Om jantelov

Hvor idiotisk føles det ikke når modeller, ferske popstjerner, skuespillere, tv-tryner eller utøvere av pornografi trekker frem Janteloven i selvrettferdige intervjuer? Når selv de mest ignorante føler seg på trygg grunn bare de har liret av seg denne frasen?

Loven som sprang ut fra den vesle danske byen Jante er kreditert Aleksander Kielland, og sjelden har vel en forfatter etterlatt seg en så markert debatt posthumt. Kanskje fordi Janteloven var så simpel og utvetydig; ‘Du skal ikke tro du er noe’. Enkelt og greit kanskje, men også noe som er blitt beskrevet som et utrykk for en nasjonal mentalitet. Noe vi må legge bak oss, ettersom det hindrer utvikling både samfunnsmessig og personlig. Et oppgjør med den pietistiske protestantismen som rådet i århundrer.

Debatten har lenge vært et tegn på at folk ikke føler seg helt vel i verdens likeste land. Ihvertfall ikke intellektuelt. Andre igjen forsøker å intellektualisere sin hedonisme eller fremferd, som under janteloven ville blitt fordømt på det skarpeste, og enda flere ønsker å legitimere dette gjennom debatt omkring Kiellands tankeeksperiment. Jeg tør påstå at vi forlengst har passert punktet hvor Janteloven med saklighet kan trekkes frem i debatten omkring moderne verdigrunnlag.

Uten å bli for bastant, mener jeg å spore en betydelig reduksjon i den mentaliteten som forbindes med Janteloven så tidlig som de senere sekstiårene, da ungdommen ble seksuelt frigjort. For ikke å glemme inntoget av rocken enda tidligere. Da denne generasjonen hadde rast fra seg, var forventningene til den kommende generasjonen kraftig justert. Resultatet var myriader av subkulturer, alle med ulike verdisett og preferanser. Men det var altså det store, offentlige rommet som måtte overvinnes til slutt. Og det er nettopp her mange mener å spore overdrevent nøkterne holdninger. Fremdeles skaper det overskrifter at den sittende statsminister velger å møte Bono, men uten at det dermed fordømmes. Det meste av fenomener og motkultur har da allerede fått søkelyset grundig kastet over seg, og selv ulovlige handlinger har vunnet en viss aksept og forståelse fra tid til annen.

Dem som er raskest med å gripe offerrollen etter en omgang med kritikk, er også gjerne troendes til å referere til dette tankesettet. Nettopp fordi det er en enkel utvei, ettersom Janteloven alltid vil ha sine mange kritikere. Til enhver tid er det mange mennesker som mener seg undertrykt og underkastet en særnorsk mentalitet, mens andre gjerne tenker på det samme som en særnorsk anstendighet. Begge syn er nok like skivebom.

Når vi nå etterhvert har etablert oss i et nytt årtusen, opplever jeg livet enda mer mediestyrt enn noensinne før. Enkelte lever hele sine liv i mediene, og har forlengst visket ut skillet mellom jobb og privatliv. Andre igjen starter sin kjendistilværelse gjennom plagsom intimitet. Mediene på sin side, gjør sitt ytterste for at dett skal gå sin gang. Jo mere privat og mindre jobb, jo bedre. Man kan hevde at ‘human interest’ er aspektet som selger, men dette er et direkte produkt av medienes bevisste strategi. Og kjendiser såvel som vanlige borgere er villige til gå stadig lengre for å havne i spaltene.

Man kan merke at det dirrer av forventning i kulturredaksjonene. En ny kjendis fødes og hypen øker og antar form av et jordskred. Vi blir begravet i massene, og kan ikke annet enn å resignere. Vi har fått en ny kjendis, og de bakenforliggende årsakene er med ett uvesentlig. Dette skaper en mentalitet, altså en ny tidsånd. Og den er diametralt motsatt av Jante, som er blitt redusert til et skremsel man vifter med i selvforsvar. Den nye mentaliteten over det ganske land lyder ‘Du trenger ikke være noe for å være bedre enn alle andre’. Talent? Bragder? Du behøver da ikke gjøre annet enn å kle deg finurlig, og være på riktig sted til riktig tid!

Det nye tankesettet antar form av en massepsykose. Om du slumper til å bli mediefjomp i disse dager, forventes det stadig mer for å opprettholde denne statusen. Og om du opplever kritikk, da vet du at du har et særdeles utslitt ess i ermet.

Medial kanossagang

Jeg har tidligere omtalt tv2 i harde ordelag - forsåvidt i likhet med resten av mediespekteret. Feige, uansvarlige, hysteriske og perspektivløse. Ikke at jeg egentlig vil fravike disse (forhåpeligvis) sårende beskrivelsene, men jeg tinte litt i går kveld.

