Satyricon

satyricon

Rundt skiftet fra åttiår til nittiårene var black metal fremdeles kanskje den minst kjente sjangeren av metal blant folk flest. Mayhem hadde allerede tatt opp arven fra Bathory, Mercyful Fate, Venom og Celtic Frost, men fremdeles befant musikkformen seg svært dypt i undergrunnen. Men denne undergrunnen myldret av kreativitet og mennesker, og band som Darkthrone, Burzum, Emperor og Immortal tok form. ’Den Indre Sirkel’ rundt Øystein Aarseth og hans Deathlike Silence plateselskap ble etterhvert en møteplass for ambisiøse musikere, som sammen staket ut et nytt lydbilde og image. De tok del i en kvasi-religion som hintet mot bibelsk satanisme og elitisme. Men mest av alt en herlig røre av ekstrem individualisme, narsissisme og nihilisme.

Carl-Michael Eide (Ved Buens Ende) og Vegard Blomberg (Apoptygma Berzerk) etablerte I 1990 bandet Exzema. Snart fikk de selskap av Håvard Jørgensen (Ulver) og Sigurd Wongraven. Navnet ble skiftet til Satyricon, og bandet spilte inn taper fra øvingsrommet for kritiske innspill. To år senere ble en selvtitulert demo spilt inn, og gjennom aggressiv jungeltelegrafering presterte bandet et salg på vel tusen. De to grunnleggerne av bandet forsvant like etter. Eide fordi han ikke iførte seg en dugelig black metal uniform, og ettersigende ikke pleide særlig omgang med resten av bandet. En ny trommis måtte anskaffes, og Kjetil Haraldstad fikk hyre som sessionmedlem.
Bandet skapte stadig musikk til en proffere demo, og det ble klart at det var Sigurd Wongraven som satt på talentet som låtskriver. Vinteren 1993 konkluderte arbeidet med ‘The Forest Is My Throne’, som begynte å tilkjennegi stilen som senere ble Satyricons varemerke. Etter 1500 solgte enheter orket ikke bandet å trykke opp flere eksemplarer. Demoen ble senere lansert som en split med Enslaved på ferske Moonfog. Svenske No Fashion Records hadde vurdert bandet en god stund, og etter å ha hørt ‘The Forest Is My Throne’ bestemte de seg for å signe dem.

Satyr (Wongraven) lot sin fascinasjon for middelalder og mørke stemninger være utgangspunktet når han skulle skrive debutplaten. Wongraven har hevdet at Satyricon var først ute med denne innflytelsen, men det kan diskuteres hvorvidt ikke Enslaved var vel så tidlig ute. Da Satyricon skulle gå i studio trakk Jørgensen seg, og plutselig var det bare Satyr og Frost (Haraldstad) igjen. Det viste seg å ikke være det helt store problemet; fremdeles er det kun denne duoen som utgjør Satyricon. Halvveis i studioperioden måtte bandet imidlertid stanse innspillingen. No Fashion Records var skrapt for midler, og studiosjefen nektet å fortsette om han ikke fikk pengene på forskudd som avtalt. Satyr og Frost aktet ikke å vente på at selskapet skal hoste opp pengene, og ordnet finansene selv. Senere dro Satyr til Grieghallen hvor han planla å mixe platen i samarbeid med Pytten. Men etter noen dager ombestemte han seg og dro tilbake til det samme studioet hvor platen ble spilt inn.

Den ferdige platen ble distribuert i form av kassetter til flere plateselskaper, og tilbudene lot ikke vente på seg. Valget falt på Tatra, som også kjøpte mastertapen. Men Tatra erkjente at Satyricons musikk ikke falt naturlig inn i selskapets flora av utgivelser, og en ide om et underbruk oppstod. Satyr etablerte Moonfog, en label som skulle spesialisere seg på norsk black metal.

satyricon_darkmedievaltimes.jpgDark Medieval Times (1993)

