Dimmu Borgir

dimmu

Det ville være for galt om lupen presterte å overse landets største metal-eksport. Og i tråd med artikkelseriens seneste fascinasjon for mørkemaktenes uttrykksformer, må også Dimmu Borgir til pers. Etter dette innlegget kan det jo til og med hende at man får gløtt av lyset igjen. Tiden vil vise.

Dimmu Borgir er jo et snodig bandnavn, og er norrønt for ’mørke borger’. Det er samtidig også navnet på en islandsk vulkankjede. Bandet ble grunnlagt i ’93, av Shagrath (Stian Tomt Thoresen), Erkekjetter Silenoz (Sven Atle Kopperud) og Tjodalv (Kenneth Åkesson), tuftet på melodisk black metal. Oslo-karene var i sekstenårsalderen, og dypt inspirert av den øvrige norske scenen. Året etter dannelsen spilte de inn demoen ’Inn i Evighetens Mørke’, som ble sluppet av Necromantic Gallery Productions. Blant de tre sporene var også den senere klassikeren ’Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde’. Sporene ble senere reutgitt på samleskiven ’True Kings of Norway’. Brynjard Tristan og Stian Aarstad bidro på henholdsvis bass og synth/piano. Jeg nevner for øvrig bare de viktigste medlemsskiftene.

Demoen gikk unna som varmt hvetebrød, og bandet fulgte året etter opp med debutplate. Studioet var Stovner Rockefabrikk, og medlemmene var de samme som ved forrige innspilling. I tillegg bidro Vicotnic (Ved Buens Ende, DHG) og Aldrahn (DHG) på vokal. På deres tidlige konserter stilte Shagrath bak slagverket og Tjodalv på gitar, mens Silenoz covret Shagraths vokal. Dette endret seg imidlertid ved slippet av ’Stormblåst’.

post-16798-1137721226.jpgFor All Tid (1994)

Produksjonen ble senere pusset opp på remasteren til Nuclear Blast fra ’96, og det er denne versjonen jeg sitter med. Det Nye Riket er første kutt, og er en melodiøs intro, som henter en voksen porsjon fra Adagio for Strings av Samuel Barber. Filharmonien fader ut og erstattes av piano og voiceover. Under Korpens Vinger overtar idet introen så smått begynner å kjede meg. Et aldri så lite innblikk i iltre riff av god gammel sort, overtas av orkestrale partier, og det er liten tvil om at dette soundet med tiden fikk en bedring. Samtidig låter det ekte, og mer okkult enn senere. Voldsom romklang på vokal er jo typisk for sjangerens vår, noe som stjeler litt for mye oppmerksomhet i mine ører. Om jeg skal trekke en parallell blir det naturlig å henvise til Satyricons debutskive. Akustikk er også her en del av helheten.

Over Bleknende Blåner til Dommedag introduserer rein vokal, men jeg er redd den noe ustø klagesangen låter litt som et hønsehus. Da funker det bedre med snerring og preken. Melodien er uansett lite oppfinnsom, og riffingen som kommer inn på slutten redder ikke dette. Stien er til tider smålystig i formen, men vokalen er som nevnt altfor dominerende, og det korte sporet faller litt igjennom. Glittertind holder i det minste et høyt tempo, og lefler så smått med punk. Og til tider svinger det riktig så bra, og er bortimot instrumentell. Tittelkuttet For All Tid åpner som forventet med en innledning, men den akustiske gitaren sammen med lead harmonien utgjør en flott stykke musikk. Det blir etter hvert en forutsigbar gjennomkjøring, uten høydepunkter av noe slag. Det er duket for et høydepunkt med Hunnerkongens Sorgsvarte Ferd Over Steppene. Tross spinkel produksjon fenger dette. ’Uerrrgh! Attila!’ freser Shagrath. Og enda bedre blir det på Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde, selv om det låter som et hån mot den senere nyinnspillingen. Melodiene er på plass, men tempoet er ikke det samme som på den mer kjente versjonen.

Den Gjemte Sannhets Hersker fullfører albumet, og er en tittel jeg klør i meg skalpen av. Frivillig eller ufrivillig komikk? Etter en gørrkjedelig start blir det en dose skitten punk til overs, før det hele flyter ut i nonsens. Inn i Evighetens Mørke del en og to er inkludert her, og låter snodig nok bedre enn selve albumet. Drømmende og mystisk på første ledd, akkurat som planlagt. Mens den andre er godt inspirert av Bathory, med raske rytmer og strengeføring. I tillegg innvies vi i lydeffekter man forbinder med amiga nå og da.

Albumet er en plantegning over det kommende soundet, om enn for simpelt, og jeg skjønner godt at de tok tak i ’Stormblåst’ istedet når det gjaldt nyinnspilling. Ikke noen skuffelse, men den spede starten på noe større.

