Anmeldelse: Avenged Sevenfold – Avenged sevenfold

folder.jpg

Avenged Sevenfold – Avenged sevenfold, 2007

Avenged Sevenfold / Avenged Sevenfold
Rating: 3/10 — VM i eksperimentering
Selskap: Warner Bros.
Release: 30.10.2007
Studio: Sunset Sound Recorders, Los Angeles
Produsent: Avenged Sevenfold

Jeg ble kjent med Avenged Sevenfold i 2003, da de slapp den til dels glimrende platen Waking The Fallen, som opererte i landskapet mellom metalcore og gothpunk. De overrasket stort ved neste utgivelse City of Evil, som ikledde bandet et sound som minnet mistenkelig mye om sleazerock – som hentet ut fra åttitallets Sunset Strip, men med et noe friskere anslag av metal og punk.

Noe nytt var det uansett, og jeg lot meg rive med og rangerte den høyt blant plateslippene i ’05. Dessverre var det flere enn meg som ble oppmerksomme på bandet, med den kommersialismen det medfører. Verdensturne fulgte, en turne bandet plutselig valgte å avbryte til fordel for studioet. En kontrovers av verdipolitisk art fulgte i Metal Hammer, noe som i seg selv er rimelig dagligdags, og omsider er bandet igjen plateklare med sitt selvtitulerte og selvproduserte album.

Platen begynner sånn på det jevne med Critical Acclaim, med salige kirkeorgel som ledes ut i litt seig gitarføring. Det setter tempo, og brukbar riffing akkompagneres av kjappe trommer. Det kokes litt emo-suppe på beinet, men ikke mer enn hva som kan fordøyes. Tross litt mangel på retning er dette et greit spor, faktisk en smule mer metal enn ved forrige plateslipp. Det følger på med Almost Easy, allerede lansert som albumets singel. Innenfor metal er ofte nettopp singelen albumets minst utfordrende og kjedeligste låt, men ’Almost Easy’ slipper unna pisken helhetlig sett, selv om låten er noe standardisert. Et forutsigbart refreng riktignok, men også rom for litt gromriffing og småfin lead. Etter hvert tar refrenget kanskje litt vel overhånd.

Scream er en til de grader forslitt tittel, men låten er definitivt den beste og mest fengende så langt. Refrenget med bjeller og det hele er faktisk svært bra. En låt temmelig blottet for finesser, men absolutt iørefallende. Et kutt som henter mer fra City of Evil enn forgjengerne. Afterlife innledes med bevegende fioliner, før punken tar over. Det funker da effektivt nok, og står seg bra i sammenlikning med resten. I Avenged Sevenfolds lydbilde slipper man tidvis unna med filharmoniske mellompartier, ispedd et refreng som legger seg farlig tett opp til Good Charlotte (verdens aller, aller verste band).

Gunslinger innledes med en køntripastisj som ikke hører noe sted hjemme. I hvert fall ikke her. M Shadows synger med søtladen og barokk patos låten gjennom, tross forsøk på trøkk rent musikalsk. En fullblods rockballade, men dessverre ikke en god en. Neste låt ut heter Unbound (The wild ride), og er mer punk i påfallende pompøse arrangementer. Kanskje bandet likevel hadde hatt godt av en barnevakt i studio? Et kvelende spor, som verken fenger eller imponerer. Forsøkene på lead og soloer virker uinspirerte og forserte. Til slutt blir lydbildet ekstemt rotete, med bongotrommer, kor og allsang. Endog med en yngre kvinnelig gjestevokalist. Relativt grusomt dette altså.

Brompton Cocktail starter med friske fraspark på riff og rytmefronten, før noen snodige calypsopartier tar over. To minutter uti låten er jeg i stuss på hva dette skal forestille. Fullstendig kaos og mangel på struktur, med en hyperaktiv M Shadows bak mikrofonen. Riffet som sparket i gang dette makkverket var en engangsforeteelse. Vi fortsetter noe forvirret med Lost og følelsesladde soloer. Taktene fyker forbi, og det hele virker lovende – før bandet begår en dødssynd. Autotune. Du husker sikkert Cher med nittitallshiten Believe? Eller rettere sagt den enerverende lydeffekten på vokalen? Grøss. Ikke at det var det store tapet, ettersom låten likevel ender opp i pop-punk a la Blink 182. Lead harmoniene signert Synyster Gates blir etter hvert forferdelig plagsomme.

