Sunn konkurranse (eller Platekonspirasjonen)?

Dette er kanskje den naturlige, andre halvdelen av mitt innlegg som argumenterte omkring fildeling. Mitt tabloide spørsmål av Holmgang-karakter blir denne gang: ’Er vi i ferd med å bli en kulturelt tilbakestående nasjon?’

Platesjappen Apollon ble opphav til en sønn på nyåret, med det klingende navnet Apollon. Den originale butikken har i alle år vært en hjørnestein blant musikere, konsertarrangører og andre musikalsk orienterte i Bergen. Og den nye butikken i Neumannsgate er noe så sjeldent som et virkelig alternativ til både opphav og mer aggressive konkurrenter. To etasjer musikk, med klassisk og jazz på gatenivå, samt metal, rock og prog i andreetasjen. Det hører med til historien at betjeningen er levende leksikon på sjangrene som ivaretas, og at man kan boltre seg på egen røykebalkong. Men det aller snodigste er at halve avdelingen er viet cd’er med samme prisnivå som Platekompaniet. Når jeg endelig, som forbruker i hjembyen, kan bade i slik luksus, slår det meg hvor fattige på kulturelt mangfold vi egentlig er.

At utvalget minsker jo større grad av privat monopolisering, sier seg selv. Når det kun er etterspørselen som bestemmer utvalget, ligger varene som selger minst, tynt an. Noen vil hevde at platebutikkenes skjebne er totalt irrelevant, med tanke på elektronisk overføring og distribusjon. Det er derimot ikke fullstendig irrelevant for butikkeiere, ansatte, samlere og musikere. Fremdeles er salg det viktigste for artister og plateselskaper, og det selges definitivt mest over disk. Enn så lenge.

Dette innlegget tar for seg problematikken på vestlandet, for det meste Bergen, ettersom det er dette området jeg kjenner best – og har forutsetninger for å kunne gjengi eksempler fra. Argumentasjonen er imidlertid høyst gangbar for resten av landet også, ettersom dette på ingen måte er noe vestlandsfenomen.

Det første eksempelet er derimot ikke fra denne kanten av landet. Jeg livnærte meg en periode på to år i Tromsø, hvor jeg raskt knyttet kjennskap til den kulturelle livskilden som gikk under navnet Platebaren Feedback. Jeg tilbrakte sikkert timevis i butikken under mitt opphold, vandrende langs reolene, mens jeg vendte på cd’er og leste Egon Holstads finurlige anbefalinger på gule lapper. En original cd-sjappe å bli glad i med andre ord. To år etter mine tokt var det allerede slutt. Jeg hadde vansker med å begripe hvordan den stusselige og trange versjonen av Platekompaniet på Steen & Strøm hadde utkonkurrert Feedback. Det var først idet Holstad pekte mot plateselskapene at brikkene falt på plass.

Platekompaniet har nemlig stor makt overfor selskaper og distributører. Og denne makten blir forsterket for hver eneste skive de selger. Trussel om utsalgsnekt presser plateselskapene til å senke distribusjonsprisene. I Feedbacks tilfelle måtte butikken ut med flere kroner til plateselskapet enn hva Platekompaniet solgte den for. Dette misforholdet tæret på både finansielt overskudd og sameksistensen med platebransjen. Da hjalp det heller lite at daværende EMI-sjef Per Eirik Johansen syntes det var leit at mangfoldet forsvant.

At prisene faller er jo vel og bra, tenker vi som forbrukere. Produktet var jo i utgangspunktet for dyrt – om vi tenker på en effektiv kamp mot gratis nedlastning. Denne saken har altså to sider, men aller helst burde jo butikkene få den samme varen til samme pris. Men så enkelt er det ikke. Platekompaniet har per i dag 21 utsalgssteder, i tillegg til nettbutikk. Kjeden har slukt så å si all konkurranse, og i Bergen sitter nå vi igjen med kun to alternative kjeder, hvorpå kun en i bykjernen. Tidligere nevnte Apollon har to foretak i sentrum (som i realiteten opererer uavhengig av hverandre), mens Musikkverket søker seg til kjøpesentrene i periferien. En og annen enslig butikk er riktignok å finne, men de blir færre og mer desentraliserte. Platekompaniets hovedutsalg, som ligger på Torgallmenningen, er en stor butikk med variert utvalg. Apollon er nisjebutikk, mens Musikkverket er minste felles multiplum, med dertil begredelig utvalg.