Bandet ble signert på Cacophonous Records, og gikk i studioet Endless Sound Productions i ’95. Tidligere nevnte Aldrahn sto for tekstene, som på forrige skive, men ’Stormblåst’ ble også Dimmus siste helnorske plate. Silenoz har uttalt at det langt på vei skyldtes utenlandske band som tok for seg norske ordbøker, med horrible resultater.

dimmuborgir2.jpgStormblåst (1996)

Et tidlig høydepunkt, med sterk fokus på atmosfære (piano/synth) fremfor gitarer. For det meste sorgtung, melodisk og midtempo, er ’Stormblåst’ neppe noen vorspielvinner. I første rekke er det en behagelig hybrid av goth og black, og blant de første i så måte. Albumet er kanskje best husket for de klassisistiske tendensene, og de marginale punk-elementene fra debuten er som fordampet.

Alt Lys er Svunnet Hen innledes i fengslende pianospill av Aarstad. Riktig så fint er det, og ikke rent lite sørgmodig. Og det blir bare bedre idet rytmene setter inn. Gitaren er nesten borte i partier med synth, og vrengen er blodfattig. Trommene lider også samme skjebne. Likevel er det medrivende og nynnbart, og Shagraths vokaler har kommet seg betraktelig fra sist. Broderskapets Ring er mer klandestin tematikk, og er en låt som får meg til å tenkte på druider og datidens svært populære amigaspill Moonstone. Behersket og med utpreget sans for melodier, er også dette et formidabelt kutt. Referansene til black metal stopper ved tematikk og vokal, og Dimmu har meislet ut sin egen crossover-nisje. Store deler av albumet foregår i midtempo, og aggressiviteten er ofret til fordel for atmosfære.

Når Sjelen Hentes til Helvete motsier meg litt, ettersom den faktisk er litt nekro iblant, om man evner å se bort fra melodien. Heller ikke dette sporet er ueffent altså , og honnør overlates til Tjodalv for et tight trommespor. Sorgens Kammer er et plagiat av amigaspillet Agony, men er en fin melodi åkke som, og passer perfekt inn med resten av materialet. Det avledes med den korte Da Den Kristne Satte Livet Til som holder fanen høyt for de antikristelige overtonene, og godkjennes på det musikalske planet. Men platens høydare kommer i form av Stormblåst, en orgie i fete riff og melodier. Nokså progressiv er den også, med mange overganger og mellomspill. Nå må det riktignok legges til at låten gjør seg bedre live, med skikkelig trøkk. Den fremstår dessverre anorektisk på albumet, mens den på nyspillingen er for overvektig.

Dødsferd virker lavmælt i sammenlikning, og er mer truende og seig. Det veies opp med en kanskje litt for helteaktig melodi innimellom (om ikke beslektet med Jethro Tull da), men det er vel en del av dødsferden over Styx det også. Antikrist starter i galopp, og fronter svevende synth. Den har litt problemer med å innta et leie, og gitarene virker enda spinklere. Den avslutter i det minste fint (om ’fint’ egentlig er ordet vi burde forbinde med en slik tematikk). Vinder Fra En Ensom Grav er ganske enkelt bedre, og går tittelsporet i næringen innledningsvis. Et groove smyger seg inn, men det blir med et eksperiment i monotoni. Guds Fortapelse – Åpenbaring av Dommedag er den ambisiøse avslutningen, og er da også blant de beste låtene. Noenlunde temposterkt, med snirklende harmonier på gitaren. Religiøs galle som svinger. Enkelte puritanere anser ’Stormblåst’ for Dimmu Borgirs siste ’virkelige’ album, og at resten dermed er total sellout. Tøv og nonsens sier jeg eder! Jeg er rørende enig i at ’Stormblåst’ er et bra album, men bandet hadde fremdeles nok å vokse på.

Etter slippet endret ting seg for bandet. Aarstad måtte avtjene verneplikten, og deltok dermed ikke på EP’en ’Devil’s Path’. Han var imidlertid tilbake ved neste fullengder. Brynjard Tristan forsvant også, og ble erstattet av den mer kjente Nagash (Stian Arnesen).

200px-enthrone_darkness_triumphant.jpgEnthrone Darkness Triumphant (1997)

Nuclear Blast hadde tro på bandet og hyret dem i stallen sin. Selskapet innså at det krevdes penger for å perfeksjonere Dimmu Borgirs ambisiøse lydbilde, og som så mange ganger både før og siden, måtte man til Peter Tägtgrens Abyss Studios for å sikre gjennomslaget. Og det begynner majestetisk med Mourning Palace. En svinsende synth glir over i et tyngre groove, mens Shagrath messer på sitt karakteristiske vis. Sporet flyter av gårde midtempo, og er i det hele tatt drevet frem av synthen. Litt thrash-riffing slipper til i mellompartier, det er knugende tungt og svinger riktig så bra.

Spellbound (By The Devil) har etter hvert fått klassikerstatus, og innledes lynkjapt og atmosfærisk på en og samme tid. Høystemt og truende går vi fra det ene groovet til det neste, bare avbrutt av sakral synth. En perle. Det fortsetter ikke stort dårligere på In Death’s Embrace, som i starten faktisk gir positive vibber gjennom sitt trallende pianospill. Vakre passasjer deler opp råskapen effektivt, og bidrar til en av platens snillere spor. ’By the power of deeaath!’ vræler Shagrath, uten at den sorgmuntre låten gis noen giftig brodd. Den blir nesten for en ballade å regne, men ikke cheesy av den grunn.

