Children of Bodom

cob1

Children of Bodom er et finsk band som mixer åttitallets glamrock med middelalderske atmosfærer. Det høres kanskje merkelig ut, men dette må simpelthen høres før noen slutninger dras. En ting er sikkert, det er stor uenighet om hvilken sjanger finnene tilhører. Melodeath blir nok den kategorien jeg setter pengene på.

Finnene har hentet navnet sitt fra et uoppklart drapsmysterium, hvor fire tenåringer ble overfalt i 1960. Ved innsjøen Bodom ble tre av dem knivdrept, mens den siste overlevde. Det hele foregikk i skikkelig ‘Friday 13th’-stil altså.

Bandet ble startet i 1993 av gitarist/vokalist Alexi ‘Wildchild’ Laiho og trommis Jaska Raatilainen, og resten av hate-crewet var på plass innen ‘96. Under bandnavnet IneartheD klarte de ikke å gjøre større inntrykk på plateselskapene, og besluttet dermed å finansiere sin egen debut. De ønsket å satse mer på bruk av keyboards og hyret Janne “Warman” Wirman til jobben. Med hans hjelp klarte de å tilvirke sounden som skulle bli Children of Bodoms varemerke. Platen havnet i hendene til Spinefarm Records, som lot seg imponere. Men ettersom IneartheD nylig hadde blitt signet på et belgisk plateselskap, måtte navnet byttes.

cob.jpgSomething Wild (1997)
Et mørkt lydbilde ga gjengen plass i båsen death/black, hvilket senere ble justert til melodeath. Samtidig var synthen sterkt tilstedeværende, og bidro til å løfte den tunge atmosfæren, med sine nyklassiske tilsnitt. Det første sporet Deadnight Warrior er relativt kort, men også temmelig rotete og løs i formen. In the Shadows henter mye fra svartmetallen, og innledes med hasardiøse rytmer, før den på samme måte som førstekuttet avbrytes i enkelte umotiverte mellomspill. Selve låtskrivningen hadde altså mye å gå på, ettersom bandet har mange ideer de lemper oppi gryten – som vanskeliggjør fordøyelsen. Låten hever seg flott mot slutten, med melodiøse krumspring og en nedslakking i tempoet. Ikke så rent ulikt Dimmu Borgir.

Red Light in My Eyes er delt opp i to deler, og den første starter opp som en middelaldersk vals, som glir inn i et akustisk parti. Et thrashy segment overtar før en flott lead sender oss videre. Tempo settes opp, og tendensene til black er tydelige. Utvilsomt platens høydepunkt så langt, og mer helhetlig i gjennomførelse. Andre del starter komplekst, før tremoloriffing og opplagte referanser til ’Nexus Polaris’ kommer til overflaten. Platen ble merkelig nok spilt inn i samme tidsrom som Covenants, noe som vanskeliggjør plagiat.

Lake Bodom er kanskje låten som best har tålt tidens tann, og er fremdeles er knallgodt stykke musikk. Låten ble utgangspunktet for veien videre, med større fokus på groove fremfor sonisk tempo. Den fengende synthen sitter lett i øregangene, og fortsetter med snertne soloer. The Nail innledes med samples fra Star Wars, og fremstår noe ufrivillig komisk. Låten er temmelig fæl, rett og slett, og fenger ikke det minste i versene. Et høyt tempo, med med opplagte mangler på riffing, og en hul og umettet sound. Warman gjør sine saker på keyboard, men med et så uinspirert bakteppe hjelper det ikke. Touch Like an Angel of Death er derimot langt mer spennende, og har en catchy lead gående. Jeg savner litt av den senere dynamikken, men det er et variert spor like fullt.

Children of Bodom slo definitivt igjennom i Finland, og toppet listene. Men det var et stykke igjen til utenlandsk berømmelse.