Jeg var så forbannet sikker på at norske medier ikke hadde mot eller vilje til å lufte saklig, progressiv og informert systemkritikk. Og da spesielt i bolken av reklamefinansierte medier. Nrk har vist gode takter på sin nyhetskanal, senest i går med sendingen av ‘Taxi to the Dark side’, samt dokumentarer som ‘Outfoxed’. Likevel - ingen av kanalene har våget å røre ved de mange filmene som stiller seg kritisk til den offisielle versjonen av 9/11.  I deres verdensbilde står fremdeles WTC7 erigert.

Så jeg hadde altså forlengst gitt opp forhåpningen om å bivåne sjokkartet grave-journalistikk av den mer fundamentale sorten. Det vil si journalistikk som omhandler annet enn skjevfordeling av statsbudsjettet, lokal korrupsjon og kommunal omgang med penger. Ikke at dette er uviktig, langt ifra, men det blir noe navlebeskuende i lengden. Hvorfor er vi så raske med påpeke umenneskelighet i den tredje verden, tilogmed i Europa, mens vi bevrer av frykt så snart vi løfter blikket mot Atlanteren?

Vel, igår overrasket tv2 stort, og sendte noe jeg anser som viktig. En dokumentar laget av amatører, en dokumentar som er blitt den reneste folkebevegelse på nettet. Tv2 gikk hen og sendte ‘Loose Change’, og det var ikke engang blitt midnatt! Jeg håper mange fikk den med seg, ettersom den er en kime til tvil - og kan føre til en ørliten justering av verdensbildet.

Så får jeg heller lukke øynene for at ingen har gått Siv Jensens deltakelse på Bilderberg-møtet nærmere i sømmene. Enn så lenge.

For de som ikke fikk begivenheten med seg: Loose Change

Hele Norges

Kjendiser faller som utbrente fluer om dagen. I går var det Harald Heide Steen, forleden Kjell Kristian Rike og litt før det igjen Trond Kirkvaag. For ikke å snakke om St. Thomas, Jan Werner og Robert Burås.

Det har fått meg til å tenke her jeg sitter og nisvetter i det litt for gode været. Ikke over fellesnevnere eller dødsårsaker, men hvem som gjør seg fortjent til the Hall of Fame, også omtalt som ‘Hele Norges’. Altså hele norges ….. (stryk det som ikke passer). Selvsagt; man trenger ikke være avgått med døden for å fortjene denne utmerkelsen - på ingen måte. Vi har da fremdeles hele norges Wenche Foss, eller Wenche Myhre om du vil. Er det et krav å hete Wenche? Heller tvilsomt.

Så hva er det egentlig? Holder det å begeistre store folkemengder? Få dem til å le, engasjere seg, røre dem til tårer? Være et velkjent tv-hode på statskanalen? By på seg selv? Eller en kunngjøring på forsiden av Se&Hør? Antakelig en hel del. Hvor gammel må du være for å bli en del av arvesølvet? Jeg mener å spore en trend rundt de femti, men enkelte kan gjerne bli nitti uten denne anerkjennelsen.  Har politikere, forskere, journalister, næringslivstopper og rikssynsere blitt denne gylne tittel forunt? Ikke som jeg vet om, om vi ser bort fra unntakene Thor Heyerdahl og Arne Næss Sr. - som knapt blir dette forunt de heller.

Hvorfor ligger Jan Werner langt bedre an i konkurransen om Hele Norges enn Burås? Dette er ikke noe jeg vet, men heller noe jeg kjenner på gikten. Det føles liksom riktigere. Joachim Nielsen ble voldsomt anerkjent etter sin død i 2000, men har vitterlig til gode å se ham omtalt som ‘hele norges’. I samme åndedrag vil jeg påstå at kjendiser som Thomas Hylland-Eriksen, Pia haraldsen og Ari Behn neppe blir dette til del heller. Det føles bare ikke riktig.

Mekanismene bak hedersbevisningen er meg et mysterium. Du trenger ikke være innen showbiz, men det hjelper tilsynelatende veldig. Forslag mottas i kommentarfeltet!

Fråtseri and the Backlash

Jeg har aldri nektet meg noe som helst av varer og tjenester, om vi ser bort fra de fleste narkotikum og prostituerte da. Jeg tenker i første rekke på produktene man finner i dagligvare og på restauranter, nemlig mat og ting som likner på mat. Vel, etter å ha støttet konglomerater som The Coca Cola Company i en årrekke, ble takken en brå overgang til e-stoffene. Jeg fikk diabetes jeg og.