Sett med dagens blaserte øyne, nekter den tamme produksjonen å la en ellers god plate utfolde seg skikkelig. Soundet er av den kalde, tidsriktige sorten – med mye diskant og hinsides mengder romklang på vokalen. Det er ikke det verste eksempelet i så måte, det låter til sammenlikning langt bedre enn både tidlig Immortal og Darkthrone. I likhet med andre daterte produksjoner er også utgivelsen mer progressiv, med mange atmosfæriske partier av den akustiske sorten. Ei heller går bandet av banen for trudelutter med fløyte. Tittelsporet Dark Medieval Times som åpner skiven er langt og variert, og veksler effektivt mellom akustikk og distortion. Skyggedans er enda mer variert enn førstesporet og inneholder langt flere tekstslinjer – men setter seg ikke helt. En nokså gjennomsnittlig affære altså, før den akustiske mellomstasjonen Min Hyllest til Vinterland oppviser middelalderske toner. Into The Mighty Forest begynner noe ufokusert, før den går inn i rask marsj og toneangivende riffing av solid Satyricon-merke. Her er også bruken av synth overveiende. Alt i alt en frisk låt. The Dark Castle in The Deep Forest er en suveren låt, som med tanke på den senere nyinnspillingen virker noe foreldet. Men komposisjonen er absolutt like god som på ’Night of Divine Power’.
Taakeslottet innledes i en upbeat modus, men glir raskt inn i hypnotiske melodier med vrælende gitarer og en nærmest doom-rytme. Og som på resten av platen er det aller meste instrumentalt basert, med passasjer av harmoni, monotoni og gjenbruk av temaer.

Platen ble i sin tid svært godt mottatt, og plutselig befant Satyricon seg i teten av norske black metal band. Bandet hadde en progressiv og melodisk dimensjon mange av de andre bandene manglet. Både norske og engelske tekster, samt akustiske passasjer. Dette var i periode hvor mediefokuset på miljøet var enormt, etter skandalene med kirkebrenning og Vikernes drap på Aarseth. Utøvere av black metal ble stigmatisert, noen ganger vel fortjent etter de rådende normer, men oppmerksomheten var gull verdt i et lengre tidsperspektiv. Spesielt overfor utlandet.
En ny gitarist ble tatt inn i varmen året etter, under arbeidet med deres neste plate. Samoth (best kjent fra Emperor og Zyklon) ble imidlertid ikke stort lenger enn et år, ettersom han snart ble fengslet for skjødesløs omgang med tennsaker i umiddelbar nærhet av religiøse byggverk.

metalzone-1152787981_i_6202.jpgThe Shadowthrone (1994)

Satyricons definitive gjennombrudd blant tilhengere av black metal var tuftet på sounden fra debuten, men en ny dimensjon i form av viking metal hadde sneket seg inn. Satyr selv definerte platen som ’en hammer i trynet til Gud’. Fremdeles er produksjonen for spinkel, ikke minst med tanke på slagverk, men melodiene er av høyeste kvalitet.
’Kampen mot Gud og Hvitekrist er i gang’ melder Satyr i starten av Hvite Krists Død før låten åpner opp for lagvise melodier. Satyrs vokal har fått en overhaling siden sist, og låter forståelig og klart. Enda en nyvinning var inkluderingen av piano og koring, mens fløyten var skrotet. Satyricon viser seg som mestere i hypnotisk monotoni på åpningslåten. In The Mist by the Hills innledes midtempo med en nokså kvalt solo. Riffet som tar over er godt, men igjen virker trommene for tamme, endog ensformige. Med unntak av et brilliant avslutningsparti, er låten som helhet grei skuring og kunne lett vært klippet ned en smule. Woods of Eternity inneholder det raskeste partiet så langt, og følger på med apokalyptiske stemninger og et spanskinspirert akustisk break. En solid opptur etter det litt kjedelige andresporet.
Vikingland er lett tilgjengelig, og kunne like gjerne figurert på det senere bandet Storms ‘Nordavind’. Litt tannløs, med større fokus på melodi enn aggressjon. Låtens siste del er uansett udiskutabelt flott og majestetisk. Dominions of Satyricon er platens desiderte klassiker og fremdeles fast høydare live. The King of the Shadowthrone er rask og hektisk, med god variasjon i både riff og rytmer, før stemningene setter inn mot slutten. Albumet endes til tonene av I en Svart Kiste – en synth instrumental i noenlunde samme stil som Satyrs ’Wongraven’-prosjekt.
The Shadowthrone er en norsk klassiker, og kan helhjertet anbefales som introduksjonsplate til nysgjerrige.

