Immortal

immortal

Immortal er over oss igjen, og undertegnede hungrer etter å se bandet utfolde seg live underHole in The Sky i august – for første gang i hjemtraktene på syv vonde år. Så hva er vel bedre enn å drasse bandet, som selv Manowar tilkjennegir som ’true metal’, inn under den sagnomsuste lupen?

Det hele begynte som bandet Amputation, med Demonaz, Jørn Tunsberg (senere Hades Almighty) og ’Padden’ i besetningen. Bandet fikk skvist ut to demoer i ’89 før de valgte å pakke sammen. Olve Eikemo (Abbath), på sin side, spilte i Os-bandet Old Funeral, men begynte så smått å mislike bandets musikalske utvikling. Harald Nævdal (Demonaz) klemte seg inn i lineupen etter Amputations endelikt, og knyttet et vennskap med Abbath. Sammen ville de bygge videre på sounden fra artister som Bathory og Venom. Duoen plukket også opp vibber fra nærliggende områder som ruinene ved Lysekloster og Lysøen, kronet med Ole Bulls eksotiske kuppeltårn.

Innen to frostbitte vintre var gått hadde Immortal sett dagens lys, og ga snart ut demoen ’The Nothern Upins Death’. Tittelen var hentet fra en tegning som nylig avdøde Dead (Mayhem) hadde sendt dem. Musikken hadde fremdeles røtter i death metal, men grunnleggerne ønsket en sterkere dreining mot Venoms glam og Mayhems kunstneriske uttrykk. Tunsberg var ikke helt med på unotene, og måtte dermed forlate bandet. Kvartetten ble redusert til en trio, og besto nå av Abbath (bass, vokal), Demonaz (gitar) og Armagedda på trommer.

Valget av produsent og studio for neste innspilling falt på Pytten og Grieghallen. Soundet på EP’en ’Immortal’ hadde blitt kaldere og råere, og forbindes i dag med klassisk norsk black metal. Demoen ga dem en platekontrakt med franske Osmose Productions, og arbeidet med debuten kunne starte.

diabolicalfullmoonmysticism.jpgDiabolical Full Moon Mysticism (1992)

Våre helter har et anstrøk av vaskebjørn påmalt ansiktet, og man kan bare gå ut fra at Kiss har vært blant inspiratorene her. At Armagedda derimot stiller med et Åge Aleksandersen-look, gjør komedien fullkommen. Men denne krigsmalingen var ikke en forbigående trend, det ble selve imaget. Coveret er hovedsakelig prydet av et guffent bilde tatt ved ruinene på tidligere nevnte Lysekloster.

Slaget begynner med en intro som innledes med spenningsmettet akustikk og hule grynt, før vi raser av gårde i beste ur-Grieghallen-sound (plenty romklang) på The Call of The Wintermoon. Tremolo-riffingen er selvsagt allestedsnærværende, men rimelig rask og variert. En del monotoni er å spore, spesielt under de frådende versene. Litt overraskende er inkluderingen av en solo, kraftig inspirert av 80-tallets helter. Minimalistisk og så smått begivenhetsløst etter dagens standard, blir dommen. Tredje spor; Unholy Forces of Evil starter uptempo, og holder på interessen frem til kvernende disharmonier setter inn og løfter låten. Det varer ikke lenge før bandet setter inn sjette gir og en solo i Slayer-ånden bringer variasjon. Vokalen er som forventet skrikende, og mindre snerrende enn på de seneste utgivelsene.

Cryptic Winterstorms starter også akustisk, går inn i et mer thrash-orientert groove, hvorpå et litt malplassert lag av akustikk plutselig bryter inn nå og da. Ellers et noe begivenhetsløst stykke musikk. Cold Winds of Funeral Dust er en av mine favoritter fra platen, og settes i bevegelse av et typisk catchy viking metal riff. Det er også et av skivens korteste kutt, og opererer stort sett midtempo hele veien gjennom. Blacker Than Darkness er jo utvilsomt en mørk tittel, men innledes nærmest med rock n’ roll rytmer, hvilket er rimelig interessant, sett i lys av de ’unaturlige’ disharmoniene som leder an. Også denne får godkjent. Platen avsluttes episk med A Perfect Vision Of The Rising Northland, ledsaget av relativt harmløse gitarakkorder. Et fengende lead-riff og tekstopplesning bringer låten videre inn i et spor av det noe mindre originale formatet. Låten stivner en tanke, men løsrives av noe som minner om spanske gitarnoter, påfulgt av synth og solo. Alt i alt en låt som sliter med å holde en struktur og tema, tross enkelte gode ideer.