A little Piece of Heaven er mer enn en smule karneval, med brassband i bakgrunnen, men holder i det minste hovedmelodien sånn noenlunde i tømmer. I starten vel å merke. Det degenerer raskt til noe emo-søl selv ikke My Chemical Romance ville vedkjent seg. Jeg begynner å plages av at referansene som popper opp utelukkende er hårreisende. Det kan virke som om bandet har hatt et ønske om å emulere Zappa med sine mengder av musikalske uttrykk, problemet er at referansene drukner i hverandre. Jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg engasjerte gjengen som produsenter.

Dear God er mer køntri og går i så måte ’Gunslinger’ en høy gang. Det er så fryktelig pompøst at jeg blir kvalm. Det er som om Garth Brooks har invadert Versailles, med krav om spille opp til dans i ballsalen. Jo mindre sagt om dette sporet, jo bedre. Tre og en halv grei låt av ti, holder bare til nettopp 3/10

Reklamer

30 kommentarer om “Anmeldelse: Avenged Sevenfold – Avenged sevenfold

  1. Hva er galt med å blir kommerse? De fleste band vil jo tjene penger på det de gjør – ja, selv oss vanlige lønnsmottagere vil ha mer i lønningsposen vår!

    Så lenge du synes musikken er bra, gjør det vel faen ikke noe om flere også synes som du?? Eller hva?

  2. Neida. Vær gjerne kommerse og ha mange fans. Men som regel bidrar nettopp dette til at produktet faller i kvalitet. Spør meg ikke hvorfor.

  3. Et produkt i økende popularitet endrer som oftest bare kvalitet nedover dersom konsumentene aksepterer det. Hvis ikke vil jo salget stagnere, vil det ikke? Enkel logikk vil jeg si.

    At musikk «blir dårligere» samtidig som den øker i popularitet kan jo begrunnes på flere måter. Enten så liker de store massene dårlig musikk, eller så blir faktisk ikke musikken dårligere, den bare endrer seg i en kunstnerisk retning som blodfansen ikke liker.

    Kanskje problemet ligger nettopp hos blodfansen, som er så fastlåst i sin musikksmak at de ikke evner å følge et band i dets musikalske utvikling som kanskje krysser over i andre uttrykk og sjangre? Eller at problemet rett og slett er bedreviterholdninger hos musikk-snobber som forsøker å fremstille seg selv som eksklusive, interessante, særegne og «ekte», ved å enkelt nok proklamere sin elskov for alt som er ukjent? Men kun så lenge det fortsatt ER ukjent da naturligvis.

    I det hele tatt er jeg ikke veldig glad i uttrykket «kommers musikk» og debatter rundt det. Enkelt forklart: Jeg mener at ALL musikk som gis ut på plate er «kommers». Hvis ikke hadde den ikke blitt gitt ut. Musikere som «lager musikk som de selv liker, og kun for seg selv», har da ingen grunn til å gi ut plater? Med mindre de vil tjene penger da selvsagt…

    Neste gang du er på fest, kan du skille ut wannabe-musikk-snobbene utifra følgende sitater:

    1. «Åh, har du ikke hørt Arcade Fire før nå? Funeral-plata var best, de er jo dårlige nå.»

    2. «Jeg liker ikke Mars Volta. At The Drive-in var mye bedre.»

    3. «Debutplata til Arctic Monkeys var bra. Men jeg hørte på dem lenge før den kom da.»

    4. «Hey, kan du sette på noe musikk av *ett-eller-annet-helt-ukjent-band-som-husverten-GARANTERT-ikke-har-i-CD-hylla*, det er jo dødskult!»

  4. «I det hele tatt er jeg ikke veldig glad i uttrykket «kommers musikk» og debatter rundt det. Enkelt forklart: Jeg mener at ALL musikk som gis ut på plate er «kommers». Hvis ikke hadde den ikke blitt gitt ut. Musikere som «lager musikk som de selv liker, og kun for seg selv», har da ingen grunn til å gi ut plater? Med mindre de vil tjene penger da selvsagt…»

    Det er tydelig at du ikke er noen artist i alle fall. Selvfølgelig har man ofte et ønske om at flere skal høre musikken sin av artistiske grunner. Det kalles kommunikasjon, det er formålet med alle kulturelle uttrykk.