For bare noen år siden så ting ganske annerledes ut. Vi hadde Apollon (riktignok bare en enkelt avdeling), Platon Musikk (med tre filialer), Free Record Shop (som tok over lokalene etter Akers Mics konkurs), Playcom og Hysj Hysj. Av disse er kun Apollon tilbake, mens Free Record Shop har evakuert til kjøpesenter i Åsane. Jeg kan jo samtidig nevne platesjappen til Mikal Telle, som også ble lagt ned. Om man ser etter flere butikker i sentrum, må jeg henvise til tre brukthandlere.

plate_960_1202195693.jpg55% av all musikk selges av de store kjedene, med Platekompaniet som ledende aktør (en fjerdedel av kjedesalget). Tilsvarende for dagligvare er 99% (!), og platekjedene siger sakte mot samme mål, om da ikke forbruksvanene endres så radikalt som det spås av enkelte. Jeg vet at mine forbruksvaner vil bestå av nedlastning, til nød sampling, med formodning om påfølgende innkjøp i butikk.

Jeg vil ikke påberope meg noen form for wallraffing akkurat, men fikk som mange andre et lite innblikk gjennom jobbsøknad til Platekompaniet, med påfølgende prøve. Som rock- og metalentusiast var prøven temmelig vanskelig, med fokus på de mest populære artistene (samt noen få feinschmecker-alibi). Krevende altså, til tross for min iherdige mysing over ukens vg-liste. Jeg levnet min tilværelse som ansatt i platekompaniet små sjanser. Merkelig nok kom jeg videre til intervjuet, og det ble vurdert dit hen at jeg hadde gjort det bra på prøven – idet jeg spurte om de ikke hadde forvekslet navn og resultater. Det kom imidlertid frem under intervjuet, tross mine anstrengelser for å tone dette ned, at jeg var tilhenger av tungrock. Og noen øyenbryn ble ufrivillig hevet idet jeg antydet en kommende konsert med Slayer.

Jeg fikk ikke jobben, og velger å tro at det ikke utelukkende kan ha skyldtes mine musikalske preferanser, ettersom butikken faktisk har en reol med metal. Men jeg er heller ikke fremmed for tanken om at mine sjanser ville bedret seg om jeg hadde erklært min fascinasjon for Muse (som jeg faktisk liker), Interpol og andre ’hotte’, nye band. Jeg setter for øvrig pris på at ekspeditørene har inngående kjennskap til produktene de fører, slik tilfellet er på Apollon (og var på Feedback). Her om dagen var jeg innom Musikkverket, hvor jeg spurte etter den nye til Darkthrone. Ekspeditøren ba meg stave navnet mens han fiklet med pc’en. Jeg får håpe det var dysleksien det sto på.

NRK meldte for en tid tilbake at Platekompaniet tar seg betalt for å anbefale plater overfor kundene sine. Platekompaniet plukker ut musikken de har lyst til å anbefale – og gir artistene tilbud om å betale for å bli anbefalt i annonser og butikk. Et annet moment Ballade og NRK omtalte var Platekompaniets praksis med å føre opp nyutgivelser på sin Topp 15-liste basert på forventet salg. Altså ikke en oversikt over reell omsetning, men et lukrativt reklameboard.

Dette sier seg nesten selv for min del, og gjelder antakelig det meste av bransjen. Hvor ofte har du sett anbefalinger av totalt ukjente artister? Eller nisjemusikk? Hos Platekompaniet er det derimot lettere å få ’gjennomslag’ for slik eksponering. For om lag ti-tolv tusen kan du få platen din anbefalt i den enkelte butikk.

Forbrukerombudet mente at Platekompaniet ikke drev med villedende markedsføring. Men vel å merke kun gjennom et dementi fra gründer Egil Dahl, og ikke gjennom innhenting av opplysninger fra andre deler av bransjen.

Sett bort fra mistankene om fiksing av lister, gjør ikke Platekompaniet noe galt rent prinsipielt. I hvert fall ikke noe man kan ta dem på. De knebler markedet fullstendig lovlig. Platebutikker konkurrerer på linje med alle andre bransjer, men konkurransen er så hard at mangfoldet taper terreng. Jeg må spørre meg om vi ser konturene av en musikalsk Wal-Mart, et kulturelt monopol? Dette er jo også tilfellet i krigen mellom dagligvarekjeder, hvor utvalget skrumper inn – fordi nisjene ikke lønner seg. Salget av underholdningsprodukter som film, spill og musikk har da også gjort sitt inntog her.

Jeg har ingen annen kur eller botemiddel på utviklingen enn at du oppsøker butikken som best ivaretar dine behov, eller som du faktisk trives i. Om det er Platekompaniet, så er det helt i orden. Om du bare har Platekompaniet, så er det ikke i orden. Om plateselskapene også hadde grodd litt baller, så hadde det ikke vært å forakte det heller.