Bandet varmet opp for Dimmu Borgir i forbindelse med promoteringen av albumet, og Nuclear Blast ble interesserte nok til å ta på seg distribusjon i Europa. De fikk også laget en musikkvideo til ‘Deadnight Warrior’. På sin første europeiske turne delte de plakaten med Hypocrisy, Covenant og Agathotdaimon.

cob-1.jpg

Hatebreeder (1999)
For alle oss som lot oss imponere av Covenants tidligere nevnte ‘Nexus Polaris’, vil denne platen være et must. Den overgår ‘Nexus’ i ren virtuositet og spilleglede, samtidig som lydbildet er rikere, med langt mer trøkk. Dette var platen som definerte Children Of Bodom, og skilte dem ut som ekstravagante musikere.

Det starter solid med Warheart, en kjapp affære, med mengder av melodier på ermet. Imponerende, på grensen til latterlig bra. Synthen skaper da også en lett stemning av den nyklassiske sorten, og Alexis ferdigheter på fjølen er udiskutable. Trommingen er kanskje et minus for dem som liker teknisk death og liknende, ettersom det hele går relativt rett frem med aktiv bruk av doble basstrommer. Uansett blir det umulig å si at rytmene ikke tjener låtene.

Silent Night, Bodom Night fortsetter i samme ånd. Frenetiske takter med snurrige og flotte melodier. Litt thrash blir det også rom for, for å skape en viss bangefaktor. Låten avsluttes i en nydelig solo. Tittelsporet Hatebreeder gir anslag til syntheffekter, hvis beskrivelse blir noe vanskelig. Disse lydeffektene skulle komme mer til sin rett på neste utgivelse. Låten står ikke tilbake for de foregående i energi og entusiasme, men rommer altså mer synth. Harmoniene to tredjedeler ut i mesterverket må bare oppleves.

Bed of Razors setter midtempo, og en utømmelig flora av harmonier gjør dette sporet til en fest. Bandet har en sjeldent god teft for fengende melodier, og øser på med den ene bedre enn den forrige. Ørsmå tegn til glam kan skimtes, et aspekt som bare skulle vokse med årene. Towards Dead End begynner bedre enn forrige låt avsluttes, og det sier ikke lite. Det konstateres at alle hentydninger til black metal har forduftet siden debuten, og det er kun vokalen som tilsier slektskapet til death. Også dette sporet foregår i tregere tempo, noe som borger for melodier og intensitet.

Nok en perle kommer i form av Black Widow, med noe raskere takter igjen. Også dette sporet inneholder sin del av klassiske toner, endatil svært effektivt utført i mellomspillet etter verset. Muligens min favoritt fra platen, men det blir et særdeles vanskelig valg. Wrath Within innledes mer klassisk heavy, med klare overtoner av glam. Her spiller melodiene en mindre rolle, og er et lite pust i bakken i så måte. Soloen er da selvsagt overdådig.

Children of Bodom er en låt med mye å svare for, ettersom det er bandets relativt tidlige oppsummering, altså et tverrsnitt av soundet. De skuffer da selvsagt heller ikke, i en mer atmosfærisk låt. Alexi høres rasende ut, og tempoet er satt opp. Albumet rundes av med Downfall – kanskje platens best kjente spor. En mer spenningsladet stemning føres ut i tung riffing, mens pianoet minner en smule om Dimmu. Låten er enda en kraftig brikke i fundamentet, på et album som knapt inneholder et svakt sekund.

Gode salg av både albumet og singelen ‘Downfall’ førte dem til mini-turne i Japan med Sinergy og veteranene i In Flames. Under disse kveldene ble ‘Tokyo Warhearts’ spilt inn. Platen konstaterte et dyktig liveband på vei oppover.
Deres neste skive skulle spilles inn i Abyss Studio i Sverige. Ni låter ble snekret sammen, og mye av sounden fra Hatebreeder var intakt.

cob-2.jpgFollow The Reaper (2001)
Platen dundrer igang med Follow The Reaper og det er hørbart at keyboardet spiller en større rolle her enn tidligere. Men det setter virkelig ingen demper på moroa, det er fremdeles fart som er nøkkelen. Lyse toner kjøres oppå resten av materialet, mens gitaren har fått mer hovedansvar for soloene. Men bandet har gjennomgått en metamorfose. De nyklassiske notene har veket en god del for glam og mer upbeat synth av beste åttitalls-merke. Det fenger uansett stadig like halsbrekkende.