Symptomer:

Etter en diett bestående av Cola og uregelmessige måltider, med en stillesittende periode foran skjermen begynte jeg å merke noe underlig. Jeg klarte ikke å stille tørsten. Samme hva og hvor mye jeg halset nedpå, det være seg vann, saft, juice, brus eller melk, hjalp det bare ikke. Det eneste merkbare resultatet var hyppige dobesøk. Og til min forvirring luktet urinen som honning. Jeg lurte på om jeg burde oppsøke legen min, men tenkte samtidig at dette ville passere med tiden.

Men ting gikk fra snodig til verre. Jeg sov halve døgnet, ute av stand til å komme meg opp. Jeg opplevde forstoppelse, en ny erfaring for min del; hvilket jeg antakelig hadde ignorert også - hadde det ikke vært for de snikende magesmertene. Så da jeg satt med Simpsons på tv, og begynte å miste plottet totalt av syne i mine ubehag, bestemte jeg meg for å oppsøke legevakten. Bedre å være på den sikre siden, som det sies. Etter en øvelse i tålmodighet fikk jeg endelig møte mannen i hvitt, og en rekke tester ble foretatt av blodet mitt. Han var usikker og sendte meg avgårde til Haukeland. Sykehuset altså, for første gang siden 1988 - rundt de tider Tim Burtons første Batman-film hadde premiere.

Vel oppi sykesengen hadde feberen steget til 40, og jeg ble koblet opp mot penicillin og insulin. Blodsukkeret mitt var høyt, rundt 21 prosent, og hadde vært det lenge. Sigaretter og Cola må vel ta sin del av skylden, i kombinasjon med begrensede mengder fysisk utskeielse. Da jeg ble skysset inn på rommet på Medisinsk Post 1, var det allerede blitt natt, og en pen indisk (?) sykepleier sørget for at det intravenøse var i orden.

Diagnose og Behandling:

Diagnosen var diabetes, mest sannsynlig type2. Denne hadde slått ut i full blomst i sammenheng med en lei infeksjon. Denne infeksjonen var temmelig kraftig og jeg ble satt på drypp med antibiotika, i tillegg til insulinen. Det gjorde etterhvert helvetes vondt å puste, og det føltes som om venstre lunge lå i skvis. Røntgen og ultralyd ble tatt i bruk, men man klarte ikke å bestemme infeksjonens fokus. Milten ble etterhvert hovedmistenkt. Sakte begynte jeg å komme til hektene igjen, og begynte å interesse meg for omgivelsene. Jeg delte rom med en eldre mann med kols og nyrevansker, samt en kar rundt slutten av de tredve med alle tenkelige senskader fra diabetes. Noe han bedyret at han bare kunne takke seg selv for. Trist skjebne.

Samtidig er det verre på sykehus, jo bedre man blir. Kjedsomheten er til å ta og føle på, for ikke å snakke om den smakløse statsautoriserte maten. Tv-tittingen er begrenset, av hensyn til andre på rommet - og jeg brukte etterhvert mesteparten av tiden fordypet i bøker, blader og tegning. Etter noen dager fikk jeg et lite avbrekk hvor jeg tungpustet ravet rundt på området med resepter i hånden. Jeg vil også takke familie og gode venner for adspredelse gjennom deres besøk. Jeg fikk også streamet ‘No Country For Old Men’, en film jeg anbefaler på det sterkeste! Etter en uke på sykehuset fikk jeg beskjeden jeg hadde ventet på. Jeg skulle hjem dagen etter.

Men først ventet litt action i regi av helsevesenet. Av den opprinnelige gjengen på rommet mitt, var det nå bare jeg igjen. Mot slutten fikk jeg selskap av en forvirret gammel mann, en fullstendig dement gammel mann, samt en jovial og tilregnelig eldre herre. Den senile mannen var egentlig bare på visitt fra et eldrehjem, men spurte til stadighet den medbrakte pleieren hvor han var. I tillegg krevde han også sjokolade til enhver tid, som da også var medbrakt.

Den lett forvirrede var derimot mer krigersk utover kvelden. Han pleide vanligvis sitte i stolen sin og halvsove, men i det siste hadde han lagt ut på lengre vandringer med rullatoren til de ansattes misnøye. De installerte ham i sengen, men han ville på tur, så de satte opp ‘grinden’ langs sengekanten. Han var dårlig til bens og hadde trynt saftig natten før. Men han var ikke tilfreds med sengen og begynte å klatre. Han satte den ene foten fast i rekkverket, og jeg ringte etter pleierne. En aldri så liten slåsskamp tok til, og den aldrende herren begynte å klipe pleierne, samtidig som han konstaterte at han var sint. Det eneste som fikk distrahert ham nok til å gi pleierne overtaket var synet av meg som satt og tegnet. ‘Dar sit guten å tegna!’ utbrøt han. Den demente startet imidlertid vandringen midt på natten, hvorpå han undret seg sterkt over hvor han befant seg. Parykken ble liggende på gulvet.