Relinquishment of Spirit and Flesh heller derimot langt mer mot tradisjonell black, og er langt mer gitarbasert i arrangementene. Synthen er hørbar, for all del, men fungerer mer som stemningsbygger. Låten veksler mellom fart og seigere, mer kvernende partier – liksom platen selv. The Night Masquerade taler samme språk som andresporet, selv om platen er seg selv lik mesteparten av tiden. Melodiøst basert, med enkelte lekne overganger. Jeg må medgi at sporet er vel begivenhetsløst i versene, mens den siste delen er mer fengende. Bruken av kvinnelig vokal glir da også sømløst inn.

Tormentor of Christian Souls ble tekstmessig litt for sterk kost for plateselskapet, som ikke inkluderte den i coveret. Jeg skal ikke gå inn på fortolkning og det som vanskeligere er, men viser til et killer kutt, med groove og fengslende riffing. Trommingen slår meg som noe uoppfinnsom av Tjodalv her og der, uten at skiven egentlig skjemmes. Sett under ett er Dimmu Borgirs musikk alt for lite rytmeorientert til at man kan trekke frem dynamikken fra eksempelvis death metal (eller jazz, når sant skal sies). Når det likevel fungerer såpass bra som her, blir det likevel ikke noe vedvarende savn – og dette gjelder stort sett hele katalogen.

Vi fortsetter med Entrance, enda en rysare, som ruller av gårde tungt og tregt. Under det bærende mellomspillet benyttes lirekasse (noe som minner ihvertfall) og annen oppfinnsom instrumentering. I formen minner låten temmelig om ’In Death’s Embrace’ og setter ikke opp farten nevneverdig, men beholder strukturen igjennom. Master of Disharmony går ut i rasende rytmer, og er muligens utgivelsens speed-alibi. Det er også en låt som rangerer høyt. Medrivende lead harmonier, en mer anonym synth og kanskje skivens feiteste thrash-parti. Prudence’s Fall handler neppe om Åge og karenes endelikt, men snarere om kardinaldyden visdom. Tungt melodisk og småkald er dette mer enn godkjent, og vi får også oppleve uforstyrret pianospill. En kan kanskje hevde at dette kuttet i størst grad følger en slags ’rock’-mal, noe platen er endeløst kritisert for. I mine ører har bandet aldri stått for en nekro svartmetall, med krav på en spesiell autentisitet, og kan dermed ikke kritiseres på grunnlag av å selge ut. I sannhet har aldri Dimmu Borgir levert tyngre eller mer ekstremt enn dette i forkant.

A Succubus in Rapture innehar partier med snakking fremfor growl, og fungerer greit i en ikke altfor heftig låt med fokus på atmosfære. Soloen som skjærer inn mot slutten er ganske enkelt suveren og bevegende, før låten fader ut. Store deler av albumet tar seg den tiden det trenger, noe som er helt i orden. Om man ønsker det samme i mer ekstrem innpakning kan man like godt handle inn Behemoth. Jeg falt pladask for denne utgivelsen da den kom i butikkhyllene, og den står seg fremdeles sterkt i diskografien.

Platen ble et gjennombrudd, med over 150 000 solgte eksemplarer. På turneen som fulgte hadde Aarstad problemer med å følge opp øvinger og konsertdatoer, og fikk føle foten. Mustis (Øyvind Johan Mustaparta) ble hentet inn som nytt talent, samtidig som man sikret seg en ny gitarist i Astennu (australske Jamie Stinson). Dermed kunne Shagrath utelukkende konsentrere seg om vokalen. Allerede året etter så en samle-cd med noen nye kutt og nyinnspillinger dagens lys.

200px-gsgdimmu.jpgGodless Savage Garden (1998)

Selv om det her er snakk om en minicd, og ikke noe nytt album, vant utgivelsen såpass gjenhør at den ble nominert til Spellemannsprisen. To nye låter og sårt tiltrengte oppfriskninger av eldre materiale sørget for at denne ble uunnværlig. Og blant de nye låtene starter det med særdeles godt med Moonchild Domain. Et lappeteppe av stemninger, bundet sammen av en majestetisk synthparti. Temposterkt og glitrende gitarspill gjør dette til en pangstart. Det følger på langt mer pønkete med Hunnerkongen, en av killersporene fra debuten, som virkelig hever seg med den nye produksjonen. Det ville vært nitrist å la denne gå i glemmeboken med tiden (hvilket faktisk er tilfellet med hele albumet ’For All Tid’).

Chaos Without Prophecy er en ny låt, med arrangementer hentet fra renessansen ballsaler. Det lykkes bra å etablere en noe vantro atmosfære, og er snekret i ånden fra forrige plate. For det meste seig og doomsk, samtidig kald og krypende. Jeg er med på notene, for å si det sånn. En herlig versjon av eposet Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde overtar, og det nye soundet bidrar til å gjøre dette til kanskje en av Dimmus ypperste klassikere. En feiende flott innledning, reale thrashriff og norsk på norsk. Stort bedre blir det ikke. Dimmu skaper deretter trenden med å covre klassiske heavylåter gjennom Accepts Metal Heart. Og låten har de gjort til deres egen, ingen tvil om det. Dette er kanskje den kuleste coverlåten jeg har hørt noensinne, intet mindre. Tre livekutt runder av, og jeg vil trekke frem en forrykende Stormblåst. Utgivelsen er selvsagt et must, men jeg bør holde meg i skinnet på karaktergivningen – ettersom det bare er en EP.