Bodom After Midnight beviser at Alexi fremdeles kan brøle og raute som en galning, og melodien er lystbetont og en anelse østlig i utførelse. Som vanlig flyter dette ut i en orgie av trudelutter, og om man ikke har sterk mage for slikt, melder man nok pass. Children of Decadence er mer groovy og balanserer mot thrash i starten. Koring, eller roping av slagord, var ganske tidstypisk for åttiårene, og CoB gjør sitt for å mane tradisjonen til liv igjen.

Everytime I Die innledes i rein glam, i hvert fall evner de å bringe frem den rette følelsen. Låten er noe seigere enn sine forgjengere, og mer behersket i bruken av effekter. Men med noen fantastisk effektive harmonier er dette en udødelig schläger. Mask of Sanity er som hentet ut av soundtracket til ’Karate Kid’, bare noe voldsommere. Tross sine sjarmerende trekk, blekner låten litt i sammenlikning. Noe som ikke gjelder Taste of my Scythe. Den starter avventende, men når den får fart på seg løfter den seg også betraktelig. Hate Me! gir assosiasjoner til horror med det første, men blir etter hvert tradisjonell heavy, med koret refreng. En låt på det jevne, om man ser bort fra det gnistrende gitarspillet.

Northern Comfort har en mer urovekkende stemning, og et virkelig gromt riff gående innimellom. Det melodiske er imidlertid bare sånn passe inspirert, og gir en følelse av gjenbruk her og der. Kissing in the Shadows er et høydepunkt, og sitter igjen. Myriader av freske fraspark og soloer gjør sitt. Platen er rett og slett til å bli glad av, tross en liten overdose totalt sett.

Året etter bar det inn i studio igjen, denne gangen for å gjøre virkelig suksess.

cob-3.jpg

Hate Crew Deathroll (2003)
Tempoet er satt noe ned, og et tyngre groove har overtatt. Synthen er tonet kraftig ned til fordel for gitarene, musikken er mindre kompleks, og det hele fremstår som et mer ordinært metalband. Men fremdeles kvernes det ut vidunderlig musikk, og klassikerne står i kø også her.

Needled 24/7 er en heidundrende start på albumet, og det merkes at låtenes henger bedre sammen, tross en dupp rent teknisk. Alexi har faktisk evnet å putte melodi inn i growlingen sin ved hjelp av overdubs, og refrenget er mer markert enn tidigere. Skikkelig tungt blir det riktignok ikke før på den knusende Sixpounder, som er en uvanlig seig affære til å komme fra den kanten. Knakende bra med andre ord. ’I refuse to be brought down by you’ synger nærmest Alexi.

Chokehold (Cocked n’ Loaded) er tredjemann ut, og er mer kraft og tyngde. Trommene har fått mer rom for dynamikk nå og da, og flere taktskifter er resultatet. Mer koring er også på agendaen, og her låter det tøft. Det gjør det også på Bodom Beach Terror, som følger på i samme spor, men med et usedvanlig melodisk refreng, som hinter til In Flames på det musikalske. Det er også ryddet plass til en ballade i Angels Don’t Kill, riktignok uten at låten noensinne står i fare for a-listing på radioen.

Det er duket for musikalsk moro på Triple Corpse Hammerblow, et spor som er fullstendig over-the-top i sin bruk av synth. Billy Idol hadde nok solgt sjelen sin over denne melodien en gang i tiden. You’re Better Off Dead fokuserer sterkere på groove, en er i så måte mer metal i sin fremtreden. Koringen er på sin side ubetalelig, det samme gjelder partier med dempet riffing. Men det blir ikke skikkelig gromt før Lil’ Bloodred Ridin’ Hood setter i gang, med tunge riff og dobbel lead. Det avsluttes med Hate Crew Deathroll, selve tittelsporet, som innimellom er utelukkende gitarbasert og svinger som bare det. Alexi er munnrapp som aldri før, og jeg etterlates mett og fornøyd. En fin årgang Bodom igjen altså.