Konsekvenser/Utredning:

Nå er det Fanta Free, Fun Saft og Bixit kjeks på meg.  Iblandet grovskiver og grønnsaker. Egentlig spiser jeg normalt, bare oftere og litt mindre om gangen. Jeg setter to skudd med insulin om dagen, men tenker å redusere. Jeg trenger ikke akkurat bevege meg stort før blodsukkeret blir for lavt, noe som er frustrerende. Og ja, jeg har kicket sigarettene. I got served.

Virtuelle sannhetsserum

Jeg er etter hva jeg har forstått, bortimot den siste som kommenterer denne situasjonen rent umiddelbart. Dette blir gjerne fort overflødig bruk av bits og bytes, men er ikke utelukkende forfattet med den hensikt å lesse ned bloggen ytterligere.

Jeg ble nemlig rent forferdet der jeg satt.

I en tid hvor politiet helt åpent insisterer på retten til følge med på hva folk bruker pengene sine på og datatilsynet er i ferd med å kantre – blir det rent for mye for en forvirret sjel som trodde Orwell skrev sci-fi. At visjonen hans var et dystopia vi for enhver pris måtte unngå. Det er snart to år siden Visa-kortet mitt gikk ut på dato, og det er like lenge siden jeg gikk over til bankvesenets verste mareritt; fysiske penger. Som vi alle vet, er det jo et godt stykke mellom antall faktiske penger og de elektroniske sifre som utgjør den totale kapitalen. I tillegg er det jo et herk å overvåke. Da må man til med jobben å se gjennom alle overvåkningskameraene som er installert der folk bruker penger.

Men det var ikke penger jeg skulle snakke om. I løpet av inneværende år blir EUs datalagringsdirektiv, 2006/24, en del av norsk lovverk. Jeg takker og bukker. Til tross for at det norske folk er så nedlatende at det ikke vil inn i unionen, fortsetter det sentrale Europa å overøse oss med juridiske gavepakker. Hvilket storsinn viser ikke våre europeiske brødre oss? Det ville da vært rent uhøflig å avslå.

I klartekst betyr dette direktivet at alle norske teleoperatører, herunder Telenor og Netcom, forplikter seg til lagre alle opplysninger om kundenes nettbruk. Hvilket vil si alle sider du besøker, frivillig eller ikke, samt all e-post du sender og mottar. Men det tar ikke slutt med det. Opplysninger om hvem du ringer, når du ringer og hvor du ringer fra skal også med. Inklusive SMS selvfølgelig. Det er da nesten smigrende hvor sterkt myndighetene interesserer seg for din gjøren og (bin) laden. Og det er jo selvsagt til vårt alles beste, må vite.

Opplysningene skal lagres fra seks måneder til to år, og kan fremlegges politiet ved mistanke om ulovligheter. Grensene for alvorlige trusler mot sikkerheten flyttes stadig, både politisk og skjønnsmessig. Det som skulle benyttes utelukkende i anti-terror tiltak, virker samtidig så fristende å gjøre bruk av for å løse hverdagskriminalitet. Jeg har aldri sett på politiet som en sammensveiset, disiplinert og stum styrke. Tilsatte i politiet er individer, med ansvar for sine gjerninger. Det finnes plenty av politifolk som veldokumentert lekker til pressen eller lar seg kjøpe eller presse på annet vis. Akkurat som alle oss andre.

Så hvordan ble reaksjonene på tiltaket blant folket, i pressen, på Stortinget? Massive demonstrasjoner, rasende ledere og brennbare debatten i Stortingssalen? Vi måtte nøye oss med at Venstre stemte imot, i tillegg til bekymrede kommentarer som dette i etterkant. Så lenge vi ikke er med i selve Unionen, er vi bedagelige og medgjørlige som bare det. Faktisk evnet ikke saken å nå dagsorden i det hele tatt, til tross for sitt totalitære innhold. For tyve år siden ville et slikt lovforslag ført til et ramaskrik, med tilhørende frykt for østblokk-tilstander.

Unntak finnes da heldigvis alltid, til tross for den øredøvende larmen av stillhet. For å sitere en kronikk i Bergens Tidende: ”Vidar Ystad i BT er et hederlig unntak. Han skrev allerede i mars i fjor at direktivet vil sette dagens rettstilstand i Norge på hodet, og kunne samtidig sitere statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) på at «- Det er ikkje ein type sak der det er naturleg å reservere seg mot direktivet». Han rapporterte også om Venstres enslige kamp i stortingssalen. Det skulle vel bare mangle at de to nei-partiene Sp og SV reserverte seg i en sak der EU vil snu norsk rettstilstand på hodet og innføre tiltak som sist ble sett i Øst-Tyskland.”