Igjen gikk turen til Abyss, hvor bandet skulle snekre sammen en verdig oppfølger til ’Enthrone’. Med seg i studio hadde de ICS Vortex (Simen Hestnæs) som brakte inn nyvinningen rein vokal. Han hadde en fortid i avant-garde bandet Arcturus (samt en rekke andre band), og var kommet for å bli, tross mumling om sellout.

200px-spiritual_black_dimensions.jpgSpiritual Black Dimensions (1999)

Dimmu gikk med dette er mot et nytt sound, med forankring i horror og fantasy. Synthen var med andre ord langt mer avansert, men stjeler nå og da utilbørlig mye fra gitarene, som er havnet et stykke bak i mixen. Tekstene var heller ikke lenger opplagt sataniske, og ICS Vortex innslag av rein vokal er evidente allerede fra et lite stykke ut i Reptile. Sporet fenger da unektelig bra, med langt større melodisk variasjon enn tidligere. Innimellom kan det imidlertid bli noe kvelende, om man da ikke har hørt såpass mye på skiven at det hele differensierer bedre. ’Less’ var definitivt ikke ’more’ denne gangen.

Behind the Curtains of the Night-Phantasmagoria (puh) innledes mer heavy med aggressiv riffing, og tempoet er stabilt høyt. Drømmende synth tar over i mellomspillene, og det hele fortones nokså hypnotisk. Mot slutten kastes vi inn i et beinhardt riff-o-rama, hvilket alltid er av det gode. Et kort, men godt stykke musikk. I Dreamside Dominions er satsningen på melodi påtakelig, og det merkes av vokalen er skjøvet litt lengre bak, om det ikke er et resultat av at synthen er dyttet voldsomt frem da. Uansett er dette blant platens bedre og mest ekspansive låter. United in Unhallowed Grace er vårt første møte med groove så langt, før vi stabiliseres i et noe mindre interessant vers. Innimellom skimter jeg hentydninger til svensk melodeath. Sett bort fra korte glimt av genialitet, er det ikke før Silenoz trår til på gitaren at jeg blir helt fornøyd.

The Promised Future Aeons tar seg tid til en grei innledning av orkestral karakter, før det øses på videre. Ikke det mest fengende på denne platen, må innrømmes. Da er The Blazing Monoliths of Defiance bedre, og starter opp i en mer typisk BM lead. Etter hvert bringer den mer av det samme til torgs, og fungerer godt sammen med Shagraths demoniske brøl. Tremolo-riff av den villere sorten kler bandet, og synthen tar omsider en pust i bakken. Ingen tvil om at dette er høydepunktet så langt. The Insight and the Catharsis, som passerer syv minutter, tar igjen bruk av Vortex sangkvaliteter, som faktisk løfter det hele en smule. Andre ganger virker den reine vokalen mer malplassert, og bidrar til kjedelige avbrekk. Etter hvert som låten folder seg ut, øker interessen min, og jeg får etter hvert virkelig sansen for de tunge riffene og den kompletterende bakgrunnsmelodien. Og den blir bare bedre og bedre utover.

Grotesquery Conceiled er en mer gjennomsnittlig låt, som skiller seg ut med et hypnotisk groove, godt backet opp av gitarene. Den første soloen virker lenge umotivert, men bygger seg langsomt opp. Bandet veksler, som nær sagt alltid, mellom frenetiske takter og det mer doompregede, og skaper dermed rom for dynamikk og naturlig oppbygging. Man får atmosfæren av kalde, store haller – hvorpå Shagrath representerer den gale og ensomme herskeren som klager sin nød og elendighet. Arcane Lifeforce Mysteria skaper en særegen stemning, og er en bra avslutning. Gnistrende gitarer bidrar til et virkelig råskinn, også denne i overkant av syv minutter langt. Jeg er i tvil om karaktersettingen albumet sett under ett, men lar tvilen komme bandet til gode.

En plassering på vg-lista var en sensasjon, og bandet fikk opptre live på Spellemannsprisen, som første ekstrem-metal band noensinne. Prisen gikk imidlertid til Covenant og Nagash for ’Nexus Polaris’. Nagash’ engasjement i nevnte band, førte til avskjed med Dimmu Borgir. Vortex tok over bassen og ble et mer fast medlem enn tidligere. Bare noen måneder senere spilte bandet inn en split med Old Man’s Child, med tittelen ’Sons of Satan Gather for Attack’.