Platen fikk ingen dårlig mottakelse i et miljø som var i full oppblomstring. Riktignok leflet ikke Immortal i like stor grad med satanisme og okkultisme som de fleste andre band innen black metal. De hadde sin egen visjon og fantasi, som senere bare skulle bli forsterket. Dette gjaldt til enn viss grad også Enslaved, men Immortal hentet ikke sine inspirasjoner fra vikingtid og folklore, hverken tematisk eller musikalsk.

Abbath og Demonaz forble kjernen i bandet, men de ønsket å fremstå som en bredere enhet utad, og hadde frem til ’96 et visst gjennomtrekk av trommiser. Armagedda var ikke helt tilfreds med ambisjonene for neste korsvei, hvor fokuset skulle settes på fart og ekstremitet. Resultatet ble at han valgte å forlate bandet, og inn kom Kolgrim fra Old Funeral. Heller ikke han hadde særlig sansen for blastbeats, og Abbath tok selv jobben med rytmene. Ikke før albumet var i mixen dukket Erik Brødreskift (Grim) opp, og i tråd med bandets ønske om å fremstå som et skikkelig band, ble han plassert på coveret.

immortal-pure-holocaust.jpgPure Holocaust (1993)

Et kvantesprang på produksjonssiden gjør platen umiddelbart mer appellerende for undertegnede. Mer diskant og balanse på bassen, samt et langt mer killer trommespor er blant de fremste nyvinningene. For ikke å glemme det faktum at Abbath har patentert den foraktfulle snerringen sin. Platen er hardkjør hele veien gjennom, men er altså likevel langt mer tilgjengelig enn debuten.

Unsilent Storms In The North Abyss tilkjennegir en kvass distortion og skarpskårne rytmer, og om ’Diabolical’ var en overgang fra death metal, så er denne utgivelsen vaskeekte black. Progressiv riffing og kvernende harmonier, akkompagniert av Abbaths djevelrøst skaper en helsvart stemning. A Sign For The Norse Hordes To Ride følger i samme halsbrekkende tempo, men gir også rom for mer klassiske partier, som gir assosiasjoner til Satyricons andreskive. Låten bråstopper og baner vei for The Sun No Longer Rises, som slakker ned tempoet for første gang til et maskinelt groove. Frozen By Icewinds som er tett relatert til andrekuttet, om ikke like fengende. Men pluss i margen for diverse peprende blastbeats og tendenser til solo.

Storming Through The Red Clouds and Holocaustwinds ligger ikke akkurat lett på tungen, men jeg aner en viss over-the-top humor her. Ellers er denne mer av det samme, dog med lett kaotisk gitarføring (jmf. Slayer) og en blysprutende rytmeseksjon. Etter hvert plukker låten opp en slags struktur i rotet, og blir stadig bedre og mer behersket. Eternal years On The Path To The Cemetary Gates er tittelen på det sjette sporet, og er mer thrash-inspirert enn de foregående. Det er tradisjonelt nok lite lys og varme å spore her, og musikken formidler således den arktiske estetikken glimrende. Det hele tar seg opp et hakk på As The Eternity Opens, ettersom lead harmonier er et av mine svake punkt. Partier med hamrende trommer og drømmende riffing funker også som et kafestopp på en autobahn av frenetiske takter. Den hinter til kommende skiver, og er favoritten. Tittelkuttet Pure Holocaust loser oss i havn for denne gang, upbeat og med klare referanser til band som Bathory og Celtic Frost. Enda en rysare på tampen.

Det er vanskelig å bedømme enkeltspor som spesielt svakere eller bedre enn resten. Et minus kan kanskje lastes ensformigheten, men for meg funker platen som et helhetlig musikkstykke. Håpløst, svart og hypotermt.