”I all stillhet, og mens folket gjør seg klar til en ny omgang Idol, kommer vi derfor til å få en situasjon der alle våre telefonsamtaler blir loggført og dataene lagret. Advokaters samtaler med sine klienter, journalisters samtaler med varslere og andre hemmelige kilder, konfidensielle forretningssamtaler og intime samtaler mellom utro ektemenn og deres elskerinner - eller elskere. Myndighetene vil kunne finne ut når vi ringte, hvem vi ringte til, og hvor vi var da vi ringte. Dette kan politiet kombinere med oversikten over hvilke sider vi har besøkt på internett, hvem vi sendte e-post til og mottok e-post fra. Fra før vet de når og hvor vi reiste med fly, og hvem vi reiste sammen med.”

Det vanligste argumentet fra den usikre og småskvetne delen av befolkningen, de som mer enn gjerne støtter flere overvåkningskameraer enn det er vegger å henge dem på – er at de ikke har noe å skjule. Hvilket vil si at de mistenker de fleste andre av oss for å nettopp ha noe å skjule. En ting de kanskje ikke tar inn over seg er at vi alle har noe å skjule. Noe vi ikke meddeler omverdenen, og som vi absolutt ikke vil at andre skal gaule ut på torget. Jeg snakker ikke om kriminalitet. Jeg snakker om pengeproblemer, utroskap, pornoen på maskinen din, gamle synder, legning, politiske sympatier og antipatier, forbruksmønster, drikkfeldighet, narkotikaproblemer, sykdom, sladder, mobbing, dødsfall. Med andre ord alt du anser som privat og fortrolig informasjon.

For å ta et enkelt eksempel. Du opplever symptomer som tilsier at du er syk, det være seg fysisk og kanskje spesielt psykisk. Hva er det første du gjør? Ringer legen, snakker med venner? Eller tar du et streif på nettet i din jakt etter en mulig diagnose? Ikke umulig nei, og faktisk svært sannsynlig. Kanskje du til og med finner hjelp på doktor.no? Og med den følge at du benytter deg av tjenesten oftere?

Hva om noen har tilgang til informasjoner om all din aktivitet på internett, i tillegg til alle de mulighetene som allerede eksisterer? Nettsamfunn, telefonkataloger, skattelister og mailadresser for å nevne noen. Å frembringe identiteten til familiemedlemmer, venner, telefonnummer, inntekt, bosted, sivilstatus, dine interesser og ditt yrke er latterlig enkelt den dag i dag, ut fra marginale opplysninger. Så hva om noen i tillegg vet hva du diskuterer i den tro at du er anonym? Hvilke sider du søker opp, hvilke webforum du besøker, hva du blogger om? Dette kan fremstå totalt harmløst for enkelte, mens det for andre igjen vil bety sosial, finans- eller yrkesmessig katastrofe. Jo flere opplysninger jeg sitter på, desto sterkere kan jeg misbruke dem. For å gripe litt luft, kan vi jo ende opp med et supplement til bemanningsbyråer, som virkelig går brutalt til verks ved ansettelser. Hvilket selvsagt allerede finnes innenfor de begrensninger som råder akkurat nå. For ikke å snakke om annonsører som vil dytte på deg produktene sine. Det er like stor grunn til å steile når man blir bedt om å fylle ut personnummer på gaten, det være seg noble og veldedige formål eller ei.

Vi ledes dermed enda noen skritt videre på veien, den som er brolagt med gode intensjoner, og som vi alle vet hvor ender. Vi skimter avgrunnen, vi vet at vi burde rygge litt. Men samtidig er jo alt så forvirrende og usikkert. Vi håper de som bestemmer har greie på det. Men husk at ingen myndighet kan garantere din fysiske sikkerhet uansett tiltak.

criminals in uniform

Videoen du ser overfor, er et eksempel på pervers voldsutøvelse av betrodde sikkerhetsfolk. Vi kjenner gjerningsmennene best under stillingsbeskrivelsen vektere.

Vekternes jobb er å sikre private verdier, og i eksempelet ovenfor er den private verdien en salat til førti kroner. En pris som i mine øyne er like mye et ran som å faktisk stjele den. Det nidkjære butikkpolitiet rakk imidertid ikke å anholde den helsebevisste tyven inni 7-11, og valgte derfor å kaste seg over ham midt på gaten. Det holdt ikke med bare en vekter mot den truende skurken, må vite. Snart var et lite kobbel av forhenværende og fremtidige kandidater til politihøyskolen på pletten. Til allmenn forlystelse og avsky ble mannen trødd ned i asfalten og dratt med inn på trygg og hellig grunn - kjøpesenteret.

