aesthetics Of Hate’ handler om Dime og journalisten som skrev innlegget ved nevnte navn etter Dime ble skutt og drept på scenen.
    Forsåvidt litt drøyt å si at Machine Head tar etter trender til Roadrunner’s innkassering , all den tid de faktisk fikk sparken fra selskapet og var uten kontrakt da ‘Empires’ ble spilt inn .
    At de har gjort taktiske feil og har fulgt litt trender er jeg dog ikke helt uenig i , kommer vel sterkest frem på ‘Burning Red’ der nesten kun livefavoritten ‘the blood , the sweat , the tears’ og den glimrende coveren ‘Message In A Bottle’ er verdt å huske fra en skive som faktisk inneholder rapping!
    Anyway , bare noen få kommentarer til en ellers god anmeldelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s