    Selvsagt finnes det høyst personlige uttrykk som ikke blir gitt ut, men det vil ikke si at alt som blir gitt ut ikke er personlig, og heller ikke at det gis ut fordi man vil «tjene penger» (nå blir det jo selvfølgelig en diskusjon om man er yrkesmusiker, siden man strengt tatt har lyst til å tjene nok penger til å kunne drive profesjonelt, og da er vi automatisk inne på en ganske stor ideologisk diskusjon som vi gjerne kan skippe foreløpig).

    Poenget er at du forenkler det noe helt forferdelig, og forenklingen vil jeg si er helt feil. Ja, mye musikk er kommersiell i kraft av at den blir solgt, men du later til å tro at kvalitet er ensbetydende med gjennomsnittet av meningene til alle mennesker. Enkel logikk, ja, riktig logikk, nei.

    Det er jo ikke slik at alle band som blir større begynner å lage dårligere musikk, og det er heller ikke slik at alle band som blir større får mer tyn av kritikere, men det skjer, og da blir det påpekt.

    Dette er et komplekst spørsmål som har tilknytning til selve musikken, markedsføringen og interesse. «Blodfansen», som du kaller de, er kritikere, musikere, spesielt interesserte, rett og slett folk som i varierende grad vet hva de snakker om musikalsk sett (jeg vil påstå at alle disse har mer rett til å uttale seg om «kvalitet» enn de mindre interesserte). Resten (de mindre interesserte) er til en viss grad ofre for markedsføring og etterdilting (glidende overgang dette her, selvfølgelig).

    Logikken din om at dårligere musikk fører til færre salg fungerer faktisk. Men kun om vi skal snakke om band som ikke har brutt inn i markedsføringshelvetet enda. Kommer man dit, så vil kvalitetskravene forandre seg til å blidgjøre en større gruppe mennesker (og om man gjorde dette i utgangspunktet – så vil nok de færreste påstå at kvaliteten ble dårligere). Befinner man seg i en nisje eller godt inne i en sjanger, så vil markedsføringspresset være mindre, og til og med borte (alt ettersom hvor man befinner seg), og dermed også kritikken mot å bevege seg mot mainstreamen av økonomiske grunner.

    Du later til å ha en mangel for forståelse hvor stort fenomenet «musikk» er. Har du i det hele tatt noen anelse om hvor mye bra musikk som blir produsert, og hvor lite av det folk flest blir eksponert for?

    Jeg skal ikke påstå at alle som liker musikk som ikke har vært annonsert på TV har mer snøring enn de som liker musikk som har vært annonsert på TV, men du er nødt til å erkjenne at situasjoner hvor du snakker med folk som liker band som ikke du har hørt om, gjør ikke bandene til «ukjente». De er ukjente for deg, ikke for de som kjenner de.

    Selvfølgelig er det idiotisk å oppføre seg som en snobb med vilje, men om man er over gjennomsnittet interessert i musikk (trenger ikke å være generelt selvfølgelig, dette kan gjerne være sjangerspesifikt), så har man gjerne en såpass god kjenskap til det man liker at man har utforsket en god del mer musikk en de som ikke er så interesserte i musikk, og følgelig har et større musikalsk vokabular når det gjelder artister.

    Om du tilfeldigvis skulle befinne deg blant de som er mindre interesserte i musikk (fortsatt både generelt og spesifikt) gjør ikke din posisjon, musikalsk sett, bedre. Ja, du har antageligvis med deg flere folk (siden det nødvendigvis må finnes flere folk som ikke er veldig interesserte i musikk enn det finnes folk som er veldig interesserte i musikk), men det har absolutt ingenting å gjøre med kvalitet.

    … men for all del, at folk bruker sin posisjon som musikk-kjennere for å påpeke at de vet mer om musikk utenfor mainstreamen misliker også jeg, men alle er jo ikke slik, og om man møter noen slike, så er det jo bare å ikke snakke med de. At folk med forskjellige musikalske interessert sosialiserer i forskjellige kretser er vel ikke ukjent for noen (rent utenom de som ikke er interesserte i musikk, og ikke vet det selv).