____________________________________________________________________

Edit 250910: Samme dag som jeg kikket gjennom dette innlegget for første gang på lenge, ble jeg oppmerksom på at Apollon-avdelingen som jeg så rosende omtalte har gått konkurs. I sannhet en vemodig nyhet, som forverrer situasjonen ytterligere. Det kommer imidlertid ikke som noe sjokk. Butikken har hatt egen gruppe på facebook i et forsøk på å redde stumpene, i tillegg til denne artikkelen fra BA. I halvannet års tid var jeg forretningens desidert beste kunde, noe som naturlig nok endret seg idet jeg flyttet østover i 2009. Simpelthen trist.

Reklamer

14 kommentarer om “Sunn konkurranse (eller Platekonspirasjonen)?

  1. Jeg er forsåvidt enig i det du skriver om monopoliseringens negative konsekvenser; i alle fall for dem som liker (kulturelt) mangfold.

    Husker selv mine dager i Bergen hvor det å gå innom Apollon var et hyggelig alternativ til å lese. Man kunne lett komme over musikk man aldri hadde hørt om før. Enten via browsing, ekspeditører eller andre kunder.

    Slik er det ikke på platekompaniet (eller den danske ekvivalenten T.P Musikk her i Danmark). Her går jeg som regel inn hvis jeg vet det er noe jeg skal kjøpe; eventuelt så går jeg gjennom nice price for å se om det har kommet noe nytt og billig som kan fylle hull i platesamlinga. Knapt den samme opplevelsen som Apollon (eller GUF i Pisserenna). Så til nå er jeg enig med deg.

    Det jeg savner i teksten din er hva som vokser opp som et alternativ til «gode» platesjapper. Internett med musikkmagasiner, musikkblogger, streaming av albumer, nedlastning (lovlig/ulovlig) osv osv utgjør for meg det forum hvor jeg utforsker musikk og får tak i musikk nå får tiden. De konservative vil kanskje si at dette ikke er det samme som å gå på ei ordentlig platesjappe, og jeg kan til dels være enig i dette. Samtidig så er det også veldig greit å ha den valgfriheten nettet gir.

    Poenget mitt er at musikkbutikker slik som du og meg åpenbart liker dem trolig er en døende rase. Dette er trist. Store kjeder ser ut til å ta over. Dette er også trist. Men i kjølvannet av dette vokser noe nytt fram. På nettet kan du unngå de store kjedene og selskapene. Du kan feks bestille direkte fra små plateselskapers hjemmeside. Dette er sjeldent billigste alternativ, men det føles veldig bra å støtte de «gode gutta». Du har også blogger og sider med gode anmeldelser; i motsetning til de du får i norske tabloidaviser. Du har også ulike fora hvor du kan diskutere musikk med andre likesinnede. Kort sagt så er det masser av muligheter for musikkfreaks på nettet.

    Det er trist at nisjebutikkene ser ut til å forsvinne. Mekanismene bak dette er dypt problematiske, men det er en annen historie. Jeg er helt for å støtte Apollon og liknende butikker for å vise at det burde være rom for disse også, men ville bare påpeke at nettet også er en arena for kulturelt mangfold…

  2. alle spesialplatebutikkene i stavanger/Sandnes har forsvunnet (kansje med unntak av en i Sandnes).
    I En et samlet tettsted med over 200 000 er det kanske trist at kun 2 platekompani butikker og et par (enda værre) free recordshop sjapper med unntak av et par uavhengige platebutikker er det eneste tilbudet :-(
    Vi må få en «appolon» i denne byregionen NU!

  3. Jeg velger å tro at ditt innlegg ikke er helt på Jordet. Det er desverre ikke unikt i det Norske samfunnet i dag. For mange år siden kom det en boom av lavpriskjeder. Rema og Rimi solgt varer billig til folket og ble de store heltene i kampen mot de høye prisene. Medaljens bakside var og delvis er dårligere utvalg. Nå kan det se ut som trenden snur noe, og at det kommer butikker med litt bredere utvalg.

    Når det gjelder platebransjen så blir det litt moro å leke med tankene. Gjennom at Platekompaniet får store markedsandler så blir det som du påpeker smått med andre alternativer. Platekompaniet er jo heller ikke kjent for å ha godt utvalg. Hva er da den letteste måten å få tak i den musikk man leter etter? Skyter ikke bransjen seg selv i foten når man danser etter en pipe. Er ikke dette med å bidra til piratkopiering? Jeg mener dette er høyst betimelige spørsmål.

    Jeg håper at utviklingen snart snur. Norge har blitt et molboland der mainstream tankegangen har fått alt for stort fotfeste.

  4. Men heldigvis har vi enda Aftermath i Trondheim. Man finner ikke Death SS på platekompaniet :P

    Free Record Shop er såpass dyre på CDer og har et elendig utvalg. Bare det nye og «hotte». De har i stor grad gått over til DVDer.