Og kjøpesenteret er vekternes hjemmebane, deres små kongedømmer - hvor de kan opptre som politi, dommer og jury. Hvor de kan voldta (lenke), legge folk i jern og ellers briske seg langs reolene, i det håp at man fremstår som en autoritetsperson. Gjerne armert med pepperspray i tillegg til håndjernene. Som du kanskje forstår, tiltrekkes ofte mennesker som er predisponert for vold og maktutøvelse slike stillinger - mye fordi de aldri i verden har noen sjanse til å bli politimenn.

En vekter var tidligere en offentlig vaktmann i byene. De sørget for ro og orden om natten og fungerte som brannvarslere, meldte klokkeslett og vindretning samt passet gatelyktene. Nå har oppgaven blitt redusert og kommersialisert til å verne om varer og kunder. De blander rollen som privatperson og tjenestemann, og kan dermed foreta borgerarrest - noe som også gjøres i latterlig stor utstrekning. Det man ikke har anledning til å gjøre under en slik arrest, er benyttelse av urimelig grad av forulempelse. Vold er det som kjent staten som har monopol og ekspertise på.

Så hva kreves for å kunne iføre seg vekternes gevanter og sprade rundt på kjøpesentre? Vel, de færreste lar seg avskrekke. ‘Tilfredsstillende’ vandel, et introkurs (av simpleste slag) og gjerne sertifikat for bil. Noen måneder etter ansettelse må man ta andre del av kurset.

Som vanlig må vi ta turen over dammen for å finne de mest groteske eksemplene. Her er det ikke uvanlig at vekterne bærer håndvåpen eller elektrosjokkpistol, noe som har medført tragiske resultater. Gud forby. Antallet vektere må reduseres, om ikke utryddes, og de få som får fortsette skal ha skikkelig opplæring. Grunnutrustningen burde begrense seg til mobiltelefon, tannpirker og lommelykt. Det samme gjelder så definitivt såkalte private sikkerhetsselskaper.

Garbage Pail Kids

I dug those trading cards with the Garbage Pail Kids on them. It was the thrash estetique of the eighties, closely linked with the musical movement. Toxic Avenger and all that stuff. Fun lovin’ mutations og radioactive imagery. Where did it go? I guess the grunge movement killed whatever fun there was to have. But thanks to the powers that be, we can now enjoy bands like Municipal Waste and Hyades.

You might wonder what all of that nostalgia has to do with this photo taken downtown Bergen? Absolutely nothing. But even if I know that this is severely out of touch with important environmental issues, I can’t help enjoying human waste on display. Some things are out of human control afterall.

Hasselhoff strikes back

Now, I’m not going to turn this blog into a gossip column. Actually, I despise celebrity and royal ‘news’ - being the most retarded and primitive form of journalism. But once in awhile it can be satisfying to indulge in others lives and misfortunes - considering that I have no life of my own. Earlier on, I’ve written and created artwork upon the cult phenomenon that is David Hasselhoff (http://niflgard.wordpress.com/2007/09/13/the-fata-morgana-files-pt-2/). The man, the singer, the star, the legend and the helpless alcoholic.

This infamous piece of video surfaced this year, but he’s been struggling to hold on to the wagon since 2002.

He’s also the current champion at the Betty Ford rehab-center, with the highest levels of alcohol intoxication. He went on to proclaim himself King of the Internet in a commercial airing august 06! This is beginning to look like the ongoing mania with Chuck Norris.

In spite of his weaknesses, David is the man. He’s clearly got a sense of humour and irony about his fame, and knows how to exploit it.

A Brief History of Norway

In todays lecture we’ve arrived in the geographical, cultural and political epicentre of the world. We’re talking of Norway of course. The icy and windy northern throne, guarded by ravaging polarbears, is by the way situated next to the rather unknown and obscure country of Sweden. In our official state crest, the polarbears have been switched with a lion, for reasons unknown. In fact, we probably only have two or three lions in the whole country, which are located in the only zoological park, unless they haven’t frozen to death already. As an anecdote the custom in Norway is that our elders has two choices – departing to Spain or the brutal death of hypothermia in refusal to use electricity. The latter is of course the most popular, as the noble death of a true warrior is rewarded with endless drunken war on the plains of Valhalla.

 

In the old norse language the coast of western and northern Norway was referred to as Norðrvegr – The road to the north. This name originated most of the european pronounciations, although the correct and norwegian spelling is Norge. Be aware that we operate with two national languages in writing, and that the inferior one claims it to be spelled Noreg. We have an ongoing war between supporters of the different sides. Its an ugly war. It target civilians, and the miltias will stop at nothing. This civil war has been going on since the eighteen hundreds, and the ancient struggle is now so common that the loss of tongues nearly go unnoticed. Focusing on spoken dialects is impossible in this country, the numbers are far to great. Personally I am unable to communicate with the forestpeople of the interior countryside, and conversations are reduced to guessing. We often gather sticks and draw images in the soil.