Grim trakterte slagverket gjennom to fulle turneer, men hoppet av før det neste slippet. Han søkte heller sin lykke i det nyoppstartede bandet Borknagar. Platen ga imidlertid Immortal langt større oppmerksomhet, men også av den uønskede sorten. Spesielt i Tyskland var det mange som tolket tittelen dit hen at Immortal forsvarte krigsforbrytelsene, dog bandet utelukkende var inspirert av Mayhems treffende platetittel ’Pure Fucking Armageddon’. I Berlin måtte de bruke medlemmer av Blasphemy som livvakter på scenen, ettersom rykter om bråk hadde kommet dem for øret. Slike uheldige misforståelser hang ved bandet en god stund, men kunne ikke stanse den økende populariteten. Når bandet igjen skulle til pers i Grieghallen, ble det nok en gang med Abbath på trommene. Det ikoniske coveret som fulgte med skiven ble tatt i femten minusgrader på Folgefonna, og det sier seg selv at innholdet måtte bli minst like isnende og hardtslående. Det hvite coveret stakk også seg ut i hopen av mørke som pryder reolene i platebutikkene. Jeg klarte da også selv å identifisere den i en tysk platesjappe samme året. Men coveret markerte også et tematisk skille fra mange andre utøvere av black metal. Naturen selv var Immortals bærebjelke, og konseptet var Blashyrk – et fiktivt rike av evig vinter og bitende koldbrann.

immortalalbum2.jpgBattles in the North (1995)

Selv eskimoer ville vært stolt over fotoet som pryder coveret. Nok en gang dreier det seg om en mengde bmp, skjelvende ispust og selvsagt, den mektige mørke ravnen. ’Battles’ er en perfeksjonering av sounden som ’Pure Holocaust’ skaffet til veie. Og i starten av tittelkuttet Battles in the North går det nesten for raskt unna på trommeskinnet, og låten er på nippet til å spore av fullstendig i snøføyken. Men den henter seg elegant inn igjen på skinnene, og starter opp en frenzy av utspekulerte riff. Det spilles faktisk så raskt at det høres ut som en symfoni av ubrutte toner. Ikke rart at Demonaz etter hvert skulle få problemer.

At The Stormy Gates of Mist starter opp sømløst etter en brå slutt. Den er rimelig lik åpningssporet med unntak av en solo mot slutten. Through The Halls Of Eternity benytter seg tidvis av en standardisert heavy metal rytme, noe som faktisk kan headbanges til. Det er i all hovedsak en instrumentell låt, med en litt vel brå avslutning.

Videre følger Moonrise Fields of Sorrow og Cursed Realms of the Winterdemons, hvorpå den siste er best, pulserende og hypnotisk. Throned By Blackstorms starter faktisk akustisk, og blant de beste så langt – med de mest solide riffene siden tittelkuttet. Grim and Frostbitten Kingdoms er på mange måter blant de mest ekstreme sporene, med svermende riff og duracellrytmer. Descent Into Eminent Silence holder ikke hva tittelen lover, og fortsetter øset nådeløst. Litt uti seiler vi takknemlig inn i roligere farvann, uten at Phil Collins nødvendigvis synger med. Circling Above In Time Before Time høres nærmest religiøst ut, uten at jeg har tatt meg tid til å dekryptere teksten. Låten svinser mellom truende basslinjer og stakatto riffing på tradisjonelt vis, og holder mål. Platen avslutter formidabelt med Blashyrk (Mighty Raven Dark). Det blir ikke stort mer ekstremt enn dette.

Med et perfeksjonert sound og tema, gikk bandet plutselig andre veien. Det møtte selvsagt sin motstand. Hellhammer hadde bidratt live, men valget av fast trommis, falt på Reidar Horghagen (Horgh). Det var duket for et enda sterkere fokus på sonisk tempo og intrikate, halsbrekkende rytmer. Immortal gikk med andre ord death’en i næringen, mye grunnet deres turne med Morbid Angel.

immortal-blizzard_beasts.jpgBlizzard Beasts (1997)

Overraskende nok et steg bakover på produksjon. Gitarene vrenger for mye, og det skjer litt for mye frem i mixen til enhver tid. Introen høres nettopp ut som snøstorm og udyr. I tittelsporet Blizzard Beasts kommer en sterkere vektlagt gitar for øret, i et passe kort og standardisert spor. Nebular Ravens Winter innleder lovende og er langt mer kompleks i sin vrede. Enkelte merkelige og off-key taktskifter skjemmer låten, som helhet er den ok. Det må noteres at trommene har mistet mye av sin gjennomslagskraft, og havnet et stykke i bakevjen når det gjelder mixen.