  5. Tja, hvor skal jeg begynne? Jeg ble litt oppgitt av å lese innlegget ditt, fordi du krangler med meg om ting som jeg overhodet ikke har gitt uttrykk for. Jeg er tvert imot enig i mye av det du skriver.

    Jeg vil likevel trekke frem et par ting som du så ut til å misforstå sterkest, slik at min mening blir tydelig her.

    Jeg har ingenting imot folk som liker musikk. Tvert imot. Folk som har peiling på musikk og som er bestemte i sin smak interesserer meg. Jeg har det selv som min største interesse i livet, og joda, jeg ER faktisk artist, selv om dine (fullstendig irrelevante og overflatiske) antakelser sier noe annet. Det jeg prøvde å formidle i innlegget mitt, var at jeg IKKE liker folk som prøver å fremstå som nevnte musikkinteresserte ved å benytte seg av såkalt «namedropping» og «liker kun ukjent musikk», og som, når man går i dybden, viser seg å ikke engang ha et grunnleggende fundament av kunnskap om musikk som man burde forvente av en interessert. Og jeg tror ikke du liker slike folk heller? :)

    Musikere/kunstnere har selvsagt (i de aller fleste tilfeller) et ønske om å formidle kunsten sin til andre. Men må de selge den? De trenger jo penger som alle andre sier du? Ja det gjør de, men da er man komersiell. Poenget mitt er ikke at komersiell=mainstream. Tvert imot. Å bruke ordet i den sammenhengen er skammelig fordi det automatisk setter et negativt stempel på band som selger bøttevis av plater, selv om de gjør sin egen greie musikalsk sett. Og det er også wannabe-guruen sitt problem. Jeg siterer et annet innlegg skrevet av Denial som jeg likte:

    «På den andre siden er det desverre nok av folk som finner frem «kommers»-merkelappen så snart et band slår gjennom, for de ikke føler seg spesielle som kan høre på det obskure bandet ingen andre har hørt om lengre. Det er en åndssvak form for elitisme som altfor mange musikk-geeks og plateanmeldere jeg kjenner sverger til. Sånne folk er wankers og burde heller samle pokemon enn plater, det er tydlig at det ikke er musikken det handler om for de.»

    Å i det hele tatt si noe sånt som «nei uff, de er blitt så komersielle» eller «jeg liker ikke komersiell musikk», vitner om nettopp dette som Denial skriver. Hadde man hatt en ekte musikksmak, kunne man sagt «jeg liker ikke R&B» eller lignende. For guds skyld, bruk da et uttrykk som sier noe om musikken som ikke likes. At du/han/Frode/whoever ikke liker komersiell musikk sier meg bare at han ikke vet hva han ikke liker. Bare så lenge det går på radioen er det drit.

  6. Du glemmer et par ting:

    1. Musikk er ikke endimensjonalt bra/dårlig. Musikk har ulike kvaliteter og passer til ulike formål.

    2. Alle har ikke de samme behovene når det gjelder musikk. Som egentlig bare er en annen måte å si at ja, de fleste liker «dårlig» musikk. Rett og slett fordi de ikke har behov for mer. Så lenge det er ok musikk som forsterker deres image, så er det greit nok.

    3. Hva all musikk skal bevege seg i retning av hva flertallet vil ha, så ender vi opp med at all musikk blir helt likt. Litt overdrevet selvfølgelig, men mangfold er viktig, og om retningen et band tar er mot det generelle så vil jeg si at musikken blir dårligere fordi det blir mindre kreativt.

    4. Er det ikke mulig å lage musikk som de selv liker OG selge det om det er noen som vil ha det? At artisten er elger musikken sin betyr ikke nødvendigvis at motivasjonen bak musikken er kommersiell. Det kan være en hyggelig bi-effekt bare.

    Ellers så er jeg enig i mye av det du sier om uttrykket «kommers musikk» og wannabe-snobber. Men i denne sammenheng så brukes kommers i betydningen økende fokus på penger fremfor kreativitet.

  7. 1. Helt riktig. Men jeg har heller ikke påstått annet.