But I’m derailing. Lets get back on track.

If any of my esteemed readers ever have traveled to Iceland and experienced the native tongue (indeed metaphorically); the sounds that derives from the locals are in fact old norse.

After the western empire of Rome fell victim to the dreadful goths, vandals and other scum around the end of the fourth century, tribes and nations were on the prowl for new lands to inhabitate. A mix of slavs and goths slowly ascended north and took hold of the lands that today are Finland, Denmark, Sweden and Norway. They brought the teachings of Odin and the norse gods with them to their new homes. Further north, the Samii people, related to indians and mongols, were already stewing their reindeer – peacefully and oblivious to the occupants in the south. The Samii and their fellow natives had long ago settled in the northern hemispheres of Eurasia, and most of the Americas. Later history told us thar prior ownership apparently don’t mean shit without decent contracts (and a taste of alcohol to blur the mind).

As the norse settlers grew intimate with their new surroundings, they took up fishing and farming and established a fragile society based on local kings. They enjoyed most of their time in peace, carving obscenities on bone fragments, only interrupted by the bashing of sculls and drunken brawls. As fewer kings took control over larger amounts of land, they got most of their shit together and started planning expeditions overseas. In 793, the first recorded raid took place at Lindisfarne, with the pillage and plunder of the monastry. The newly branded vikings took ill to the infidel monks. The norsemen’s lack of social skills also has to be blamed in the mass slaughter. Needless to say, the saxons trembled in their trousers, and after disposing their stomachs in their pants they began to fortify the british isles. Soon came the danish vikings along with a renewed taste for blood, and conquered Ireland and Northhumbria. Bluetooth was actually not a transmitter system to begin with.

Meanwhile the norwegian warlords fought each other fiercely for control, and the first man to call himself king over the southwestern parts were Harald Hairfair, after the battle of Hafrsfjord. Yeah, even I’ve got problems pronouncing that. Harald simply refused to get an haircut before the job was done. Skip a century ahead and the bastard Olav Trygvason, influenced by the saxon king, took up christianity and swore to conquer his homeland and spread the religion. He pretty much walked the walk, og shoved a sword down the throat of every heathen rebel. But the decisive blow to the pagans came in the battle of Stiklestad, the year 1030. Olav Haraldson, was declared a saint within two years after his death.

After this violent period came another violent period, and the eternal struggle for power were carried on the shoulders of civil war. After a century with fighting, the enemies caved in, and with the arrival of Hakon Hakonson the country’s possessions were on an alltime high. Then came decline.

In 1349 my hometown was the venue that hosted the spread of the black plague, yersinia pestis, in Norway. No less than two thirds of the entire population were viped away, and the health system was limited to carriages transporting the rotting bodies away to mass graves. Unfortunately all the scholars died as well, so little else of the times are known. Which is probably for the best.

The fourtheenth century was indeed a disgrace. The norwegian and swedish royals started inbreeding in 1319 – and we were suddenly bonded by blood. But it would not last. By 1380, the royal family had perished, and by the end of the century the three scandinavian countries created the Kalmar Union. The Union was intentionally founded to improve trade and defence, but as Sweden walked out on us, Denmark claimed Norway as a vassal state.

With the high taxes came strife and short-lived rebellions, and in turn all the scandinavian nations fought each other from time to time. Parts of Sweden were lost in the wars, but at least we managed to annex todays northern regions of Norway. The remaning two countries of the Union allied themselves with Napoleon, and suffered the defeats in Russia alongside the tiny frog.

The fuckers in Copenhagen felt free to turn Norway over to the Swedes in the peace treaty of 1814. But as the swedish armies were occupied in other parts of the continent, the norwegian aristocrates chanced on developing a constitution. The relationship between the swede king and his brave and noble subjects deteriorated badly. It was out on the fields for yet another showdown, in which we did rather okay. None of the polar bear cavalery were killed in action. The king granted us independency under his rule, while Greenland, Iceland and the Faroe Islands were lost to Denmark. Still, it was a small victory.

The taste of freedom and independency led to the final nail in the coffin that was the repulsive union. It looked as a major war would follow the break, but the fine norwegian artillerymen failed to fire the coast cannons, and the union imploded in peace. Celebrations erupted, in spite of the compromise to instate a swedish prince as our monarch. But King Hakon the Seventh proved worthy of the task.