Platen befant seg på topp av den finske albumlisten i tre uker, og ble dermed deres første album som solgte til gull. Deretter fulgte bandets første verdensturne. Dessverre meldte et av medlemmene forfall under den årelange turneen, og Roope Latvala fra Sinergi måtte steppe inn som session gitarist. Roope ble etterhvert hyret som permanent erstatter.

cob-4.jpg

Are You Dead Yet? (2005)

De instrumentelle finessene er tonet kraftig ned fra tidligere utgivelser, og åttitalls-heavyen er helt fremme i lydbildet. Dette er Return på speed. Nå er riktignok tempoet halvert, og musikken generelt strippet ned til beinet. Dette er på mange måter essensen av bandets lydbilde. Vokalen er fremdeles death, men låter langt klarere enn tidligere. På mange måter den samme utviklingen som Satyricon har gjennomgått altså.

Living Dead Beat er uansett en god åpning på skiven, og minner om ’Triple Corpse’ til å begynne med. Mer koring, og mer melodi i Alexis vokal skal forene massene. Med sine fem minutter er også sporet albumets lengste, uten av bandet har hatt for vane å legge inn mange låter av den fryktelig ekspansive typen. Tittelsporet følger tett på, og riffet er av beste merke. En anelse Sepultura kan skimtes, men låten blir etter hvert altfor vokalbasert i versene. Mellomspillene er brukbare, i likhet med refrenget, men det redder uansett ikke den ensformige og uoppfinnsomme strukturen. If You want Peace… Prepare for War henter en solid porsjon fra Megadeth både musikalsk og tittelmessig. Riffingen er upåklagelig, og det hele opptrer langt mindre melodiøst enn noensinne. Det blir stjerne i margen.

Punch Me I Bleed henter lovlig mye fra Panteras ’Hard Lines, Sunken Cheeks’, som jeg ville foretrukket om eg måtte velge. CoB gir med andre ord litt for mye slipp på egenarten her, uten at den seige låten er spesielt dårlig. In Your Face høyner tempoet en smule, og gir pluss for tromming. Gitarspillet er som nesten alltid forrykende, selv om versene kanskje blir litt dusinvare. Et godkjent refreng gjør dette til en låt litt over det jevne.

Next In Line er muligens den hardeste pakken så langt. Thrash-tromming og travle gitarer gir en setting som gir assosiasjoner til henholdsvis Sepultura og Machine Head. Refrenget er uansett umiskjennelig Bodomsk. Det må faktisk innrømmes av melodiene mot slutten virker malplasserte, og bidrar ikke til å heve låten på noen måte.

Bastards of Bodom er en gjestevisitt tilbake til ’Follow the Reaper’, og et godt gjenhør. Thrashed, Lost and Strung Out var albumets første singel og innledes suverent med en fengende harmoni. Det tetner raskt til i heftige rytmer, og effektiv drahjelp av synthen. Joda, til å være singel holder dette i massevis – i motsetning til de mange polerte singlene som begås av metalband. We’re Not Gonna Fall smører på med frisk death-riffing her og der, og holder dermed en nokså standardisert låt flytende. Det blir litt for mye, litt for ofte. Coverlåten av Britney Spears lar jeg forbigå i stillhet.

Det er ikke helt som i de gode, gamle dager. Det må medgis. Mange mener dette er en total sell-out, og jeg vil egentlig ikke argumentere mot akkurat det, men musikken er fremdeles brutalt catchy og vil uvegerlig åpne opp for langt flere tilhørere.

Reaksjonene fra fansen var blandet, men platen ble deres største kommersielle suksess til dato. Turneringen i etterkant av slippet har vært ekstensiv, og bandet har kapret spalteplass, festivalslotter og har delt scene med Slayer.