    2. Også helt riktig. Desverre. For det gjør at «enkel» musikk er mer utbredt mer enn «avansert» musikk, som vi som er over snittet interessert i musikk har en tendens til å like. :)

    3. «Kreativt» er ikke nødvendigvis likt «bra». Det er det like mange forskjellige meninger om som det er forskjellige musikksmaker. Ingen ønsker at all musikk skal bli lik. Heller ikke de som vanligvis ikke er spesielt interessert i musikk. :)

    4. Jo, det ER mulig å selge plate med musikk man liker selv, og i hovedsak har laget for seg selv. Men det var heller ikke poenget mitt. Poenget mitt var at økonomiske interesser er nødt til å være til stede så snart et album skal selges. Dersom komersielt. Men jeg sier ikke at det er en parallell mellom «komersielt» og «dårlig». Det er det nemlig bare wannabe-musikk-snobben som påstår… ;)

  8. Jeg hadde en seriøs skrivefeil der. Det skal være «Derfor komersielt», og IKKE «Dersom komersielt» som det står.

  9. Er man automatisk en snobb om man mener Funeral er bedre enn Neon Bible? Jeg synes sistnevnte er den beste av de to, men det trenger da på ingen måte være forbundet med snobberi å mene det motsatte.

    Og hvor ligger egentlig snobberiet i å ha et ønske om å lytte til en plate 100% av vorspielet ikke nødvendigvis har hørt (om)?

    Snobberi er stusselige greier. Den misforståtte bevegelsen mot det enkelte oppfatter som snobberi, men som snarere er ekte og genuin interesse, er dog stusseligere.

  10. Kjære vene, du tok deg visst fryktelig nær av innlegget mitt?

    SELVFØLGELIG er man ikke nødvendigvis snobb om man liker Funeral bedre, eller om man vil høre noe litt ukjent i CD-spilleren.

    Jeg tror nok ikke du tok poenget mitt, og jeg tror ikke jeg gidder forklare det tydeligere heller. :)

  11. Heh. At The Drive-In VAR jo bedre enn mars Volta da. Akkurat dette med kommersialitet og liknende er en dagblad-vri på innlegget. jeg har aldri vært så fan av A7X at det har vært noen fare for bruk av eye-liner. Jeg mener bare dette var en bedriten skive.

  12. For å være helt ærlig, så var det en litt tvetydig post. Hva legger du egentlig i utrykket «kommerse» i denne sammenhengen? Jeg kjenner ikke til Avenged Sevenfolds musikk, så jeg kan bare gjette. Jeg antar du mener at de legger om stilen utelukkende for å appelere til et bredere publikum (aka selge sjelen sin)?

    Jeg er enig i at dette ofte fører til dårligere kvalitet som du kaller det, om vi definerer kvalitet til å være hvor godt man liker musikken. Metallica er vel det groveste eksempelet i metall-verdenen på akkurat det, for min del. For all del, produksjonen er bedre og de er nok blitt flinkere å spille med årene, men musikken suger balle i forhold til klassikerne de lagde på 80-tallet. Dette er forsåvidt uavhengig av om folk faktisk kjøper driten eller ikke. ;)

    På den andre siden er det desverre nok av folk som finner frem «kommers»-merkelappen så snart et band slår gjennom, for de ikke føler seg spesielle som kan høre på det obskure bandet ingen andre har hørt om lengre. Det er en åndssvak form for elitisme som altfor mange musikk-geeks og plateanmeldere jeg kjenner sverger til. Sånne folk er wankers og burde heller samle pokemon enn plater, det er tydlig at det ikke er musikken det handler om for de.

    Stå på, bloggen din rocker villt.

  13. jeg nevner det en gang til: Akkurat dette med kommersialitet og liknende er en dagblad-vri på innlegget. jeg har aldri vært så fan av A7X at det har vært noen fare for bruk av eye-liner. Jeg mener bare dette var en bedriten skive. Jeg fryktet nemlig at dette kunne skje idet de ble så pop med City of Evil.

  14. I utgangspunktet: ikke så veldig mye. (Selv om en kan kalle kommersialitet for «uedle motiver».)

    Men problemet er at hvilken motivasjon man har for noe påvirker resultat. Dette gjelder ikke alle band/artister, men mitt intrykk er at sekundet et band eller artist lager musikk av en annen grunn en at de har en lidenskap for å lage musikk DE liker selv, og heller fokuserer på å lage kommersielt tilpasset musikk så mister det sjelen sin fulstendig og musikere som en gang stod bak musikk som er vekt sin vekt i gull sender ut CD’er med dritt.