Men enda flere utskiftninger sto for tur. Tjodalvs familieforpliktelser kunne ikke lenger harmoniseres med det travle turneprogrammet, og han ble byttet ut til fordel for trommeslageren Nicholas Barker fra Cradle of Filth. Astennu forlot også mannskapet, men ble solid erstattet av Galder (Thomas Rune Andersen) – mannen bak en annen norsk gigant; Old Man’s Child. Denne gangen falt valget på Studio Fredman, også dette i nabolandet.

200px-dimmu_borgir_pem.jpgPuritanical Euphoric Misanthropia (2001)

Dimmu har slått seg i korn med Göteborg filharmoniske orkester, og det høres. Det som tidligere var orkestralt er blitt mer filharmonisk og sofistikert. Og det starter nettopp slik med den vakre instrumentalen Fear and Wonder – et melankolsk og lengselsfullt stykke, som brutalt kastes inn i Blessings Upon the Throne of Tyranny. Trommene pisker låten fremover og det spares ikke på noe. Antydninger til grind og pønk kan også spores i bånn, men det er typisk kontrollert og innsiktsfullt dandert, med atmosfæriske lapper her og der. En absolutt hederlig start på platen.

Kings of the Carnival Creation er det første sporet av en viss lengde. Jeg noterer meg at Shagrath har blitt tydeligere i mixen, med mindre effekter. Eksempelvis er den doble stemmen for det meste frafalt, noe jeg ikke har noen problemer med. Symfoniske drag suser over låten, og den står ikke tilbake for resten av materialet. Blant annet hersker det et tungt groove, og Nicholas Barker får briljere med sine evner på basstrommen. Synthen er allestedsnærværende, men ikke like dominerende som på ’Spiritual’. Det autentiske ved ekte strykere gjør underverker, og separerer bedre fra de andre instrumentene. Hybrid Stigmata: The Apostasy er enda en munnrapp tittel, og sporet svinger åpenbart fra første note. Fengende, men også med lang holdbarhet. Ikke uten pompøsitet, men det kler da bandet bra.

Architecture of a Genocidal Nature beginner med utgangspunkt i frisk thrashing, og basstrommen er overarbeidet. Det roer ned til lekende piano, som etter hvert hekter på seg filharmoni og gitarer. Shagrath overrasker med innslag av sang og snakk. Det er tendenser til eufori i luften, men jeg savner litt mer tempo på annet enn rytmene. Det er fort gjort å stivne i formelen, og da spesielt i livesammenheng. Puritania er eksperimentell, og bringer oss en ny side av bandet. Tungt industrielt, med Immortal-inspirert vokal. Det blir en slags blanding av en låt og et mellomspill, men jeg er svak for rytmene og den listende melodien. Liker du Rammstein, så vil du mest sannsynlig nikke gjenkjennende til denne. Indoctrination er en utblåsning i svartmetall, bare penere produsert, som gir meg assosiasjoner til soundet på Emperors ’Equilibrium IX’. Om det skulle være noe tvil, så er dette av det gode, spesielt etter noen mer bedagelige spor. Symfoen får blod på tann, og det hele fungerer utmerket idet de mektige melodiene knyttes sammen. Dette er virkelig nerve og dynamikk. The Maelstrom Mephisto går hardt ut med rabiate trommer, og jeg begynner å stole mer på platen når det kommer til kløktig fordeling. Et mer kompromissløst spor som ikke nøler med å oppvise iørefallende gitararbeid. Vortex får også komme til orde, og det går opp for meg at sopranen er satt mer på sidelinjen denne gangen. Hvilket jeg kan leve med.

Absolute Sole Right starter som et aggressivt tilløp den også – en saftig oppvisning i brutalitet. Her spares det ikke inn på riffene og taktskiftene, og dommen blir stående applaus. Sympozium innledes symfonisk, og gir meg noe nær frysninger. Stort mer apokalyptisk kan det ikke gjøres. Noen fine tremolo-riff gjør også susen, før tett og drivende veksler med melankoli. Her kommer Vortex mer til sin rett i timingen, og bidrar til å underbygge den fortvilte stemningen. Perfection or Vanity er en gedigen outtro, majestetisk i all sin prakt. Den instrumentelle låten kommuniserer håp i all elendigheten. Du skal få en dag i måra, tross alt. Vi får et ekstranummer i form av Twisted Sisters Burn in Hell, ganske enkelt en grom låt, som Dimmu vet å beefe opp til det perfekte. Et svært bra album.

Musikkvideoer til albumet gikk på tung rotasjon hos Mtv2 og Fuse Tv, mye til irritasjon for den harde kjerne av gamle fans. Bandet benektet imidlertid at de var kommersielt orientert. Nuclear Blasts pengesekk ble nok en gang endevendt, og bandet gikk igjen til verket i Studio Fredman. Denne gang var det Prahas filharmoniske som sto for den symfoniske drahjelpen. Bandet var uforandret, og fikk en gjestevisitt i studio av Abbath. Det kan også nevnes at enkelte av tekstene var norske, og igjen ført i pennen av Aldrahn.

