Anmeldelse: Trivium – The Crusade

0000000259_520x520.jpg

Trivium – The Crusade, 2006

Trivium / The Crusade
Rating: 7/10 — Karrieretopp for nykomlinger
Selskap: Roadrunner
Release: 10.10.2006
Studio: Audio Hammer Studios
Produsent: Jason Suecof, Trivium

Norgesaktuelle Trivium vil turnere med Iron Maiden i november, og har etter forrige fullengder Ascendancy lykkes i å bygget opp en ekstrem hype rundt seg selv. Gjennom uttalelser i musikkpressen av slaget ‘vi er det nye Metallica’, har de oppnådd flere spaltemetre i utlandet. Og som ved ethvert overeksponert band, går tidligere fans lei, samtidig som motstanderne fylker seg. Så spørsmålet må jo være; holder hypen?

Etter et tildels genierklært andrealbum og kontrakt på Roadrunner, legges altså listen høyt. Mellom utgivelsene har ungguttene fått hard konkurranse i britiske Bullet For My Valentine, som også spiller en form for neo-thrash ispedd enkelte elementer av nü. Vokalist Matt Heafy har gjort alvor av sin lovnad om å gå Metallica i næringen, og det faktisk på en forbausende bokstavlig måte. Vokalen tilsteber en blåkopi av Hetfield anno 86-91, og det hele er noe påfallende i innledningen Ignition. Instrumentelt har bandet, anført av den glimrende gitaristen Corey Beaulieu, lagt fra seg antydningene til hardcore, og heller rendyrket thrashen. Anmelderen har i likhet med mange, inkludert bandet selv, gått grundig lei av metalcore, og ser på dette med et positivt fortegn. De myke refrengene med ren vokal har bandet derimot ikke kvittet seg med, og viser deres tilhørighet til nü metal – noe som går på tvers av nevnte idoler som Metallica, Megadeth, Iron Maiden og Testament.

Detonation er andre låt ut, og med vital instrumentering a la Master of Puppets og frisk vokal er dette en vinner. Det tar seg enda høyere opp med killeren Entrance of the Conflagration som innimellom hinter til horrorpunk med sin allsangkoring. Rytmer og riffing er top-notch og beviser at gutta har mer enn nok å fare med i forhold til eldre artister.

Anthem (We are the Fire) er et skamløst frieri til fans av Anthrax, men inneholder også maidenske basslinjer. Likevel faller den litt mellom to stoler for min del, ettersom den mangler mye av den rytmemessige brilliansen de de foregående låtene oppviste. Det freser videre med Unrepentant, en låt som i begynnelsen er temmelig anonym før den virkelig hever seg med solopartiet. Sadness Will Sear er platens mest sannsynlige radiostayer, og utgjør her et middelmådig spor som ville hørt bedre hjemme på forrige skive, som var et mer egnet sted for powerballader. Heafys sangstemme er for det meste både flat og kjedelig, og låten er repetativ inntil det uutholdelige.

Becoming the Dragon er en corny tittel, og gir umiddelbare assosiasjoner til powermetal. Men låten har mye gående, med temposkifter og herlige akkordstigninger, og er den eneste hvor Heafy slipper deathgrowlen løs. En mer løssluppen sangstruktur borger for et absolutt godkjent spor. To the Rats åpner knallbra, og holder kanskje platens høyeste tempo. Om man klarer å svelge det litt intetsigende refrenget, er låten blant albumets absolutte høydepunkt. This World Can’t Tear Us Apart fungerer utelukkende som egoboost eller plaster på såret etter kritikken. I tillegg til det sytete og narsissistiske temaet, er låten oppskriftsmessig nü, med et fryktelig og repeterende refreng. Albumets svakeste.

Tread the Floods åpner med et herlig avleggs demp-basert riff, og avledes inn i et macho- brautende refreng av beste årgang. Låten er likevel for kort og strukturert, med manko på en opplagt break, til at den når helt opp. Contempt Breeds Contamination har klampen i bånn, og kommer seirende ut, tross en noe uoppfinnsom versemelodi. The Rising flørter med tradisjonell hardrock, og skiller seg merkbart ut fra resten av materialet. Med et godt klassisk bidrag sørger Trivium for et godt variert album. ‘So raise your voices with me, and sing this song of unity’ er kanskje et litt for opplagt refreng, men sjansene er likevel tilstede for at de får publikum med seg. Mitt personlige høydepunkt er den åtte minutter lange instrumentalen The Crusade som bringer albumet i havn. Den flommer simpelthen over av gode ideer, og jeg er spesielt svak for de klassiske inspirasjonene.

Et knippe middelmådigheter saboterer dessverre for platen som helhet, men det er likevel nok her til at man bør gi den en sjanse. Dette er lett bandets beste skive så langt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s