Samoth ble erstattet av Nocturno Culto (Kveldulv) fra Moonfogs nyervervelse Darkthrone. Satyr slo seg også sammen med Darkthrones trommeslager Fenriz på sideprosjektet Storm, som presenterte norske folkeviser i en mørkere kledning. Platen var en suksess som nådde langt forbi den harde kjerne i popularitet. Kari Rueslåtten protesterte mot enkelte antikristelige elementer på platen, og mente seg sveket. Satyr på sin side hevdet at hun hadde visst om dette hele tiden.
Deres neste epos fikk navnet ’Nemesis Divina’, og bandet samarbeidet med designbyrået Union og fotograf Per Heimly for å oppnå et slående visuelt motstykke til musikken.

1996_nemesis_divina.jpgNemesis Divina (1996)

’This is armageddon!’ brøler Satyr på åpneren The Conquering/The Dawn of A New Age, og jaggu høres det ikke slik ut også. En kakofoni av fresende gitarer følger i herlig disharmoni og tempoet settes opp. I det hele tatt går det meste raskere enn tidligere, en smule mer ukontrollert. Etterhvert som jeg lot platen spinne ble det orden i kaoset, og et mektig musikalsk landskap utfoldet seg. Rått, primalt, melodisk og hatefullt. Bandet har myriader av riff og passasjer de skal igjennom, med andre ord ikke rart de har de travelt. Innledningslåten raser av gårde og det gjelder å henge med så godt man kan. Tidvis kan de kvernende gitarene minne om grindcore, men etter hvert blir folketonene gjenkjennelige.
Forhekset er en enda bedre oppfølger, som begynner med en ørliten akustisk trudelutt før de motorsag-liknende riffene fordeles ut. Låten setter seg i midtempo, og Satyr snerrer sitt antikristelige budskap på norsk. Etter denne biten kastes vi ut i et forrykende heilnorsk parti, og jeg sklir inn bunaden og gjør ukontrollerte hallingkast.
Mother North er en låt du antakelig kjenner, ettersom du leser dette. Hvis ikke bør du komme deg tilbake i metal-timen. Låten er blitt selve symbolet på Satyricon, og hjørnesteinen i liveopptredener. Ikke sjelden dubbet ’verdens første black metal-hit’. Suggerende riffing, til dels hypnotisk – avbrutt av den nynnbare melodien som innleder låten.
Du Som Hater Gud legger ikke fingrene imellom når det kommer til tema, og starter rimelig standardisert med jevn takt og tremolo riff. Bassen kommer inn og kompletterer ideen suverent. Sporet holder tempoet med noen gode breaks og variasjoner over riffet, og løfter seg når pianoet kommer inn mot slutten. Immortality Passion starter i en filharmonisk, nærmest arabisk, trudelutt. Gitarlinjene følger på en glimrende måte, og markerer etter hvert platens første eksperiment i monotoni – uten at det noen gang blir kjedelig. Det kan sammenliknes med en brutal Wagner av stemninger. Tittelkuttet Nemesis Divina er blant de aller ypperste på albumet, med fresende vokaler og forrykende trommer. Riffingen er lynrask og holder tonene perfekt. Vi kastes ut i et vanvittig kjør av folketoner på speed. Ikke minst imponerer Frost med stikkene; utviklingen fra forrige plate er uhørt, og jeg mistenker ham for å ha solgt sin sjel til Gamle-Erik over dette. Trancendental Requiem of Slaves starter tradisjonelt og glimrende, før vi ledes inn i et mørkt akustisk/industrielt landskap. Etter en stund møtes de to temaene igjen, og jeg får følelsen av å være tilstede i en slags ond fabrikk. Det perfekte soundtracket til Sarumanns ork-oppdrett?
Progressivt som hverken før eller senere, denne utgivelsen står som en påle i diskografien. ’Sometimes in the dead of the night I mesmerize my soul’.