    Dette gjelder selvfølgelig ike alle, noen greier utrolig nok å få til kommersiell suksess, og kvalitet i samme pakke… men de er ikke mange.

    (Skal være sagt at mange av disse som har komersiell sukksess ikke er kommersielle i den forstand at musikken deres er tilpasset, men at de faktisk ble populære. Så en kan spekulære i om at «komersiell motivasjon» -alltid- er ødelegende for resultatet.)

  15. Litt nysgjerrig på hvordan du i det hele tatt kan påberope deg å vite NOE SOM HELST om hvilke motiver som ligger bak musikk.

    Er du tankeleser?

    Du vil ikke under NOEN omstendigheter VITE hva som ligger bak en gitt låt.

    Ikke engang om låtskriveren forteller deg det kan du med sikkerhet VITE.

    Så la «motivasjons» tullet ligge.

  16. Musikk er intet unntak her.

    Nei, jeg kan ikke vite sikkert. Og ikke misforstå: er ikke slik at jeg prøver å analysere artister for å «sjekke» om de er kommersielle og så bestemme meg for å mislike dem.

    Men ofte når artister blir dårligere så er det fordi de åpenbart har fokusert på å lage musikk som vil selge mer kontra fokusere på musikk som det er kvalitet over. Man ser det ganske lett på at de lager musikk som er enklere, og har mindre dybde. Det blir fokusert mer på catchy riff kontra å bygge opp stemmninger. De går ofte vekk fra særtrekkene ved sjangerens in for å hindre at de skremme vekk «kunder», så fks. i metall så hører man at de overproduserer, og generelt «visker bort» det med metall som ikke er så spiselig for folk flest. Når prog-sellout bølgen var på 80-tallet så skjedde det med den sjangeren, der visket de vekk sine særpreg.

    Som sagt så kan jeg ikke vite noe av dette greiene med sikkerhet, men det er et mønster.

  17. Det er ikke kommersialiseringen i seg selv som er problemet, men bivirkningene det gjerne fører med seg.

    Fokuset på å tjene penger mens man har sjansen og press fra plateselskap har en tendens til å overgå ønsket om å lage bra musikk.

    Tegn på dette er at man holder seg til «formelen», og dermed hindrer den frie kreativiteten som i utgangspunktet gjorde bandet bra. Musikken blir bevisst laget mindre komplisert for å appellere til flere, men som også gjør at man fortere blir lei av musikken (og venter i spenning på neste plate kanskje?). Produksjonen blir «radiovennlig», noe som innebærer at dynamikken blir redusert og samtidig med at det høres bedre ut i dårlige formater som radioer, blir det dårligere på bra anlegg.

    Jeg kan skrive i det lange og brede om dette, men jeg tror jeg har fåt frem poenget mitt nå.

  18. Et band trenger ikke forandre sitt uttrykk for å oppnå kommersiell suksess. En slik suksess kan bero på så mange faktorer at musikalsk endring ikke nødvendigvis trenger å ha funnet sted. Langt mer sentralt, slik jeg ser det, er det basale ønsket om eksklusive opplevelser – eller i det minste å bevare en aura av mystikk og personlig tilknytning til sine favoritter. Det er ikke til å komme bort fra at forholdet man har til en plate kan bli utvannet om man tvinges til å lese om den i avsiene daglig og bli overeksponert for musikken gjennom radio og TV. Dette har ikke noe å gjøre med at man ikke takler at andre mennesker liker plata, men snarere med at overeksponeringen populariteten fører med seg dreper noe av det personlige forholdet man tidligere hadde til den.

  19. Tja, jeg vil si at denne typen komersiell suksess er helt greit. Da har jo bandet integritet i behold. Mange gode band som fks. System of a Down eller Björk som er gode, har integritet og samtidig selger bra.

    Man hører som regel når de har «sold out».

  20. Grunnen til at mange band gjør en bra første skive er at de sannsynligvis har spilt sangene i årevis før de blir laget en plate. Så må de lage en oppfølger mens jernet er varmt, også blir det dårlig. De fleste folk har et avslappet forhold til musikk, og kjøper deretter. De som er mer interessert og har mer «peiling» er i fåtall, og har som regel rett i utsagn som «den første skiva var best».