Suns That Sinks Below fortsetter der forrige låt slapp, med atonale riff, ispedd en dose grind. Litt lead er det også på menyen, men redder ikke låten fra et litt intetsigende havari. Battlefields er et lite comeback til den tradisjonelle lynraske thrashingen, og en klar ener så langt. På mange måter er sporet for en liten trailer for det neste albumet. En viss kontrast til Mountains of Might som innledes i ambient synth, før travelt gitararbeid overtar. Defintivt en mer diabolsk affære dette, og låter da riktig så greit i mine ører, med progressive brudd her og der.

Noctambulent fortsetter med mye av den flotte riffingen fra ’Battlefields’, med kompliserte temposkifter, borderline mathcore. Et kort og fett stykke ganske enkelt, mens Winter of the Ages lener mer mot platens første del – kjapt, konsist og kaotisk. Frostdemonstorm er en munnfull som invaderer øregangene, og ville definitivt hatt godt av bedre separasjon mellom instrumentene, ettersom det faktisk er en godt skjult killer.

Abbath innrømmet selv at bandet hadde tygd over mer enn de kunne svelge. Låtene holdt mål, men gjennomføringen var til dels slett. I tillegg hadde de avvist et tilbud fra Peter Tägtgren (Hypocrisy, Pain) på produksjonen, samt forlatt Grieghallen til fordel for Sigma. Bandet valgte å produsere platen selv, noe som i Abbath konkluderer med ’endte opp i rot’. Bandet gikk i lengre tid med planer om en nyinnspilling, men droppet det for å satse fremover i stedet.

Men elendigheten bringer som regel med seg et følge, og katastrofen inntraff idet Demonaz ble diagnostisert med senebetennelse i begge armene. Han hadde rett og slett spilt for mye, for fort. Abbath var i utgangspunktet villig til å legge ned bandet, men Demonaz ivret for Immortals videre eksistens, og tok rollen som låtskriver, musikalsk medarrangør og pådriver. Abbath tok over gitaren for å unngå at det unike soundet skulle skusles bort, og hyret Ares (Ronny Hovland) som sessionbassist foran turneen. Den ferske bassisten var imidlertid mer interessert i å dedikere sin tid til sitt eget band Aeternus, og Immortal gikk nok en gang i studio underbemannet. I Peter Tägtgrens’ Abyss Studio skrudde bandet frem et enda klarere og iskaldt lydbilde, som resulterte i et nytt paradigme av kvalitet.

h26810oix91.jpgAt The Heart of Winter (1999)

Med mer varierte rytmer, samt et ytterligere frostfullt tilsnitt av tysk thrash-riffing, treffer Immortal innertier. Låtene er lengre og langt mer progressive enn ved forrige korsvei, og det blir simpelthen aldri kjedelig. Withstand The Fall of Time starter som en kakofoni av hyperaktiv riffing, og Abbaths nye rolle løfter virkelig bandet over den gemene hop. Etter tre minutters ellevill orgie glir låten inn i et musikalsk landskap som virkelig gir kjeveslark. Villigheten til å variere takter for å understøtte musikken gjør underverker for dynamikken, dog Immortal ikke var det eneste norske bandet som inngikk musikalske kompromisser på denne tiden. Alt låter perfekt, og æren for denne mildt sagt ekstreme make-over’en rettes mot Peter Tägtgren. Etter hvert som musikken fader ut, føler jeg sterkt for å starte låten på nytt igjen.