Nocturno Culto ønsket å konsentrere seg om Darkthrone, og ble blant de siste musikerne Satyricon forsøkte å verve før de ga opp hele ideen og fortsatte som en duo. For å gjøre en lang liste meget kort har minst 29 sessionmusikere vært innom bandet, og Satyr bør ha fått sin andel inspirasjon og impulser i så måte.
Braksuksessen ga bandet et pusterom, og de lanserte EP’en ’Megiddo’ året etter. Godbiten kom i form av Night Of Divine Power, en nyinnspilling av ’The Dark Castle In The Deep Forest’ fra debutplaten. ’The Dawn of A New Age’ fra ’Nemesis Divina’ fulgte også med i en remixet utgave fra Apoptygma Berzerk. En industrialisert cover av ’Orgasmatron’ var også å finne. På mange måter varslet ’Megiddo’ om det kommende soundet.
To relativt begivenhetsløse år fulgte før en ny EP, ’Intermezzo II’, kom i handelen i 1999. Enda større vekt på industrial og ambient enn ved forrige utgivelse, og sørget for en mykere overgang til neste fullengder.

1999_rebel_extravaganza.jpgRebel Extravaganza (1999)

Satyr mente det middelalderske aspektet var ferdig utforsket og ikke hadde mer å by på. I tillegg hadde en rekke norske og utenlandske band latt seg inspirere, og soundet var ikke lenger synonymt med originalitet. En varslet musikalsk vending fra forrige plate altså, men fremdeles rotfestet i aggressiv svartmetall. De tradisjonelle melodiene er borte, og frem trer noe stygt og taggete.
Illevarslende flysirener introduserer en elleve minutter lang åpningslåt, Tied In Bronzechains. Mer ekstremt enn noensinne, og albumets absolutte høydepunkt etter hvert som orgien i fantastiske riff utspiller seg. Et helsvart monument. Bare synd at den aldri spilles live, samt utelatelsen fra samleskiven ’Ten Horns’. Platen som helhet vokser for hvert eneste spinn. Alle lagene med til dels underlige melodier og ekstrem disharmoni er ikke lett fordøyelig. Akkurat slik vi liker det.
Filthgrinder holder hva den lover, og starter som nettopp industriell grindcore. ’Filthgrinder, no love machine’ – indeed. Det hele høres ut som et løpsk sagbruk, og ikke på den dårlige måten. Midtveis får vi et pusterom med et mektig parti av ’konvensjonelle’ harmonier, før det hele fråder av gårde. Attpåtil får vi noe groove i kroppen mot slutten. Etter denne utblåsningen gjør den drømmende instrumentalen Rhapsody In Filth nytten.
Havoc Vulture bygges stigende opp, og har et markert, messende refreng – attpåtil noe som kan minne om en solo. Gromriffing av edleste merke, gjør denne til enda en opptur. Prime Evil Renaissance bygges opp rimelig likt låtene på ’Nemesis’, og suggererende, rullende harmonier kan ikke slå feil. Ved siden av førstesporet, er dette platens beste. Supersonic Journey har også klampen i bånn fra starten, men refrenget har en drømmende dimensjon over seg. Den drar også veksler på riffingen fra tittelkuttet ’Nemesis Divina’. Det synthbaserte, karnevalsaktige midtpartiet er også suverent. Tittelen End of Journey vitner om et konsept – i hvert fall låtene i mellom. Dog er dette korte sporet bare ment som en stemningsbærer. A moment of Clarity tilkjennegir et visst groove, og ble lansert så tidlig som på ’Intermezzo II’. Den har mer til felles med ’Havoc Vulture’ i musikalsk tema enn andre låter, og står seg bra i rekken av kvalitetsspor. Mengder av temposkifter, riff og utspekulert synth holder på interessen. Down South, Up North er en kort instrumental som vedlikeholder den apokalyptiske atmosfæren, før The Scorn Torrent runder av. Med denne låten var tradisjonen med lange, progressive avslutningslåter født.
Platen passer definitivt ikke som bakgrunnsmusikk, ei heller easy listening. Høyt volum og oppmerksom dedikasjon kreves av lytter for fullt utbytte.