200px-dimmuborgir_deathcultarmageddon.jpgDeath Cult Armageddon (2003)

Soundet fra ’Puritanical’ er videreført, men også en smule polert. Åpneren Allegiance har et industrielt preg, ikke så langt fra Red Harvest. Det mest markante er kanskje måten bassen har blitt langt mer sentral, noe som tar vekk mye av gleden for min del. La stoner være stoner. Det er ikke dermed sagt at sporet er helt ueffent. Bortsett fra en litt for løs struktur, er det mange gode tilslag å spore. Produksjonen lukter klingende mynt, og mye av musikken kunne lett inngått i et episk soundtrack til en eller annen blockbuster. Apropos den løse strukturen, fungerer låten som et oppkok av ideer, og bandet kunne med fordel minimalisert og sakset. Progenies of the Great Apocalypse henter seg godt inn i det henseendet, med mer levelig bass og større disiplin på struktur. Kuttet er likevel noe avventende i formen, og lener seg litt for mye på synthen. Det aller, aller verste er uansett at gitarene nesten ikke er audible.

Lepers Among Us konsentrerer seg heldigvis om gitarer, og åpner frydefullt. Låten er hard, og benytter også skumle samples om mørkets fyrste. Det er heller ingen tvil om at det er Galder som står bak mye av gitarene, ettersom referanser til Old Man’s Child er tydelige. Vredesbyrd er et tilbaketog til morsmålet, og en god gjennomkjøring. Temposterkt, gitardrevet og med smart bruk av symbiotiske melodier. Etter to minutter entrer vi endog en glimrende passasje, i tillegg til flotte harmonier mot slutten. For the World to Dictate our Death fortsetter den fine trenden, og er nesten utelukkende strengeføring og rytmeseksjon. Versene holdes også uptempo. Blood Hunger Doctrine er en tittel av det Dimmu-patenterte slaget, og fungerer som et intermezzo som tar seg rikelig tid til oppbygning. Utvilsomt stemningsfullt og medrivende.

Allehelgens Død i Helveds Rike er okkult i både innhold og form, og et nikk til old-school black metal, uten å nå helt opp. Mye grunnet Vortex sangnummer som drar stemningen opp litt for mye. Greit nok at de må sette mannen i arbeid, men jeg skulle gjerne sett at det valgte tidspunktet med mer omhu. Riffet som bærer låten er uansett førsteklasses. Cataclysm Children er skitten pønk, og en liten homage til Bathory og Darkthrone. Det er også rytmesterkt, og en drøm for headbangere. Det tas også i bruk akustisk gitar som effektivt bygger oppunder de andre riffene. Rankes høyt ved opptelling og konklusjon.

Eradication Insticts Defined gir assosiasjoner til John Williams og Star Wars, og er rimelig artig og fengende. Pompøs synth, med teft for gode melodier er en grei beskrivelse av Mustis innledning. Låten får deretter en travel kvalitet, hvor det skjer en masse i lydbildet på en gang. Og det funker. Shagrath benytter også den filtrede vokalen (ikke ulikt Abbath) som ble introdusert på ’Puritanical’. Innimellom kan det trekkes paralleller til elektronika, men som eksperimentelt musikkstykke er dette interessant. Et enda lengre spor avløser forrige, nemlig den glimrende Unorthodox Manifesto. Disharmoni og atonalitet står i høysetet på denne krigerske låten, og det er et godt gjenhør. Kjemisk fritt for melodi, gir dette også en pustepause, som et knasende godt knekkebrød blant bugnende koldtbord. Selvsagt sniker det seg inn litt mørk heismusikk i bakgrunnen etter hvert, men ikke verre enn at det føles naturlig. En liten innvending er at materialet kunne vært slanket med ett minutt eller to. Trommespillet fortjener også et pluss i margen.

Heavenly Perverse starter akustisk og måteholdent, og oppviser mer atonalitet. Flere samples er det også takhøyde for her. Albumets mest gufne stemning etableres, med kirkeklokker og kråker. Imidlertid har sporet litt vanskelig for å lette, og biter seg fast i den industrielle grinden. På overtid tar Silenoz grep og introduserer en smule tempo, men det ble med flaksingen. Som bonusspor serveres Satan My Master, en coverlåt av Bathory. Skitten, stygg rock av beste merke. Jeg må innrømme at denne platen krevde langt flere spinn enn andre Dimmu-utgivelser før jeg begynte å få tak i arrangementene. Tung materie, og jeg er ennå ikke fullstendig overbevist.

Et gjennombrudd i statene var innen rekkevidde da Dimmu Borgir ble valgt ut som headliner på Ozzfest året etter. Bandet tok seg også tid til en nyinnspilling av ’Stormblåst’, med oppdatert produksjon. Imidlertid fremstår platen noe sjelløs sammenliknet med originalen, og så smått kvalt i det symfoniske. ’Sorgens Kammer’ hadde blitt erstattet, mye grunnet den opplagte likheten til et amiga-spill. Innbytteren ’Sorgens Kammer Del II’ ble imidlertid en brukbar hit i seg selv. Jeg gir nyinnspillingen 7/10, ettersom jeg liker den originale best.