Solarfall fortsetter like sterkt, med stigende harmonier og usedvanlig kontroll på alle elementene. Etter noen minutter får vi endog et drømmende akustisk parti som roter seg oppi et rått riff av beste merke. Det skjer i det hele tatt mye platen gjennom, hvor det ene brilliante riffet etter det andre knyttes sammen. Og bindemiddelet er som vanlig generalens autoritære bjeffing. Tragedies Blows At Horizon er en steinbra låttittel, og ledsages av enda mer riffing og stigninger, godt inspirert av band som Sodom og Kreator – med en touch av blackens tremolo. Alt i forrykende hastighet. Lappeteppet av akustiske brudd og gnistrende villskap er effektiv, og kanskje er dette virkelig vinterens hjerte? Roser i kinnene og kalde tær, her kommer jeg! Unødvendig å lire av seg muligens, men platen har vært en stabil opptur også med denne låten. Where Dark and Light Don’t Differ høres ut som en vandring på Svartisen sommerstid, og er om mulig enda råere enn de foregående sporene. De som har hørt ’Batallions’ på ’I’s debut, vet hva jeg snakker om. Vi kan til og med snakke om et refreng her, noe som virkelig er sjelden kost. Perfekt musikk for kjøring langs våre riksveier.

Selve kuttet At The Heart of Winter har mye å leve opp til, og etter en rolig innledning med Jean Michael Jarre-vibber, starter denne monsteret med et parti som unektelig minner om glam. Og ikke på den cheesy måten. Deretter følger klassiske melodier, før jeg er totalt solgt rundt seks minutter inn. Da var det bare sjarmøretappen igjen, som gjennomføres med Years of Silent Sorrow, som er enda en åtte minutters utblåsning, med galloperende trommer og riffing som har sitt visuelle motstykke i opprørt hav.

Denne dampveivalsen av et album inneholder ikke et svakt nanosekund. Om det finnes noen rettferdighet igjen, så er dette blant de fire beste norske platene noensinne.

Neste mann inn på bass ble Iscariah (Stian Smørholm), kjent fra Necrophagia/Dead To This World, som bandet hadde møtt underveis til innspilling av videoen ’Blashyrk (Mighty Raven Dark)’. Han jobbet nemlig som konduktør på Halhjem-fergen. Sammen rushet gjengen tilbake til Abyss for å spille inn sin første storselger.

immortal-damned_in_black.jpgDamned In Black (2000)

Med Triumph låter det mer brutalt enn forrige gang. Litt mindre orden i sysakene, og med mer rom for kaos igjen. Rytmene er raskere, og blastbeats er enda en gang på moten. Det låter altså mer retro, men uten den uflidde produksjonen fra tidligere meritter. Det kan uansett ikke nektes for at dette er tøft og dynamisk. Wrath From Above har en travel kvalitet over de svermende riffene, og setter seg i komplekst leie, før den initierer et tungt groove som veksler med et thrashy parti. Suverent!

Against The Tide følger på med ambient åpning, før hamrende riff og velorganiserte harmonier bryter løs. En majestetisk hoffvals et sted i nærheten av julenissen, som i større grad plukker opp tråden fra ’At the Heart’, bare enda mer sofistikert. My Dimension angriper fra en kjent innfallsvinkel med mitraljøse og kjapp strengeføring, før det roes en smule ned. Men ikke like oppfinnsomt som sine søsterspor, noe som trekker litt ned.

The Darkness That Embrace Me benytter synth, og minner faktisk litt om Dimmu Borgir innledningsvis. I den kontekst kanskje ikke så original, men du verden som det svinger, spesielt i de industrielle partiene. In Our Mystic Visions Blest er mer godsaker, og innimellom må Horgh virkelig svette for lønna. Låten er også rimelig viking, med tunge og sagaliknende riff, før den plutselig gir seg thrashen i vold.

Damned In Black setter punktum for en jevnt over glimrende plate, og er et godt gammelt thrash-attack. Ikke like overbevisende som i ’99, men like fullt elite!

Et salg på over hundre tusen og Alarm-pris vitner om kvalitet, men Abbath var ikke helt fornøyd. For liten flid på tromme- og gitarsoundet plaget perfeksjonisten, uten at det er altfor opplagt for den gjengse lytter.