Større salg enn noensinne og påfølgende turne med blant andre Pantera (svanesang for øvrig). Turneen er dokumentert på den severdige ’Roadkill Extravaganza’, og figurerer eksempelvis en utagerende Dan Eggen på scenen i Spania. Bandet meldte overgang fra Moonfog, og ble det første black metal bandet på en major label, Capitol Records Scandinavia. Senere skulle distribusjon gjennom Roadrunner og Nuclear Blast sikres.
Det bar inn i studio igjen, hvor bandet spilte inn en mer minimalistisk skive enn tidligere. Best-of platen ’Ten Horns – Ten Diadems’ fikk opp hypen foran slippet.

satyricon_01.jpgVolcano (2002)

Med større rom for atmosfære og et mer old school BM uttrykk fikk Satyricon den sjeldne æren av å ligge to uker på vg-listen. P3 a-listet endog låten Fuel For Hatred – som fikk egen musikkvideo (av Jonas Akerlund – sensurert fra skjermene), den første siden ’Mother North’. Albumet innehar en hypnotisk monotoni på større deler enn tidligere, og det blir stadig vanskeligere å plukke ut favorittlåter – platen er ment som nettopp en plate. Det blir som ved forrige korsvei, man forelsker seg i partier, ikke nødvendigvis låter.
With Ravenous Hunger blåser i gang noe som minner om galskap effektivt med en sample fra filmen Gladiator. Rullerende riffing og travel perkusjon – en naturlig fortsettelse fra ’Rebel’. Satyr har rabies på sine vokale prestasjoner, og er lagt høyere opp i mixen. Et særtrekk som for øvrig er enda mer evident på bandets siste plate. Låten går siden inn i midtempo, og man glemmer tid og sted. Bandet fremstår ambisiøst og seriøst som aldri før. Angstridden er på mange måter toneangivende for den senere sounden, nokså low-key og i større grad sentrert rundt vokal. Der nettopp vokal var et supplement til musikken, er nå musikken mer et transportmiddel for budskapet. Bandet har også tilegnet seg et større eksperimentelt spekter, og drister seg til kvinnelig sang, signert Anja Garbarek. Det samme gjelder i høyeste grad det catchy tredjekuttet Fuel For Hatred. En klar hit-låt, minimalistisk og mer influert av bredbeint rock enn metal.
Suffering The Tyrants er en seig affære; skivens doom-alibi om du vil. Possessed oppviser gamle thrash-takter, ikke så altfor langt ifra Sodom eller Destruction. Her kan også assosiasjoner til Darkthrones skitne pønk trekkes. Og de fengene riffene varmer i kroppen til en thrash-tilhenger, og jeg plasserer låten blant Volcano’s tre beste.
Repined Bastard Nation fikk plass på samlealbumet, og jeg har ingen problemer med det. Låten pøser på med groove, skurrende disharmonier og en stakkato rytmeseksjon. Mental Mercury setter listen enda høyere, med progressivitet og nerve, før den smådryge Black Lava klokker inn på fjorten og en halvt minutt. Linjer som ’the smell of black metal – 1995’ skal uansett ha honnør. Skiver som dette gjør pønkutgivelser med 20-pluss låter til skamme.

Volcano vant alle priser den ble nominert til; Osloprisen, Alarm, samt en latterlig sen anerkjennelse fra Spellemannsjuryen. Kraftig turnering var en selvfølgelighet, og USA skulle erobres. Men flaks-kontoen var overtrukket, og vanskeligheter sto i kø. For det første fikk ikke Frost visum til statene, og sessiontrommis måtte hyres. Rett oppom jul 2004 måtte bandet innstille turneen sin etter et show i Canada. To sessiongitarister var blitt arrestert, mistenkt for voldtekt. De slapp imidlertid ut mot en kausjon på over en halv million kroner. De ble senere frikjent for forholdet. Satyr gikk derimot til sak mot VG i forbindelse med saken, vant i forliksrådet, men tapte i tingretten.

satyricon-nowdiabolical.jpgNow Diabolical (2006)