Nytt var Hellhammers innhopp bak trommene etter at Dimmu valgte å droppe Barker. Hellhammer ble også med da innspillingen av deres nye, ambisiøse konseptalbum tiltok. Studio Fredman var nok en gang åstedet. Det hører også med til historien at albumet ble lekket på nettet av en italiensk musikkjournalist noen uker før lansering.

200px-in_sorte_diaboli.jpgIn Sorte Diaboli (2007)

For mitt vedkommende føltes dette albumet som et comeback. Jeg har høye forventninger til bandet, og etter en litt skuffende utgivelse sist, var det godt å høre gutta tilbake i storform. Konseptet som driver platen handler om en munk som får øynene opp for mørket, eller lyset, om du vil. Og det er utvilsomt en svært ambisiøs skive, både i form og innhold. Det låter som et forsvarsbudsjett, med krystallklar produksjon og en balansert mix. Bortimot vitenskapelig i sin perfeksjon.

Etter den nær sagt kjedelige singelen fra ’Death Cult Armageddon’, ventet jeg med skepsis på den nye musikkvideoen til The Serpentine Offering. Men frykten var grunnløs. En prakfull innledning løfter seg til det brutalt fengende idet Hellhammers rytmer setter inn. Og Shagrath sparer ikke halsen når han bjeffer ’Share My Sacrifise!’. Maskuline drag av blåsere inngir en middelaldersk og triumferende stemning, og mitt eneste ankepunkt må være Vortex vokaler som skaper en uvelkommen pause. The Chosen Legacy konsentrerer seg derimot mindre om melodi og mer på kompromissløse rytmer. Her introduserer også Shagrath platetittelen i et rått og kontant refreng, som bærer låten. Tekstene er underholdende, og er så definitivt deres høydepunkt på låtskrivningsfronten. Hellhammers tromming er frenetisk, og selv om den ikke byr på de samme utfordringer som i Mayhem, er gjennomføringen helhjertet.

The Conspiracy Unfolds er et roligere kutt, med større fokus på det sakrale aspektet. Eller som en parodi, slik det jo egentlig fungerer. Litt er hentet fra grind med svermende riffing, men også med rom for melodiske avbrekk. Låten er nok litt mer generisk enn de forrige, men fullt brukbar. The Sacrilegious Scorn henter frem fråden og villskapen igjen, i tillegg til muligens den beste melodien noensinne fra Vortex strupe. I tillegg får vi et etterlengtet gjenhør med folketoner, de første siden ’Stormblåst’, over et tiår tilbake. The Fallen Arises er egyptisk ambient, og et voldsomt stemningsfullt hvileskjær. Kraftsalvene er tilbake med The Sinister Awakening, som også har en interessant lead gående innledningsvis. Lydbildet er mettet, om ikke dessverre litt forspist. Halvveis evner den å kaste av seg åket og partier med koring og Shagraths latiske messe får opp interessen igjen.

The Fundamental Alienation oppviser flott koring før den virkelig setter tempo, med illevarslende melodier gående. Bandet trøkker til med et suggererende groove, og snerrende vokal. Nå ser det unektelig dårlig ut for munkens frelse, for å si det sånn. Denne havner på øverste hylle i oppsummeringen. The Invaluable Darkness følger på med flere eder og forbannelser, og er et solid spor, og i sterk grad gitardrevet. ’Mercy is not truth, your sins are next to mine’ er den brutale sannheten som leveres, og det etableres en stemming hvor dette føles helt naturlig, og ikke minst tøft.

The Foreshadowing Furnace er nok en forrykende tittel, og industriell i formen. For øvrig en formel bandet har viet større oppmerksomhet med tiden. Kanskje ikke så rart, tatt kvaliteten til Red Harvest i betraktning. Her stagnerer det noe, og det blir ikke fullt den grande finalen jeg hadde sett frem til – sett bort fra pyntelige passajer her og der. Man skjønner i hvert fall såpass at munken er i ferd med å slukes av fanden, nesten som et ringskrømt.

En massiv suksess, med påfølgende konserter på Download (ironisk nok) og Wacken. I tillegg headlinet de sin egen turne, the Invaluable Darkness Tour med Unearth, Devildriver og Kataklysm. Hellhammer gikk hen og skadet seg under turneen, og med prolaps i nakken fikk han forbud mot utagerende framferd. Imidlertid er trommisen også fraværende på nye promobilder, og han er blitt fjernet fra myspace-siden. Hellhammer har allerede kommet seg etter skaden, og turnerer med Mayhem.

I august 2009 fortsatte mannefallet, med sparkingen av ICS Vortex og Mustis. Sistnevnte hevdet å ha fått sparken per SMS, og kontaktet advokat. Vortex på sin side uttalte følgende: Jeg vil alltid sette pris på platene og brorskapet – slik det var før brakkesyke, musikkindustri og grådighet dro en Metallica på oss.’ De gjenværende medlemmene hadde naturlig nok et annet syn på saken, og beskyldte dem for å sette musikken i annen rekke, etter forretningene. Mustis mente han hadde krav på kreditering på enkelte låter, og hevdet at bandet urettmessig registrerte opphavsrett uten kompensasjon. De gjenværende medlemmene hevdet imidlertid at dette var ren utpressing.