During the first world war Norway declared its neutrality, and sensationally the allied forces prevailed without us. Fast forward to 1940. A german psychopat had managed to sway the people to grant him dictatorial rights, and started his campaign to force europe into sucking his cock by invading Poland. Soon followed Yugoslavia, Holland, Belgium and France. His megalomania even reached Norway, and during operation Weserübung the 9^th of april, he invaded us. We were caught off guard, and only managed to sink Blücher and hide our government before his experienced veterans landed in the major cities. Oh, and we had an asshole from the national nazi-party, Vidkun Quisling, to greet them. King Hakon had refused to surrender to the hun, and fled the country with chasing troops on his tail. Quisling declared his rule on the radio, probably while masturbating in the studio. Only too bad that ze german thought less than little of him, and assigned Josef Terboven to govern the country instead. Some fighting in the forest commenced, and even the brits helped out in Narvik, where the most brutal shoot-outs took place. By the end of the summer, Norway held the world record in resisting the german soldiers. Although this only represented the cramps of a fresh corpse.

All right, after a few years of bloodshed, the allies took the shores of Normandie and the Sowiet Union was pressing for Berlin. Within april ‘45 the main cunt commited suicide in fear of the russians and the war ended. Sweet.

The government then returned from their british exile, and our over-the-top celebration of our national day (17^th may) had begun. We hurried to execute our traitors, and war criminals like Quisling and Rinnan got a taste of lead. Then the wreckage had to be rebuilt, and with american dollars houses rose from the ashes.

As an result of the atrocities, the United Nations was formed – with Trygve Lie as the first chairman. This was yet another example of our righteousness og moral superiority. What slogan would suit us better than ‘Look to Norway’? But the newly installed organization couldn’t prevent the frosty relationship between the victors of the war. Especially the US took an bad attitude to the Sowiet Union and their cold-blooded leader, the butcher; Stalin. The United States tried to drown us in dollars and chocolate, in order to undermine the communistic revolution that already was flooding eastern Europe. For the next fifty years, the nuclear threat was our main fear and reigned our foreign policies. Hence the inclusion in NATO.

Our next hurdle was the European Union, which we so far has declined twice. Our bad experiences with unions and scepticism towards spanish fishermen is probably the reason for our cautions. During the cold war, Norway was a poor country, steadily rebuilding. Walking the moon wasn’t quite in our price-range to put it mildly. When common car sales were allowed in 1960, Volvos and Citroëns were the means of transportation. This was long before Volvo became a symbol of might and money, of course. What happened next? Norway took govern of Spitsbergen far north in the Barents Sea, much to the indignation of the russkis, and still we argue about it. We kept on surveillance of our local reds, and solidified our reputation as peace brokers and financial comittments towards the third world. Then came the sensation.

The arab states were a source of envy, with their sickening amounts of black gold. But in the mid-seventies we spotted large quantities of oil in our own backyard, the North Sea. So we were in a damn hurry to get those oil rigs up and about. The americans teached us how to it, and in 1982 I traveled with my family to Texas, where my father was supposed to learn the trade from the hillbillys.

Well, we got it running – and economic growth led to the consumer decadence of the eighties. Cock rock and A-ha; cultural world dominance was secured, at least in some parts of Germany. Yeah, and we did great in the winter olympics too, not that I ever watched. And we still drank our minds to the state of neaderthals every weekend, an excercise that’s ever popular today.

As the 90’s arrived, we were shitload in cash, and nobody bothered working anymore. Making black metal, gaming, reading comics, writing useless books and study to death tends to affect society. We had to import our workforce, while bitching about it. Today, the norwegians are a small minority, only just surpassing the samii population – which of course loathe us. The rest are a mix of swedes, pakistanis, somalians, chileans, vietnamese, yugoslavs and polacs. God bless them for all their hard efforts to keep this society running, so that ethic norwegians can take the time to harass them, while dieting, excercising and being generally ‘creative’. In spite of all the burned calories – norwegian women goes abroad for sex. The norwegian male solves his frustrations indulging in sex with nigerian and russian prostitutes, importing Thai, engaging in sports and hating each other. But hey, we can afford it!

Nowadays we can wage wars in the middle east, and still have the decency to rebuild after the killing. We can harvest whales, produce oil and gas, fish the seas dry, bludgeon wolves and bears, pipelining rivers and STILL be mindful of the environment. We can have a state religion, with a priest appointed prime minister, and yet be horrified when thinking of the ayatollahs in Iran. We can be utmost supportive of the United Nations, while engaging in the latest illegal war ordered by the good christian George W. Bush. Norway is a country of wonderful and magical contradictions, or ‘contrasts’ if that suits your taste better.

My conclusion is that this is a standup society, and a leading star for the rest of the world. With a rich and powerful past, and a intriguing precent. With quality politicians and a legal system that recently sentenced a man to prison for tossing a cake at a minister of parliament. Nobody could say that we don’t keep our priorities straight!

Ah, with this uplifting ending I could go on and on. If only all wordpress members took the responsibility to boast their homes, I would have many hours of great entertainment ahead. Dare I suggest a pool of writings under the moniker ‘Pimp My Nation’?