Blooddrunk (2008)

Tre år etter den formsvake ’Are You Dead Yet?’ er finnene tilbake med nytt album. Siden sist har bandet skaffet seg et stort navn internasjonalt, og har måttet tåle den sedvanlige, men temmelig berettigede misnøyen fra gamle fans. Akkurat dette forsøker bandet nå å gjøre bot på, med et sound som legger seg midt imellom ’Follow the Reaper’ og ’Hate Crew Deathroll’. Glammen har også måttet vike en smule for death’en, hvilket gjør at musikken oppfattes mindre overlesset enn forgjengeren.

Hellhounds On My Trail innledes rett på sak, og tankene glir mot ’Follow the Reaper’. Tempoet er satt opp igjen, og rytmene hjelpes på vei av synthen. De nyklassiske elementene er tydeligvis gått av moten, og det serveres mer bredbeint metal, i større grad tilpasset konserter. Nye takter til tross, dette har jeg altså hørt tidligere. Blooddrunk er tittelkuttet, og tematikken er tuftet på Alexis selvskading – som han brukte som utløp for mentale problemer. Heller ikke her ser man kimen til noe nytt, med trygge referanser til ’Hate Crew’. Likevel svinger det mer over dette sporet enn det første. Tempoet er slakket litt ned og åpner for mer catchy rytmer og riffing. To tredjedeler uti låten iverksettes et fengende mellomspill som leder ut i en uinspirert solo, men det var da likevel noe.

Når vi ankommer tredje låt, Lobodomy, merkes en endring. Her eksperimenterer bandet litt mer, og trøkker til på en langt friskere måte. Faktisk går de Dimmu Borgir i næringen på noen av synth-partiene, uten at det føles spesielt uoriginalt av den grunn. One Day You Will Cry følger på, og her er åttitalls-vibbene høyst levende. Etter en avmålt innledning kliner man til med melodiøst refreng, og konstant tilstedeværelse på synthen. Tempoet er ikke det mest rabiate, og låten minner til dels om en jam som stadig bryter ut i solopartier. En låt som med knapp margin lander på den riktige siden av det middelmådige.

Smile Pretty for the Devil høyner takten igjen, men føles noe resirkulert. Faktisk så mistenker jeg dette for å være et kutt som ble skrotet under innspillingen av ’Follow’. Her er det lite å ta tak i; lite som fester seg. Tie My Rope engasjerer langt sterkere, med bedre samkjøring på musikk og vokal. Synthen er også langt mer levende, med trillende bakteppe av horror. Lead harmoniene følger en oppfinnsom rute, og soloene feier effektivt forbi.

Det neste sporet heter noe så ambisiøst som Done With Everything, Die For Nothing. Tyngre riffing, sammen med intens rytme preger arrangementet gjør sitt til at jeg tramper fornøyd med. Etter hvert stagnerer det litt i mangel på variasjon, men kommer seg igjen mot slutten. Banned From Heaven er solid håndverk fra start til mål, og snuser litt på klassisk Bodom igjen, en semi-ballade som leder tankene tilbake til ’Angels Don’t Kill’. Uten at det blir så altfor spennende. Det rundes av uptempo med Roadkill Morning – et hektisk spor som går rett i strupen på lytteren. Tendenser til sleaze i soloen er en nyvinning, og gir låten en eget signatur som har vært savnet på store deler av platen.

Jeg sitter igjen med et veldig variabelt inntrykk av bandets sjette fullengder. Kanskje bandets minst jevne, på godt og vondt. På sitt beste ligger materialet på nivå med tredjeplaten, mens det på sitt verste ikke engang kan måle seg med ’Are You Dead Yet?’. Jeg forventer egentlig et stabilt høyt nivå av finnene, men må altså konstatere at det slås en stadig større sprekk mellom forventninger og resultat.

Add to FacebookAdd to DiggAdd to Del.icio.usAdd to StumbleuponAdd to RedditAdd to BlinklistAdd to TwitterAdd to TechnoratiAdd to Yahoo BuzzAdd to Newsvine

Reklamer

2 kommentarer om “Children of Bodom

  1. Tilbaketråkk: Melodisk Death Metal (1994 - ) « Niflheim

  2. Tilbaketråkk: Symfonisk metal (1997 - ) « Niflheim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s