Abrahadabra (2010)

Dimmu Borgir er tilbake med ny plate, relativt kort tid etter utskiftningene i bandet. Albumet er spilt inn hjemme hos Shagrath, såvel som i Dug Out Studios i Sverige. Nytt av året er at det filharmoniske er komponert og innspilt av Kringkastingsorkesteret. Med seg på laget har de innleide musikere som svenske Snowy Shaw på bass (Mercyful Fate/Dream Evil) og polske Daray (Vader) på batteri.

Xibir er en instrumentell intro av den orkestrale sorten, og ligger ikke langt tilbake for liknende eskapader. En ekstra dimensjon i form av profesjonell koring registreres også (Schola Cantorum). Låten setter stemningen, men ikke stort mer. Born Treacherous starter opp i godt, gammelt trav. Bandet øser på med raske rytmer og finskåren metal, og etterhvert gjør de orkestrale elementene sitt innhogg. Låten er fengende nok den, men tidvis blir det kanskje for pompøst idet Kringkastingsorkesteret gjør krav på oppmerksomhet. Til tross for dette, er det faktisk nevnte orkester som setter egenart på sporet.

Gateways var første singel fra albumet, og er en nokså egenartet komposisjon. Temmelig oppstykket og variert, men holder likevel til en viss grad på grunntemaet. Det blir som en showcase over bandets mange tilnærminger til musikken, og krever en del gjennomlytninger før det faller på plass. Akkurat her er jeg likevel i tvil. Er det Dimmu Borgir som kopierer Behemoth, eller omvendt? Agnete Kjølsruds (Animal Alpha) gjesteopptreden er kanskje det som sitter best igjen etterpå. Hennes bidrag fremstår underlig – en tilvenningssak, og får en forsiktig tommel opp. Chess with the Abyss er like ambisiøs som alltid, med dyster koring og blåsere. Det låter selvsagt storslagent og dynamisk, dog jeg savner noen knagger eller hooks å bite seg merke i. For det meste er det koringen som er det bærende elementet, og musikken er i større grad tilpasset det orkestrale. Det er ikke kjedelig, snarere litt identitetsløst. Dimmu Borgir er tittelen på neste spor, og det bør jo ikke gjøre skam på navnet. Overraskende lystig koring innleder kuttet, men det baller raskt på seg en mer episk dimensjon. Faktisk minner det raskt om en pastisj over orientalske toner. Man får assosiasjoner til både Kurosawa og Sergio Leone, såvel som bandet Paradise Lost, og det er jo i grunnen ganske fett. Samtidig oppleves låten retro, med henblikk på gamle høydare som ‘Raabjørn Speiler Draugheimens Skodde’.

Ritualist er innledningsvis en visitt til fordums black metal, med tremolo-riff og frenetiske takter, som hemmes av det orkestrale. Enkelte av ideene er gode, men kunne da også med hell vært utført på strengene istedet. Sykelig rein vokal er et velkomment avbrekk, og med tidvis uforstyrret gromriffing, holder det likevel til laud. The Demiurge Molecule er mer avventende og stemningsbyggende, før det roes fullstendig ned i et drone-landskap. ‘What will remain?’ spør Shagrath seg om, og det gjør da også undertegnede om ikke dette snart tar seg opp. En bridge av upbeat tremolo sørger for at det skjer noe, men vi kastes da også ut i underlige temposkifter og pauser i denne sausen av eksperimentell doom. Det skal ikke nektes for en fabelaktig lead mot slutten, men det fremstår likevel som en jam.

Neste kutt er titulert A Jewel Traced In Coal, og etter tittelen å dømme skal vi bli med på et riktig eventyr. Spenninger og kontraster preger oppbyggingen, før et forrykende parti tar over, utvilsomt det beste så langt. Ganske enkelt suverent, og musikken opptrer langt mer i symbiose med orkesteret. Pausen med koringen er virkelig fremifra, og selv om tempoet dabber av aldri så lite, er det ikke lenge til neste storm er over oss. Det er tid for Renewal, og kvaliteten holder seg ved like, i likhet med tempoet. Harmonisering av beste merke sørger for luft, og ledes inn i blytunge verselinjer. Shagrath synger duett med koret, og det lyder pompøst nok. Ikke låtens høydepunkt, men her er det mer enn nok annet å ta av. I all hovedsak albumets minst orkestrale så langt, og det låter jammen tøft i mine øreganger. Endings And Continuations avslutter og innledes mer ambient. Det trøkkes til med tunge headbanger-rytmer. Det låter som en million kroner, hvilket antakelig er tilfelle. Garm fra Ulver gjør en gjesterolle på rein vokal, og hjelper til med litt egenart sånn sett. Men i forhold til de to forrige kuttene flekker ikke bandet tenner på samme måten. Niflheim ender opp med å gi en god karakter til Adbrahadabra, men gir samtidig et varsko om at man så smått begynner å gå lei av formelen.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Advertisements

2 thoughts on “Dimmu Borgir

  1. Tilbaketråkk: Symfonisk metal (1997 - ) « Niflheim

  2. Tilbaketråkk: 10 skuffende album fra ellers gode band « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s