  21. Dette var jo en ganske subjektiv påstand som nok ikke er så universell som du vil ha det til. Ikke misforstå, det er nok sant for din del, men det er slett ikke noe som tyder på at musikkintresserte syns at «førsteplata er best».

    Jeg tok en titt på alle banda jeg har som har gitt ut 3-4 plater eller mer (har en samling på ca 2300 plater), og det var i min mening slett ikke tilfelle for mer enn noen få av de at førsteplaten var best. Av metall-band var det vel Stabbing Westward, A Perfect Circle og Ulver som skilte seg sterkt ut med sinnsyke førsteplater de aldri har klart å toppe. Dette er forsåvidt bare min subjektive mening, den er ikke mer universell gyldig enn din er. ;)

  22. «Jeg tok en titt på alle banda jeg har som har gitt ut 3-4 plater eller mer (har en samling på ca 2300 plater), og det var i min mening slett ikke tilfelle for mer enn noen få av de at førsteplaten var best. »

    > Du ser den sviktende logikken her, ikkesant? Kanskje du, for balansens skyld, burde ha tatt med de bandene du bare eier én eller to skiver av også. Kanskje det er en grunn til at du a) ikke har kjøpt plate nummer tre og fire, eller b) bandet ikke ga ut mer enn to plater.

  23. Godt poeng. Det var mest for å begrense mengden data å forholde seg til at jeg så på de artistene med 3+ utgivelser, de utgjør størsteparten av antall artister i samlingen min. De artistene har jo også på et gitt tidspunkt i karrieren sin utgitt bare 1 og 2 album, noe jeg tok med i betrakningen. Når det gjelder samlingen min, så er det minimalt antall artister som jeg kun har førsteplaten til.

    «Førsteplaten er best» er jo tross alt et meningsløst utsagn om band som bare har gitt ut en plate. ;)

    Jeg er fullt klar over fenomenet «den vanskelige andreplaten», men jeg kjente meg ikke helt igjen i beskrivelsen din.

  24. vel er vel ikke helt enig der, de fleste musikkintereserte har alltid en kommentar og henvisninger til andre ting artister har gjort som er bedre. Les bare en annmeldelse så vil du se. Jeg selv føler mange ganger at særlig anmeldere ikke klarer å like noe som er bra pga at artistene har gjort noe bedre før. Ta misfits, jeg syns platene de ga ut på midten av 90 tallet var bra. Men de fikk dårlig kritikk fordi annmelderene mente misfits var bedre med danzig på vokal.

  25. Jeg liker ikke musikkanmeldere noe særlig, av de grunnene du nevnte. Jeg vil ikke fornærme genuint musikkintresserte med å sammenligne de med pretensiøse plateanmeldere som får ståpikk av å dra fjerne analogier som sier fint lite til leseren om hvordan en plate høres ut *host*natt&dag*host*. Om du vet om noen oppegående anmeldere, så kom gjerne med navn og sted jeg kan finne de, jeg har egentlig gitt opp hele gjengen.

    Misfits er jo et fint eksempel. Personlig liker jeg ikke Misfits uten Danzig, men jeg hører på plater, ikke band, om du skjønner. Ethvert album må stå på egne ben og ikke reddes av ryktet til bandet.

  26. beirut:the flying club cup. Denne plata sjekket jeg ut etter en anmeldelse på bbc music. ikke akkurat metal men…..

  27. Jeg tror ikke at det nødvendigvis er slik at kommersialitet senker kvaliteten på musikken. Grunnen til at musikkinteresserte liker band mindre etter at de blir kommerse, er at popularitet fører til langt flere ‘casual’ fans.

    Kanskje har det med diskusjonen å gjøre. Før et band blir allemannseie, er det langt færre som har hørt om dem, men de som har hørt om dem, kjenner dem til gjengjeld ganske godt. Dermed blir diskusjonen med et annet fan både en sjelden begivenhet, og en interessant samtale. Hvis bandet er mer kjent, vil man, om man ramser opp favorittartister ovenfor en ny bekjent, ofte få høre «Åja, de er flinke,» men om man forsøker å starte en diskusjon med vedkommende om denne gruppa, finner man raskt ut at han/hun har hørt ca. tre radiohits, og ikke vet noe særlig mer. Det blir uinteressant. Derfor mister man interessen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s