Immortal delte scene med Satyricon på deres USA-turne, og imponerte mange. Suksessen bidro imidlertid til brudd med sin gamle label, Osmose, som ikke hadde muskler til å følge opp eller promotere bandet i stor nok grad. Valget falt på giganten Nuclear Blast. Bandet gikk snart i gang med innspillingen av det bandet kalte siste del i ’en løs trilogi’ – som startet med ’At The Heart Of Winter’. Abyss ble booket på ny, og skulle igjen gjøre suksess med Immortal.

594px-immortal_sons_of_northern_darkness.jpgSons Of Northern Darkness (2002)

Ingen var klar over at dette markerte en midlertidig svanesang, men med nettopp dette i tankene gikk Immortal ut med et brak. Det frådende startskuddet One By One er unikt. Ganske sjelden makter noen å snike inn et groove i slike ansvarsløse rytmer. Man kan bare anta at Abbaths sener pep av smerte. Etter noen minutter serverer bandet tidløs thrash, som gir en fin mulighet til å virvle rundt på skallen. Tittelsporet skjemmer ingen, og Abbath leverer en sammenhengende brekning vokalmessig. Musikken antar episke proporsjoner, likelydende mektige motion picture soundtracks. Kanskje ikke mosh-mat akkurat, men definitivt uten betydning i godstolen. Tyrants er noe så utrydningstruet som en ballade, dog jeg er usikker på om man klarer å lure kvinner inn i tett passiar likevel. Her kan i det minste de mest beskjedne nikke til den seige takten. Et utmerket pusterom utgjør sporet uansett.

Vi setter fart igjen med Demonium, og det er unektelig godt føre. Det går unna, og tendenserer til grindcore. Både variert og opplagt. Within The Dark Mind foregår det mye bra, og i relativ midtempo også. Låten har en strikt struktur, uten rom for utskeielser, i klar motsetning til Olves eskapader på Garage. Låten halter kanskje litt under sin egen vekt, og er for lang med tanke på hva som faktisk foregår musikalsk.

In My Kingdom Cold er formen på topp igjen, med smarte overganger og vakre passasjer. Ikke sjelden fremtrer en utpreget sans for melodier så fort tempoet reduseres.

Omsider har vi endt opp i Antarctica, det logiske reisemålet. Og dette blir naturligvis en høydare av det vidtrekkende formatet. Roald Amundsen ville ubestridelig hatt stor glede av denne på øret idet han karret seg over isødet. Enda en progressiv perle følger på, idet Beyond The North Waves får æren av å avslutte. Rennende småbekker og klimpring skaper faktisk en atmosfære av tining i luften, men det sedate må snart vike for en massiv vegg av gitarer. Jeg blir tatt med på en reise, der fartøyet stevner mot bølgene. Jeg antar jeg havner opp ved Newfoundland ved reisens slutt, lett i føttene og smålysten på litt plyndring, drap og voldtekt. Nuvel, hver sin lyst. Uansett leverer Immortal en episk symfoni her, og hatten røskes av for nok et fullkomment album.

Proft selskap og en forrykende god skive til tross, Immortal begynte å slå sprekker. Først på den sedvanlige måten; Iscariah forlot bandet for å pleie familien, og svensken Saroth tok over. Men all turneringen og studioarbeidet hadde sin pris, og medlemmene begynte å bli slitne og følte mindre glede av musikken enn tidligere. Karrieretopp eller ei.

Så i stedet for å trekke lidelsen ut, satte Abbath og Demonaz punktum på sensommeren 2003, noen dager etter en heidundrende opptreden på Quart-festivalen. Det kom som et sjokk på de fleste, og undertegnede var fortvilet over å ha rotet bort sjansen til å bivåne bandet på en scene. Det gjorde ikke saken bedre at media syns ordspillet på ’immortal’ var fryktelig festlig.

Men pausen var hardt tiltrengt, for i 2008 var bandet tilbake med Apollyon (Aura Noir) på bass, og virket mer sultne enn noensinne. Tegnene kom til syne da Abbath lanserte sitt eget prosjekt ’I’, med medlemmer fra blant annet Enslaved. ’I’ ga ut en rivende bra plate, og det aller meste tydet på at en ny Immortal-skive var i emning.

