Anmeldelse/Review: Immortal – All Shall Fall

Immortal - All Shall Fall, 2009

Immortal er omsider tilbake, etter syv lange år – med ‘All Shall Fall’, en massiv skive, som åler seg mer og mer innunder huden for hver gjennomlytning. Tyngre fokus på atmosfære preger albumet, hvilket gjør sitt til at det faktisk oppleves mindre umiddelbart tilgjengelig enn kruttsalver som ’Pure Holocaust’. Produksjonen er imidlertid bedre enn noen gang tidligere, og lydbildet er glassklart. Igjen går turen til det fiktive landskapet Blashyrk, med velkjent og krigersk tematikk.

Allerede på åpningssporet ’All Shall Fall’ hører jeg at nyansene av rock n’roll, som vi sist hørte på Abbaths sideprosjekt ’I’, er kommet for å bli. Låten minner her og der om ’At the Heart of Winter’ med sine kvernende glamriff og melodiøse mellompartier. Låten oppleves litt avventende, men fungerer flott som intro. ’The Rise of Darkness’ setter opp tempoet, med litt sotsvart rock n’ roll a la Bathory. Innimellom går låten i brudd, som seg hør og bør, med klassiske ryttergrooves. Sporet er også krydret med harmonier, som vi også husker godt fra ’I’s debutskive.

’Hordes to War’ er det første umiddelbare killersporet, med rasende rytmer i kjent Immortal-driv. Abbath breker som bare han kan over lynende gitarer, eneste innsigelse må være at trommesporet er en tanke skjøvet bak i lydbildet. Idet ryttere kommer susende over høyttalerne aner det meg at slaget er nært forestående. ’Norden on Fire’ starter opp halvakustisk, og igjen har vi absolutt ingen vansker med å kjenne igjen notene. Et majestetisk trøkk sluker gradvis tonene, før det spyttes ut igjen som et fengende groove. Den mektige låttittelen pareres bare av selve låten, som med letthet veksler mellom trusler og angrep. Man opererer riktignok midtempo hele veien, men sjelden har black metal evnet å romme så mye atmosfære.

’Arctic Swarm’ gir grunn til å juble fra første riff, og det er tydelig at alle bandmedlemmer jobber for pengene. Basstrommen peprer oss ned, og Abbath har en hel del på hjertet. Låten sentrerer rundt stakatto riffing, før melodien sniker seg inn umerkelig. Mot slutten slenger man også med noen soloer som fungerer bra. ’Mount North’ bygger seg opp med stor møye, og utvikler seg med travle riff og en nokså uortodoks rytme, glimrende levert av Horgh. Jeg aner en ren triumf i live-sammenheng, med et markant refreng.

Nok en fabelaktig plate avsluttes med ’Unearthly Kingdom’, et av albumets sterkeste spor. Det starter dystert med vrengte orgelnoter. Det settes fart, med symfonisk riffing og tunge rytmer. Mektig er ordet, selv om det har det med å gå igjen i beskrivelsen av Immortals musikk. Et crescendo av mutede riff og oppfinnsomme overganger tar med ett over, og jeg lar meg rive med. Et perfekt klimaks.
Et svært vellykket comeback, selv om det ikke når helt opp til ’At the Heart of Winter’ eller ’Sons of Northern Darkness’. Til det blir det nok litt for beskjedent hva angår grottemørk thrashing.

Immortal is finally back, after seven long years – with a massive disc, that reveals itself increasingly for every listen. Heavy focus on atmosphere characterizes the album, actually making it less immediately accessible than gunpowder blasts like ‘Pure Holocaust’. The production is better than ever before, and the sound is perfectly clear. Again, we head to the fictional landscape Blashyrk, with its well-known totalitarian themes.

Already on the opening track ‘All Shall Fall’ there’s nuances of rock n’roll, recognizable from Abbath’s side project ‘I’. The song gives associations to ‘At the Heart of Winter’ with its grinding glam riffs and melodic bridges. The song is a little hesitant, but works great as an intro. ‘The Rise of Darkness’ picks up speed, with some Bathory-like rock n’ roll. According to Immortal recipe, now and then the tune advances into classic gallop grooves. The track is also spiced up with harmonies, as we also remember well the ‘I’s debut disc.

‘Hordes to War’ is the first immediate killer track, with furious rhythms in patented Immortal drive. Abbath meeks as only he’s able to, over lightning guitars. My only objection must be that the drum track is somewhat
pushed back in the mix. As riders come rushing over the speakers, I’m certain that battle is imminent. ‘Norden on Fire’ starts up half acoustic, and again we have absolutely no difficulty in recognizing the notes. Gradually, a majestic punch swallow the tones, before it’s spat back out as a catchy groove. The powerful song title is only parried by the tune itself, easily switching between threats and attacks. Admittedly, the band operate midtempo all way through, but black metal have rarely been able to contain so much atmosphere.

‘Arctic Swarm’ gives reason to cheer from the first riff, and it is obvious that all the band members are working for their pay. The bass drum is hammering us down, and Abbath has a lot on his heart. The song centers around stakatto riffing, before the melody unnoticable sneaks in. Towards the end they also throw in some solos that works well. ‘Mount North’ builds up with great effort, and evolves with busy riffs and a rather unorthodox rhythm, excellent delivered by Horgh. I recognize a pure triumph in the live context, with a marked chorus.

Another fabulous disc ends with ‘Unearthly Kingdom’, one of the album’s strongest tracks. It starts off somber with twisted organ notes. It rapidly picks up speed, with symphonic riffing and heavy rhythms. Mighty is the
word, although it more than often is a fitting description of Immortal’s music. A crescendo of muted riffs and inventive transitions takes charge, and I let myself be carried away. A perfect climax.
A very successful comeback, even if it does not reach all the way up to ‘At the Heart of Winter’ or ‘Sons of Northern Darkness’. It’s a little too modest in terms cave dark thrashing in order to achieve those heights.

Et intervju med herrene finner du her