    Men når sant skal sies, finnes det folk i England som jobber på butikker som selger heavy metal. De har aldri hørt om Motörhead eller Saxon og markedsfører seg med Metallica og My Chemical Romance.

  5. Dæven! Finnes Aftermath enda? Den butikken er jo bare digg! Vegg-til-vegg vinyl og trangt som faen. Jeppjepp. Da blir det Trondheimstur igjen…

  6. Death SS er jo komisk dårlig. Stakkars deg som faktisk gidder late som du hører på noe utenom det ordinære. Forbaska Jahn Teige-Metall-

  7. Slik jeg ser det er «billigmusikken» Platekompaniet selger masse av med på å finansiere at de kan ha mer sjeldne ting stående i fullpris-hyllene. Når jeg enkelt kan finne Björks «Vespertine» eller King Diamonds «Give Me Your Soul Please» gir jeg F i at de lurer kunder med de nummererte og sponsede hyllene for «mundanes» som kjøper storselgerne fordi de tror nummereringen er popularitet…

  8. Til dels enig. Platekompaniet har (mange steder) et særdeles bra utvalg av småsær men bra musikk som garantert ikke hadde blitt tatt inn av Hysj «Rema1000» Hysj. Dette er åpenbart policy fra Platekompaniet. Og at Rimi-aktige Free Record Shop utkonkurreres ser jeg bare som en fordel. Men det er synd om lokale kvalitetssjapper som Apollon ryker med i dragsuget.

  9. Vi skal vel prise oss lykkelige for at vi bor i en by som faktisk har et marked for en nisjebutikk. Så lenge Apollon overlever er mangfoldet i Bergen ivaretatt.

    Og vi må ikke glemme at dette ikke bare er Platekompaniets skyld. Internettets utbredelse har nok også hatt noe å si for at mindre butikker utkonkurreres.

    Jeg finner det også merkelig at du trekker frem Free Record Shop som et eksempel på mangfoldet som visstnok regjerte i Bergen tidligere. FRS har i mange tilfeller elendig utvalg, elendig betjening og elendige priser. Jeg kan ikke se hvordan deres tilstedeværende faller positivt ut for noen som helst.

  10. Er det snakk om samme butikk som herrene Dahle startet opp her i Mo i Rana, opprinnelig under navnet CD-spesialisten? Logoen ligner ihvertfall. Isåfall er det godt å se at de holder det gående enda, selv om FRS overtok her. Dere er savnet blant de seriøst musikkinteresserte av oss, gutter!

  11. Ja og nei, er svaret på ditt spm. Her er historien:
    Vi (herrene dahle) startet først butikken i mo i rana under navnet cd-spesialisten.
    Etter et hyggelig møte på et bransjeseminar kjøpte vi 50% av butikken i bergen.
    Samtidig byttet vi navn på butikken i mo i rana (apollon var litt kulere navn enn cd-spes…).
    Butikken i bergen var nesten konkurs på det tidspunktet – men etter 2års hard jobbing fikk vi den opp på beina igjen.
    Vi valgte da samtidig å selge oss ut (jobben var gjort på en måte).
    Etter ytterligere noen år ble platebransjen så uspiselig, nettopp av de årsakene denne bloggen nevner, at vi mistet både motivasjonen og lønnsomheten.
    På det tidspunktet hadde også de som tidligere drømte om å drive slike butikker innsett at tiden for frittstående entusiast-platesjapper var forbi. Ingen ville overta og konkurs var uungåelig.

    MEN vi er stolte over å ha bidratt til at bergen apollon lever videre:-)

    Stå på Einar!

  12. Nokså typisk, dette. Kven har vel ikkje møtt slike som forfattaren av dette innlegget på vorspiel? Unge menn som mest av alt er litt bitre fordi dei ikkje har fått jobb på Platekompaniet, og som derfor skuldar på at kjeda ikkje er alternativ nok. Som tidlegare medarbeidar på ein av dei største PK-avdelingane i Norge har eg litt greie på dei som jobbar der, og for å seia det slik: Å gi uttrykk for begeistring for ein nærståande Slayer-konsert vil aldri slå negativt ut. Eks-sjefen min, for eksempel, var stor Slayer-fan. At det er skummelt med einsretting er riktig, det vil vi ikkje ha noko av. Men å påstå at ansatte ved PK er kunnskapslause og bidrar til kulturfattigdom er sludder.

  13. Det er flott at jeg ikke fikk jobb der, men har ikke påstått at folka der er kunnskaplause.
    Slayer ruler, og jeg er den kuleste på vorspielet.

  14. Tilbaketråkk: Døende format? « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s