Fullstendig nedstrippet lydbilde kom som en overraskelse. Ikke bare er det skåret ned til beinet effektmessig, men progressiviteten er også satt på hold. Aldri før har satyricon lått så klinisk, med en så tørr dynamikk. Låtene fenger farlig fort, og jeg griper meg i å tvile på gjenbruksverdien. Et knapt år senere merkes en viss slitasje, mye på grunn av platens populære musikkvideoer. Denne gangen var de ufarlige nok for tv, med overforing som resultat. Denne gangen var det altså håp også for dem som ikke allerede hadde rotet seg for langt inn i metal-skauen.
Det er fremdeles black metal, ingen tvil i så måte, men mer i ånden til Celtic frost og Venom. Altså ikke det man kjenner som norsk BM. Til tross for mange utelatte effekter, har en ny kommet til; nemlig blåsere. Og det gjør seg godt med et dypt og maskulint drag på de tre låtene blåserne bidrar på. Det mest positive er det sitrende diabolske tilsnittet, ikke så rent ulikt Entombed. Satyricon beviser at man kan oppnå infernalske atmosfærer uten for eksempel Dimmu Borgirs effektpøseri.
Og det starter bra med Now, Diabolical. Like som ’Fuel For Hatred’, er låten rask og groovy, med flere doble lag på de svermende riffene. Men stort dypere lodder ikke musikken, den lever for øyeblikket – og står ikke til sammenlikning med tidligere, mer komplekse bedrifter. Kvaliteten er det umiddelbare, noe som bare forsterkes på KING – en låt som virkelig åpenbarer sine fortrinn på konsert. Refrenget treffer deg rett i trynet, resten er simpelthen en oppbygning. The Pentagram Burns var andre videoslipp fra albumet, og bygges rundt et suverent riff og blåserrekke. I tillegg er låtens siste halvdel et gnistrende lappeteppe av akustikk og enda et forrykende riff (som lett kunne passert på ’Rebel’).
New Enemy sjokkerer nærmest med rein vokal i åpningen før den trøkker virkelig til. Sporet er i så måte platens mest kompromissløse og varierte. Rite Of Our Cross innledes i vandrende hvilepuls, enn så lenge. Satyr tar grep og spytter foraktfullt ut tekstene, som ledsages av det mektigste blåser-innslaget på albumet.
Tross tidvis kraftig gitararbeid, er That Darkness Shall Be Eternal en smule ufokusert – og sliter med å feste grep. Kuttet oppretter mange gode ideer underveis, men makter ikke å utforske dem adekvat. Delirium oppretter en psykedelisk og behagelig stemning, før den gir seg aggressiv monotoni i vold. Her er det unektelig anslag til progressivitet i luften, og låten følger ingen konvensjonelle klisjeer hva angår struktur. To The Mountains holder tradisjonen i hevd som avslutningsakt, dog vi avspises med bare åtte minutter her. Her er heller ingen struktur å finne, det virker mer som en buldrende og truende passasje. Og selv om den sikkert kan avskrives som kjedelig og uoppfinnsom av enkelte, finner jeg den interessant og ganske fengende. Satyricon er i uavbrutt endring og utvikling og de har fremdeles til gode å levere et dårlig album.

satyricon-the-age-of-nero-2The Age of Nero (2008)

Sayricon har vært i L.A og er tilbake i ny kledning, som alltid. Men denne gangen snuser jeg referanser fra tidligere utgivelser som ’Volcano’ og ’Rebel Extravaganza’. Leflingen med tradisjonell tungrock er tonet ned fra forrige utgivelse, men fremdeles hersker det umiddelbare. Det er fort gjort å bli revet med av riffingen og rytmene – men det gjenstår å se om det er en god ting.

Det innledes med Commando, og soundet slår meg som svært basstungt. Satyricon kan ikke lenger forbindes med et kvasst lydbilde, og den fremtredende bassen kjenner vi godt fra hardrocken. Nå er det riktignok lenge siden Satyr varslet om at bandet sto i ledtog med den mer organiske siden av rocken. Likevel er arrangementene strenge og kliniske, og som alltid med vekt på repetisjon. Rytmene og riffene hamres inn.  Buldrende og majestetisk skrider låten frem, dog er verselinjene litt flate. Heller ikke refrenget er av de mest oppfinnsomme, interessant riffing til tross.

Da blir det straks bedre på den fengende The Wolf Pack, som snirkler seg inn i øregangene fra første stund. Det er heller ikke fritt for litt groove i refrenget. Bandet holder seg til en begrenset mengde riff her, men det funker likevel. Dernest er det førstesingelen Black Crow on a Tombstone, og til tross for en tafatt musikkvideo er dette mer enn grei skuring. Et vulkansk utbrudd av riff åpner låten, og den glir over i et lekent format. En del variasjon er også å spore musikalsk, med gode avbrekk nå og da. Frost får da også kjørt leggene sine innimellom. Jeg har intet å utsette på denne som valg av singel.