3771929865_68a8e8779eAll Shall Fall (2009)

Immortal er omsider tilbake, etter syv lange år – med en massiv skive, som åler seg mer og mer innunder huden for hver gjennomlytning. Tyngre fokus på atmosfære preger albumet, hvilket gjør sitt til at det faktisk oppleves mindre umiddelbart tilgjengelig enn kruttsalver som ’Pure Holocaust’. Produksjonen er imidlertid bedre enn noen gang tidligere, og lydbildet er glassklart. Igjen går turen til det fiktive landskapet Blashyrk, med velkjent og krigersk tematikk.

Allerede på åpningssporet All Shall Fall hører jeg at nyansene av rock n’roll, som vi sist hørte på Abbaths sideprosjekt ’I’, er kommet for å bli. Låten minner her og der om ’At the Heart of Winter’ med sine kvernende glamriff og melodiøse mellompartier. Låten oppleves litt avventende, men fungerer flott som intro. The Rise of Darkness setter opp tempoet, med litt sotsvart rock n’ roll a la Bathory. Innimellom går låten i brudd, som seg hør og bør, med klassiske ryttergrooves. Sporet er også krydret med harmonier, som vi også husker godt fra ’I’s debutskive.

Hordes to War er det første umiddelbare killersporet, med rasende rytmer i kjent Immortal-driv. Abbath breker som bare han kan over lynende gitarer, eneste innsigelse må være at trommesporet er en tanke skjøvet bak i lydbildet. Idet ryttere kommer susende over høyttalerne aner det meg at slaget er nært forestående. Norden on Fire starter opp halvakustisk, og igjen har vi absolutt ingen vansker med å kjenne igjen notene. Et majestetisk trøkk sluker gradvis tonene, før det spyttes ut igjen som et fengende groove. Den mektige låttittelen pareres bare av selve låten, som med letthet veksler mellom trusler og angrep. Man opererer riktignok midtempo hele veien, men sjelden har black metal evnet å romme så mye atmosfære.

Arctic Swarm
gir grunn til å juble fra første riff, og det er tydelig at alle bandmedlemmer jobber for pengene. Basstrommen peprer oss ned, og Abbath har en hel del på hjertet. Låten sentrerer rundt stakatto riffing, før melodien sniker seg inn umerkelig. Mot slutten slenger man også med noen soloer som fungerer bra. Mount North bygger seg opp med stor møye, og utvikler seg med travle riff og en nokså uortodoks rytme, glimrende levert av Horgh. Jeg aner en ren triumf i live-sammenheng, med et markant refreng.

Nok en fabelaktig plate avsluttes med Unearthly Kingdom, et av albumets sterkeste spor. Det starter dystert med vrengte orgelnoter. Det settes fart, med symfonisk riffing og tunge rytmer. Mektig er ordet, selv om det har det med å gå igjen i beskrivelsen av Immortals musikk. Et crescendo av mutede riff og oppfinnsomme overganger tar med ett over, og jeg lar meg rive med. Et perfekt klimaks. Et svært vellykket comeback, selv om det ikke når helt opp til ’At the Heart of Winter’ eller ’Sons of Northern Darkness’. Til det blir det nok litt for beskjedent hva angår grottemørk thrashing.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Advertisements

7 thoughts on “Immortal

  1. Kjempe flott inlegg, veldig interessant lesning. Jeg har kun hørt «At the Heart of Winter» og «Sons of Norhern Darkness»,men jeg er veldig enig i dine vurderinger av disse albumene. Satser på å få se Immortal live i Bergen når det nye albumet deres kommer ut.

  2. utruligt bra skreve,men heilt på slutten står det feil.ingen medlemmer utenom Abbath Bombers er med på «i»plata.

  3. Tilbaketråkk: Black metal (ca. 1982 - ) « Niflheim

  4. Supert

    Skrevet av: Jon , 17.09.2007 kl. 17:54

    Meget bra artikkel, flott at du gidder å skrive slikt, kjekt å lese!

    Må bare kommentere en ting: «I, med medlemmer fra hans Mötorhead coverband Bömbers» skriver du – ingen av medlemmene i I (utenom Abbath da) er med i Bömbers.
    Se http://www.i-metal.net og http://www.bombers.no :-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s