Die By My Hand er et gjenhør med ’Rebel’, selv om det låter en anelse snillere med forsterket bass. Tempoet er uansett frenetisk, og gitarene stryker innom tremolo og lysere toner. Etter knappe to minutter får vi servert et riktig så bra parti, som også inneholder koring. Låten holder høy kvalitet tvers gjennom. My Skin is Cold hadde jeg allerede stiftet bekjentskap med gjennom EP’n, og vi snakker fengende låt med interessant riffing. Satyricon evner å skille seg ut fra det meste annet fremdeles, og har så til de grader opparbeidet seg et eget sound. Det låter med andre ord tradisjonelt og utradisjonelt på samme tid.

The Sign of the Trident er muligens albumets mest medrivende låt, med det mest markante refrenget. Det eneste jeg vil trekke på er Satyrs noe flate vokal. På enkelte steder ville det gjort seg med noen reale brøl. Dystert og oppløftende på samme tid, og mellompartiet er monumentalt. Last Man Standing er platens korteste kutt, og starter opp umiddelbart.  Det er nok ikke det mest spennende kuttet her, men bringer tankene tilbake til ’Volcano’.

Den Siste er treffende nok den siste, og er første låten på noen år med norsk tekst. Den siger fremover i et tempo som minner mest om doom, men har nok av variasjon til at det holder på spenningen. Her er også et rendezvous med blåsere, og tidvis bryter det ut i mer temposterke partier. Albumet er over gjennomsnittlig, men det er fremdeles en viss avstand til tidligere meritter.

Markedsføringsmessig nådde bandet bortimot et klimaks, med opptredener på VG-listas Topp 20 turne, i tillegg til et tett program i utlandet. Det ble stadig mer uvirkelig å forestille seg at bandet en gang hadde tilhørt black metal-undergrunnen. Tidlig i november ’09, annonserte bandet en lengre pause etter årsskiftet, med bakgrunn i en ny retning for bandet. Et nytt lydbilde skal etableres, og flere sessionmusikere vil få føle foten. Hva dette innebærer vet ingen andre enn bandet selv, men en ting er sikkert; Satyricon ser seg aldri tilbake.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

7 kommentarer om “Satyricon

  1. Tak for artiklen! Jeg er først for nylig begyndt at interessere mig for (norsk) sortmetal (svartmetal), og denne side har hjulpet mig med at få et overblik over Satyricons karriere.

    De bedste hilsner fra Danmark

  2. Tilbaketråkk: Satyricon: sellout eller smart PR? « Niflheim

  3. yess

    Skrevet av: Gamle-Erik , 30.05.2007 kl. 17:12

    bra gjennomgang og gode, gjennomførte anmeldelser! Satyricon er dritbra, blir spennende å se hvordan neste album blir.

  4. WHOA

    Skrevet av: krypton2 (krypton2) , 24.04.2007 kl. 22:45

    Det er veldig mye Black Metal derute som er sånn førstemann til mål… Ikke alle er vellykket… Men satyricon er veldig bra… Dark Medieval Times er ikke det albumet jeg liker best… Men fra Nemesis Devina og fremover er de veldig bra syns jeg… Må inrømme at jeg ikke begynte og høre på dem før etter at jeg hørte Fuel For Hatred… Men Syns de er kjempe bra, og sammen med Dimmu Borgir er de vellfortjent blant norges største musikk eksporter…

  5. spinkelt

    Skrevet av: Johannes , 29.05.2007 kl. 12:17

    Jeg synes satyricon rett og slett spiller for spinkel musikk, basert på «ohh så skummel vokal» og ansiktsuttrykket til vokalisten (se musikkvideoene, kall meg gammeldags,men bleike,svartkledde fyrer som roper KING mens han biter tennene sammen og ser pottesur ut er rett og slett Kun komisk) ,og ikke spesiellt imponerende trommer helt fremme i lydbildet,mens de standardiserte gitarriffene ligger å sover i bakgrunnen. Å kalle det black metall tror jeg de fleste black metall band tar som en fornærmelse. Eneste som kan ligne på black metall er vokalen, som «selvsagt» er heeeelt fremme i lydbildet med simple,oppgulpede,klisjèfyllte tekster. Volcano har sine høyepunkt, men Now Diabolical er for meg strippa for både Black og Metall!

  6. Tilbaketråkk: Black metal (ca. 1982 – ) « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s